Foto: Claudio Castello
- Vil du delta i intervjustudie om hatkriminalitet? - 29.04.2024
- Nesten halvparten av innvandrere i Norge er overkvalifiserte - 29.04.2024
- Zarina kastes ut av Norge - 27.04.2024
Utgivelsen Er jeg norsk, hvis jeg har mørk hud? tar oss med inn i livet til unge med minoritetsbakgrunn som er født og oppvokst i Norge, og avslører deres tanker og følelser om tilhørighet.
Gjennom en dialog med unge med minoritetsbakgrunn, kombinert med Shaheens egne
refleksjoner, gir boken et unikt innblikk i livene til de som vokser opp i Norge med en annen
hudfarge. Fortellingene utfordrer fordommer og stereotype oppfatninger og viser at
norskhet ikke kan eller bør begrenses av hudfarge.
– Folk har lettere for å anta og koble en person med hvit hudfarge opp mot “norskhet”. Samtidig har vi også barn og etterkommere av folk som kommer til Norge som gjør krav på en naturlig norsk identitet. Som snakker norsk og ser på Norge som sitt hjem. Og det er ikke deres feil at de har en annen hudfarge enn majoriteten, sier Shaheen til Utrop.
Utlendingsfølelse
Flere av de som er intervjuet i boken viser likevel til at de ikke føler seg som en del av norskheten.
– En av jentene jeg har intervjuet sitter i den klassiske “mellom to stoler”. Her i Norge føler hun seg ikke helt norsk, og i Pakistan er hun også en utlending. Hun kaller likevel Norge for sitt hjem.
For Shaheen er det viktig å utfordre betydningen av hva det vil si å være norsk.
– Vi har kommet oss til en generasjon som tenker større, utover bokser som hudfarge og kultur. Vi snakker om en ny følelse av nasjonalitet. I boken prøver jeg rett og slett å finne ut hva disse ungdommene mener med å være norsk.
Snakker om sin egen oppvekst
I boken tar Shaheen også opp sin tokulturelle oppvekst, og setter det i sammenheng med ungdomsgenerasjonens egne opplevelser.
– Hvis norskhet er det samme som å være hvit, så ville vi alle endt opp med å være enige i dette. Men da vil jo kommentarfeltdiskusjonene bli overflødige.
– Hva tenker du om begrepet etnisk norsk?
– Jeg tenker at den egentlig holder på å bli vasket ut, eller kan få en ny betydning. Norge er et veldig ungt land når det kommer til flerkultur, sammenliknet med f. eks. USA, selv om vi også holder på å bli mer mangfoldige.
Ikke opptatt av å kategorisere
– Kan vi komme til å snakke mer om “opprinnelig norsk” og “flerkulturell norsk” i tiden fremover?
– Jeg har ikke tatt for meg denne typen kategorisering i boken. Ofte står rasisme og rasistisk tenkning under en form for kommunikasjonsfeil. Hvis jeg ikke forteller i denne boken om hvordan jeg og andre nordmenn med annen bakgrunn føler oss, så vil folk aldri forstå oss. Og med boken åpner vi opp en dialog. Selv om vi ikke kan få alle til å bli enige.
Shaheen er soleklar på at Norge er alles hjem, uansett tilhørighetsfølelse.
– Jeg har jo venner som er utenlandske, og som ikke føler noe videre tilknytning til Norge. Likevel ser de på Norge som et hjem, og et land hvor de bygger seg opp et nytt liv
Vil også ta opp motsetningene
– Hvordan har det vært å skrive en bok om tilhørighet, i et tidspunkt hvor Europa opplever større polarisering rundt innvandring, og hvor krigen i Gaza forsterker ytterpunktene i offentligheten?
– I et samfunn med ulike grupper vil det alltid være konflikter. Og i en meningsbrytning må vi ha med alle sider, de ytterliggående som de moderate. Alle har lyst til å bli sett på en eller annen måte.
– For meg er det viktig å ta opp vanskelige spørsmål gjennom menneskeliggjøring. Flere av de unge som er intervjuet i boken sier rett ut at man føler seg mindre verdt når Norge støtter landene som er europeiske i en konflikt, mens man ikke gjør det samme når det er snakk om arabere eller muslimer. Jeg vokste opp selv i tiden etter 9/11, med mye hat og trakassering av muslimer.
Ville du kriget for Norge?
Når det gjelder de yngste, har de ofte et innovativt syn på hvordan de skal kombinere tanken om to eller flere identiteter.
– For dem handler norskhet om følelser, og de ser ikke noen hindringer for at de har en annen etnisitet og religion, kombinert med å være norske. Ofte tenker de: “Hva mer vil majoritetsnorske for at vi skal bevise at Norge også er vårt hjem?”
Et av de skarpeste spørsmål har spør de unge i boken er om de ville gått i krig for Norge.
– Så svarte de utelukkende ja. Svaret viser hvor mye Norge betyr for ungdommene. Og spesielt på et tidspunkt hvor det ikke kun foregår krig i Gaza, men også i Europa. I den tiden jeg vokste opp var det nesten tatt for gitt at jeg ville flytte tilbake til Pakistan hvis det skulle skje noe i Norge. Men også den gang ville jeg gjort det samme som dagens flerkulturelle ungdom. Vi føler jo oss egentlige norske, ikke afghanere, eller pakistanere, eller noe annet.
Generasjonsskiller
Shaheen har laget boken spesielt med tanke på foreldregenerasjonen i innvandrerbefolkningen.
– Gjennom boken får de et innblikk i hvordan de nye innvandrergenerasjonene vokser opp og tenker. Om aksepten for majoritetsnorske kjærester. Om tvil i troen, og kanskje eventuelt frafall. Her er det viktig å se på generasjonskillene. At yngre og eldre innvandrergenerasjoner lever ulike liv. Og ikke minst at foreldregenerasjonen får et innblikk i hvordan ungdommene bygger opp en tredje identitet i møte med Norge.
I det pakistanske miljøet er skillene store på hvordan unge og eldre lever sine liv, ifølge Shaheen.
– Ungdommene som jeg har snakket med er samtidig også klar over at det var tøft for foreldregenerasjonen å flytte til et helt nytt land. Folk som måtte jobbe to jobber, og oppleve langt mer rasisme enn det man opplever i dagens Norge.
Vil ha bedre kommunikasjon mellom generasjoner
Så tenker Shaheen også at boken er et innspill til bedre kommunikasjon mellom ulike generasjoner minoriteter.
– I intervjuene kommer det frem at ungdommene sier at kommunikasjonen i hjemmet har et forbedringspotensial. At det er ingen som spør ordentlig. Når foreldre gjennom å lese boken får et innsyn i ungdommers liv, vil de kunne kommunisere bedre.
Utgivelsen vil Shaheen ha ut før 17. mai, noe som ikke er helt tilfeldig.
– Hver 17. mai har vi en bunadsdebatt, fordi det er en mørk fyr som har den på seg. Vi hadde ikke hatt en liknende debatt hvis det hadde vært en med hvit hudfarge, om det hadde vært en majoritetsnorsk person eller en polakk.
Når man skriver en bok som er så skarp i tonen, forventer han også reaksjoner.
– Jeg er forberedt på sterk kritikk. Jeg har allerede fått hets og en del kraftig kost på kommentarfeltet. Men jeg tenker det vil vi alltid måttet forholde oss til. Folk som oss, minoritetsnordmenn har alltid opplevd akseptmangel, ekskludering eller annen motgang. Likevel betyr det ikke at vi skal tie. Vi skal snakke ut om ting vi opplever i storsamfunnet.
