To år borte fra barna: Papirløse med barn i Norge, risikerer å bli utvist i to til fem år.
Foto: Scanstockphoto

Norge på kant med Barnekonvensjonen

At du har barn og ektefelle med lovlig opphold i Norge, er ingen garanti for ikke å bli utvist fra landet. Hvor lenge skal denne umenneskelige praksisen fortsette, spør kronikkforfatteren i dette åpne brevet til statsminister Jens Stoltenberg.
Utrop nr. 3/2011 (17.02.2011)

Jeg sitter i bussen på vei hjem til barna mine. Jeg har vært borte i fem dager og kjører gjennom nattsvart mørke. Hjulene på bussen kan bare ikke gå fort nok. Jeg skal hjem til barna mine, lukte dem, kjenne tyngden av dem, kjenne varmen og høre de lyse stemmene fortelle meg alt som har skjedd mens jeg var borte. Se at det går bra.

Jeg tenker på Maria Amelie og jeg tenker på papirløse. Og jeg tenker med mild skam på hvor naivt jeg har trodd på at demokratiet, regjeringen og at den norske stat har passet på alle små og sørget for at alt blir rett til slutt. Jeg trodde at Norge fulgte Barnekonvensjonen. Jeg trodde på anstendigheten. Så feil kan man ta.

Utvist med barn
Hvis Maria Amelie og Eivind hadde hatt barn hadde hun fortsatt blitt utvist. Barnet ville ikke blitt utvist, barnet ville hatt opphold gjennom sin far fordi han har opphold. Om hun ikke hadde hatt tilbud om en 500000-i-året-jobb, men en vanlig jobb, ville hun blitt utvist for to til fem år. Hadde hun vært en vanlig papirløs, ville hun hatt muligheten til å søke familiegjenforening etter utvisningsperioden forutsatt at hun har lovlig opphold i det landet hun søker fra. Da er det bra at hun er fra Russland som er et relativt velfungerende samfunn og ikke fra for eksempel Kongo. Jeg kan love at det ikke bare er å troppe opp på et kontor i Kongo og si: ”Ja, jeg flyktet fra landet for åtte år siden og har vært en tur i Europa men nå vil jeg gjerne ha nye id-papirer…” Moland og French kan jo si litt om hvordan byråkratiet i Kongo fungerer. Maria Amelie er også veldig heldig, for hun har en mann som kan reise til Russland. Han kunne kanskje tatt med barnet på besøk. Hadde han også vært flyktning og fra samme land som Maria flyktet fra, ville ikke passet hans vært gyldig for det landet hun ble utvist til.

Flyktet i frykt
Mayuma er min venn. Vi er ganske like. Det vil si, ikke helt like. Hun er Utlending. Og det er rart hvilken forskjell det kan gjøre i et land som setter likhet høyere enn alt annet. Mayumas mann kom hit fra Kongo og søkte asyl i 2003. Mayuma var ikke sikker på om han var død, fengslet eller hadde klart å flykte da hun selv kom seg ut av fengselet og flyktet til Norge. I påsken 2007 møtte de hverandre tilfeldig på gata i Oslo. Da hadde mannen allerede fått avslag. Ni måneder senere ble Keren født. Da var hennes pappa på god vei til å bli papirløs mens hennes mamma hadde opphold. I frykt for å bli satt på første fly til Kinshasa flyktet pappaen fra Norge til Ukraina selveste julaften 2009. Der oppholder han seg ulovlig. Vi håper han ikke er borte, ikke er tatt. Og vi takker høyere makter for at deres felles datter, Divine, som er åtte år og som ble borte for familien under en dramatisk flukt, er kommet til rette og nå bor sammen med moren og søsteren i Oslo. Faren har hun ikke sett siden hun var tre måneder gammel. Sønnen Michee på 11 år er fortsatt savnet. I anstendighetens navn; hvor mye splittelse og lidelse skal en familie tåle? Og hvor mye urett skal vi tåle så inderlig vel?

Barn på internett
Alle blir behandlet med skjønn. Menneskelige hensyn blir tatt. Jens, nå spør jeg deg, og jeg vil ha svar; når menneskelige hensyn tydeligvis ikke er tatt i denne saken, hva skal da til? Noe får meg til å tenke på keiserens nye klær.

I Bothays utvisningsvedtak, han blir straffet for å ha oppholdt seg to og et halvt år ulovlig i Norge (to og et halvt år nektet han å forlate kona han trodde var død og deres nye baby), står det at utlendingen (Bothay) kan opprettholde kontakten med datteren i Norge via telefon, brev og internett. Videre skriver de at FNs barnekonvensjon artikkel 3 slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Det følger rettspraksis fra Høyesterett at myndighetene ikke er avskåret fra å legge vekt på andre momenter enn hensynet til barnets beste

Kronikkforfatter Guri Riksaasen mener Norge setter Barnekonvensjonen til side i utvisningssaker.
Foto: Privat
.

Høyesterett har med andre ord avlyst Barnekonvensjonen. Vi kan bruke den når det passer oss. Jeg lurer på hvor jeg var den dagen det skjedde.

Jeg tenker på telefonsamtalene jeg har med min femåring. Det er ikke mye å få ut av det. Jeg tenker på brevene fra min tiåring. Det er ikke så mye å få ut av det heller. Det er lukta, varmen, nærheten jeg savner nå, etter bare fire dager hjemmefra. Og hva med de to små, ville det vært nok for dem å ha mamma pr telefon og brev i to, tre, fire eller fem år?

Horribel inkonsekvens
Det ligger en meningsløs inkongruens i at regjeringen utvider pappapermisjonen og argumenterer for at det er viktig for barn å være sammen med begge foreldre for å få en god tilknytning, mens andre barn er dømt til omsorg og tilknytning pr telefon, brev og internett. Det blir en horribel inkonsekvens at Norge bruker hundrevis av millioner på fosterhjem fordi alle barn skal ha et hjem, skal ha trygghet og omsorg, tilknytning og tilhørighet, mens andre blir fradømt det samme.

Jens, du er samfunnsøkonom. Denne praksisen du holder på med er ikke lønnsom engang. Du viser ut folk som jobber og betaler skatt. Du viser ut folk som yter omsorg hjemme. Det er ikke vanskelig å forstå at de som sitter igjen blir syke, deprimerte og utbrente av denne uanstendige behandlingen. Syke, ulykkelige, slitne, overarbeidede, utbrente folk koster penger. Dette lønner seg ikke.

Likhet for loven
Bryter man en lov, skal man straffes. Til det har vi både samfunnstjeneste og fengsel. Bothay var sterk og frisk da han flyktet fra Norge. Han kunne jobbet en hel haug! Mayuma hadde vært overlykkelig om mannen hennes kunne sone sin straff i fengsel. Da visste hun hvor han var, at han hadde mat i magen, at han ikke ble borte. Da kunne døtrene besøke han. Fire par hender kunne holde i hverandre. I det minste av og til.

Barna som er fradømt omsorg og tilknytning fordi pappa eller mamma var papirløs, skal vokse til sunne og nyttige bidragsytere i framtidens samfunn. De er såkorn. Barnekonvensjonens intensjon var å verne om såkornet vårt. Fordi det er det som bærer oss videre. Det nytter ikke lure seg unna uansett om man heter Høyesterett med stor H. Jens, ikke glem dette når de unge vender seg mot samfunnet i opprør. Et samfunn får som fortjent.

Dette handler ikke om en lovendring, men vilje til å endre praksis. Ikke en stor endring som får konsekvenser for tusenvis av folk, men en liten krusning som får så utrolig stor betydning for de få det gjelder. Og som kan redde en flik av anstendigheten vår.

Og når alt kommer til alt, handler det om en liten lubben barnehånd som smyger seg inn i en stor ru voksenhånd og taust sier; er du her nå mamma?