Europa ignorerer resten av verden

FN-rapporter viser at over halvparten av Sudans befolkning, tilsvarende 17,7 millioner mennesker, lider av matmangel. Blant disse er over fire millioner akutt underernærte. I tillegg er nesten ni millioner mennesker på flukt fra krisen, enten innenfor Sudans grenser eller til naboland som Tsjad, hvor det også mangler grunnleggende ressurser. Til tross for nærværet av humanitære organisasjoner, kjemper disse med finansielle mangler. Mens verden fokuserer på krisen i Gaza, blir den alvorlige situasjonen i Sudan, et år etter konflikten mellom landets fremste generaler brøt ut, nesten ignorert. De som kan, flykter. De som ikke kan, står overfor en usikker fremtid.

Dette illustrerer en større, ofte oversett virkelighet i Afrika. Den kommer til syne gjennom elendige forhold i flyktningleirer i Nord-Afrika og overfylte båter som forulykker på Middelhavet. Krisen er ikke begrenset til Sudan, men strekker seg til flere land, fra Mali til Kongo, hvor samfunnene kollapser under konflikter eller gradvis forverring av levekår.

Europa møter disse utfordringene med streng grensekontroll og en tilsynelatende ignoranse for migrasjonens underliggende årsaker. For å begrense ‘ulovlig’ migrasjon, inngår EU avtaler med autoritære regimer i land som Tunisia, Egypt og Mauritania, hvor menneskerettigheter ofte undertrykkes. Dette overser den grunnleggende menneskelige drivkraften bak migrasjon: søken etter et bedre liv.

Selv om det lenge har vært anerkjent at forbedring av levekår i hjemlandene potensielt kan redusere migrasjon, synes dette ikke lenger å være en prioritet for Europa. Kontinentet ser ut til å foretrekke å ikke motta flere flyktninger, spesielt de som kommer fra utenfor Europa. Strategien har skiftet fra å bidra til å løse årsakene til migrasjon, til aktivt å forsøke å hindre den. Dette innebærer ofte at mennesker blir etterlatt for å finne egne løsninger utenfor Europas grenser. Samtidig fortsetter Europa å søke etter fagarbeidere og grønne energikilder globalt.

At Europa ønsker å nyte godt av verdens rikdommer, samtidig som det lukker øynene for dets lidelser, reiser spørsmålet: Er det overraskende at resten av verden vender ryggen til Europa? Hvis Europas politikk utformes uten tanke på resten av verden, vil det ikke ta lang tid før verden former sin politikk uten Europa. Dette kan etterlate et aldrende kontinent isolert, uten evne til å forstå eller engasjere seg med resten av verden. Og verden kan velge å se en annen vei.