Groruddalen er ofte endestasjonen for mange som ikke klarer sentrumsområdenes prisoppgang som negativ gentrifiseringskosekvens. Ofte handler dette om nynakomnes begrensede økonomi, men likevel må debatten om gentrifiseringen i indre by handle mer om klasseforskjeller enn om etnisitet, mener kommentarforfatteren.
Foto: Flickr

Fargeløs gentrifisering

Flere stemmer uttrykker bekymring over at den stadige utbedringen av flere sentrumsområder i Oslo kan gå utover hovedstadens mangfold. Men kan man bli for opptatt av mangfold, og for lite fokusert på kommunal boligpolitikk når man tar opp denne spørsmålsstillingen?

Utrop nr. 43/2014 (13.11.2014)

Begrepet "gentrifisering" ble skapt på 60-tallet av den britiske sosiologen Ruth Glass, og viser til middelklassens, eller "the gentrys", oppgradering av arbeiderklasseområder i London. Hennes perspektiv beskrives som middelklasseperspektivet, hvor en bestemt samfunnsklasse, eller deler av denne, er ledende i endringsprosessene.

Gentrifisering innebærer det helt motsatte av forslumming eller ghettoifisering. I en gentrifiseringsprosess skjer det markante forbedringer i et bomiljø. Konsekvensene kan ofte være både negative og positive: på den ene siden får man bukt med narkotika og kriminalitet. Der hvor det tidligere fantes horehus og brune buler kommer det klesbutikker og nyrestaurerte hybelblokker. Men også prishopp og økte bokostnader som ender opp med å utestenge lavlønnsgrupper.

Vestlig fenomen
I store vestlige metropoler har vi mange eksempler på akkurat dette. I New York har økte bopriser i enkelte deler av Harlem (en tradisjonell svart bydel) ført til en "flukt" blant de fattigste svarte, mens de mere velstående har blitt igjen. Og i den svært flerkulturelle, men også veldig tyrkiskdominerte bydelen Kreuzberg var det nå sommeren 2012 protester og aksjoner mot det man kaller en etnisk og sosial basert form for ekskludering. Kreuzberg har i mange tiår slitt med et belastet stempel, men opplever nå en stadig større interesse fra byplanleggere grunnet en gunstig og sentral beliggenhet i den tyske hovedstaden.

Gårsdagens og dagens Løkka
Her hjemme har lignende skjedd tidligere. Sim unggutt på 80-tallet husker jeg Grünerløkka som en bydel sterkt dominert av innvandrere og unge studenter. Gårdene var av vekslende kvalitet, ofte slitte og noen kun med gangtoaletter. Noen av de typiske innvandrerkolonialene finnes igjen, men det merkes at Løkka er hvitere enn før, og at den største innflyttergruppa er partysvenskene som jobber i de mange klubbene og kaffebarene som finnes langs Vogts gate, med mer. 

Ofte har ikke-vestlige større barneflokker, mer anstrengt økonomi, samt også en livsstil som er inkompatibel med overdreven bruk av høyttalere. Og da sier det seg selv at det er lettere å få tak i noe på Søndre Nordstrand, Holmlia eller på Vestli. Ikke minst med tanke på at man vil gi sine etterkommere et godt, grønt og (forholdsvis) stille bomiljø.

Prispress
Lokalpolitikere, særlig på venstresiden, har lenge bedt om en kursendring i boligpolitikken, noe som man kan skjønne godt. I snart 20 år har Oslo hatt et av Europas mest deregulerte leiemarkeder, samtidig som prisoppgangen på kjøpemarkedet fører til at områder som tidligere ikke var kjent for høye priser, begynner nå å selge toromsleiligheter for over fire millioner.

Likevel har jeg inntrykket av at forskere, skribenter, debattanter og lokalpolitikere ofte henger seg opp i gruppetenkning og statistikk, fremfor å faktisk se i dybden. Ikke alle nykommere er enslige fembarnsmødre, og ikke alle etniske nordmenn er kaffebareiere. Siden etniske minoriteter, flyktninger og innvandrere oftere har dårligere råd enn restbefolkningen vil gentrifisering oftere også innebære negative konsekvenser. 

Likevel finnes det mange eksempler på at det motsatte blir også gjeldende. Skjetten og Prinsdal, med sine flotte og prangende hus, er ofte endestasjonen etter to/treroms på Vestli og Holmlia. En slags brun-norsk versjon av Holmenkollen. Her finner vi ingeniørutdannede og næringsdrivende med BMWer og store utearealer. Tilsvarende går denne samme markedsrettede boligpolitikken utover de pengelense og trygdede blant majoriteten, som bor på slitte gårder i Gamle Oslo

Som sagt; litt mer realismebeskrivelse er påkrevd. Og så må man innse at gentrifisering i større og større grad blir fargeblind, og rammer alle.