Om dette bilde skrev den amerikanske ambassadøren Morganthau: "Scener som denne var vanlige i alle de armenske provinser våren og sommeren 1915. Død i alle slags former, massakre, sult, utmattelse tok knekken på storparten av flyktningene. Den tyrkiske linjen var utrydding under dekke av deportering."
Foto: Wikimedia Commons

Svak argumentasjon fra regjeringen

Regjeringens argumenter for ikke å anerkjenne overgrepene mot armenerne i Tyrkia i perioden 1915-1922 som et folkemord er pinlig svake.

Utrop nr. 22/2015 (28.05.2015)

"Makta rår". Slik lyder bumper sticker-versjonen av den såkalte realistiske tradisjonen i studiet av internasjonal politikk. Med andre ord: Du må gjerne være idealist, du må gjerne sette deg høyverdige mål, men i spillet mellom stater, er det til syvende og sist de harde økonomiske og militære fakta som utgjør rammene, selve spillets regler. I spørsmålet om det armenske folkemordet kan det se ut som Norge har blitt fanget av god (?), gammeldags interesse- og maktpolitikk.

Internasjonalt har det over lengre tid foregått en bevegelse i staters vurdering av de overgrep og grusomheter som ble begått av det ungtyrkiske styret under og etter første verdenskrig (se sak i Utrop). 22 stater anerkjenner i dag overgrepene som folkemord, blant dem flere vesteuropeiske land. USA har flere ganger kommet nokså nær å gjøre det samme, men har latt seg presse av Tyrkia til å ombestemme seg. Tyrkia er som kjent NATO-medlem og strategisk plassert mellom Europa og Midtøsten. Dermed har landet sterke kort når det vil overbevise allierte om ikke å blande seg i "indre anliggender". Tyrkia har til alt overmål en lov som forbyr landets borgere i det hele tatt å ta opp og diskutere hva som skjedde med armenerne i begynnelsen av det forrige århundret.

Norge bør ikke godta Tyrkias ønske om å behandle spørsmålet om folkemordet på armerne internt i landet og på en måte som ikke skader "tyrkiskheten" (som det heter i den nevnte loven). Men det er i praksis det Norge i dag gjør. La oss se nærmere på argumentene som den norske regjeringen bruker:

1: Det er omstridt blant akademikere om hendelsene 1915-1922 kan klassifiseres som folkemord. Dette er en sannhet med sterke modifikasjoner. De viktigste forskningsmiljøene som spesialiserer seg på området, er helt klare på at definisjonen er dekkende. Enkeltstående akademikere mener at massakrene og fordrivelsene ikke var planlagt i særlig grad på forhånd, noe som er et krav om man skal bruke folkemord-betegnelsen. Men ingen av disse forskerne benekter at det skjedde overgrep, grusomheter og massedrap som kostet flere hundre tusen mennesker livet.

2: Om Norge anerkjenner folkemordet, vil det vanskeliggjøre forsoning mellom Armenia og Tyrkia. Dette grenser mot ren spekulasjon. Det er lite i historien om forsoningsprosesser som tyder på at regjeringen har rett i dette. Og selv om regjeringen skulle ha rett: Er det en god strategi å la seg presse av en tyrkisk regjering som de siste årene har beveget seg i en stadig mer autoritær retning til å la være å ta stilling til en av den moderne historiens største forbrytelser mot menneskeheten?

3. Man kan ikke bruke begrepet folkemord om hendelser som fant sted før konvensjonen om folkemord ble undertegnet i 1948. Dette er historiefaglig tvilsomt. Da konvensjonen ble undertegnet, var det, ifølge historiker Bård Larsen, imidlertid ikke innebygget noen klausul mot å inkludere hendelser før 1948. Holocaust skjedde før 1948, men regjeringen hevder at Holocaust likevel kan tas med fordi Holocaust er et særtilfelle.

Det armenske folkemordet har vært markert over store deler av verden i år, i og med at man regner med at det startet i 1915. Regjeringen har vært utsatt for press gjennom hele året for å endre sin holdning. Det har ikke skjedd. I stedet har Utenriksdepartementets politiske ledelse repetert de samme, svake argumentene gang etter gang uten å vise noen vilje til å gå i dialog med sine kritikere. Det er skuffende at den blå regjeringen, som i år har en gyllen mulighet til å bryte en lang, skammelig tradisjon i norsk utenrikspolitikk, ikke har vist mer styrke og mot i denne saken foreløpig.