Magnet: Guangzhou er en av Kinas største byer og en motor i landets økonomiske vekst. Det har ført til innvandring, både lovlig og ulovlig. Nå vedtar regionen nye innvandringslover.
Foto: Wikimedia Commons
Kronikk

Norge og Kina blir innvandringsland

Norges høye levestandard, stabile økonomi og rene natur har gjort landet til et attraktivt mål for innvandrere. I det motsatte hjørnet av Eurasia vedtar Guangdong-provinsen i Folkerepublikken Kina i disse dager betydelige endringer i sin innvandringspolitikk som følge av økt innvandring – både fra inn- og utland, skriver Jonas Kelsch i denne kronikken.

Utrop nr. 10/2011 (09.06.2011)

Guangdong har lenge vært opphav for utvandring til resten av verden, men de siste årene har provinsen endelig selv blitt et attråverdig mål for innvandrere. Guangdong tilbyr gode forretnings- og investeringsmuligheter, og i området rundt munningen av Perlefloden (viktig elv som renner gjennom Hong Kong og provinshovedstaden i Guangdong, Guangzhou) finner vi kjerneområdene for Kinas industri og finans, sentrale sektorer som driver Kinas raske økonomiske utvikling framover. Det er nettopp disse mulighetene som vil tiltrekke seg innvandrere i framtiden.  

Uformelle arbeidere
Selv om det nye innvandringsmønsteret kan ses som gode nyheter for Guangdong, har provinsregjeringen sett seg nødt til å tilpasse sine innvandringslover til den nye situasjonen. Det er i dag rundt 63 000 registrerte utenlandske arbeidere i provinsen, men det er også et stort antall utlendinger som bor og jobber der ulovlig. Grunnen til at så mange ikke har formalisert sitt opphold er først og fremst det gammeldagse, utdaterte lovverket som ikke er tilpasset regionens rivende økonomiske framgang. De nye lovene må også ses i sammenheng med en større offensiv som er i gang for å motvirke ulovlig innvandring til provinsen. Denne typen lovgivning er ikke bare en milepæl for Guangdong, men er noe helt nytt for Fastlandskina. Lovene trer etter planen i kraft 1. mai i år.

De fleste papirløse har kommet til Guangdong for å jobbe, og de største gruppene uregistrerte arbeidere kommer per i dag fra Vietnam, Kambodsja og Myanmar. Selvsagt ville ikke Guangdong hatt så store problemer med ulovlig innvandring hvis det ikke fantes noen incentiver for folk til å flytte dit. Flere firmaer i Guangdong har ansatt ulovlige arbeidere Afrika, Midt-Østen, Vietnam og Myanmar fordi de utgjør billig arbeidskraft. 

Skeptiske til afrikanere
I Norge er det nå tegn til at arbeidsinnvandringen stabiliserer seg, selv om en stor del av innvandrerne fremdeles har arbeid som hovedgrunn for å komme til landet. I tillegg mottar Norge et betydelig antall asylsøkere. Men landet har strammet inn reglene for asyl de siste årene. Kina på sin side er fremdeles et land folk flykter fra for å søke asyl i Vesten.

I Guangzhou, som er provinshovedstaden i Guangdong (en av Kinas største byer, også kjent som Kanton, red.anm.), er det store grupper afrikanske innvandrere, og tallet øker. Ifølge offisielle tall er det rundt 20 000 afrikanske arbeidere i byen, men det faktiske tallet er anslått til over 100 000, ifølge Al-Jazeera. Dessverre ser mange i Guangdong på innvandring fra Afrika som noe negativt. I Kina er rasistiske holdninger til afrikanere utbredt, og det har kommet gjentatte meldinger om rasisme mot afrikanere i Kina i internasjonal presse helt siden åttitallet. Et nokså nylig eksempel på dette var da den 20 år gamle sangerinnen Lou Jin fra Shanghai opptrådte med sangen «Go! Oriental Angel!» på et talentprogram på tv i 2009. Hun ble utsatt for heftig latterliggjøring ene og alene fordi hun er halvt afrikansk, noe som sjokkerte mange tv-seere i landet.

Nasjonale minoriteter

Sentralregjeringen i Kina anerkjenner offisielt 56 nasjonale minoritetsgrupper, og slik sett kan Kina betegnes som et “multikulturelt” land, men ikke på samme måte som Norge eller andre vest-europeiske land. I Kina er regjeringens forbud mot hets mot folkegrupper en del av en strategi for å fremme innenrikspolitisk stabilitet. Selv om slik lovgivning kan se ut som et tegn på en forbilledlig multikulturell politikk, er bakgrunnen for lovgivningen mer realpolitisk enn idealistisk. Fred og fordragelighet mellom Kinas mange etniske grupper er selvsagt positivt fra en humanitær synsvinkel, men hovedgrunnen for denne politikken er å ta etniske spenninger ved roten før de får utvikle seg til alvorlige sosiale og politiske kriser.  

Til tross for regjeringens bestrebelser på å holde fred mellom folkegruppene har konflikter mellom Han-kinesere og flere av landets minoriteter skapt betydelige sosiale, politiske og humanitære problemer de senere år. I juli 2009 ble ifølge statlige medier 200 mennesker drept og 1700 såret da demonstrasjoner utartet til voldelige sammenstøt mellom Han-kinesere og uighurer i Urumqui, som er hovedstaden i den autonome regionen Xinjiang Uighur. Ved en annen anledning, den 23. april i år, meldte en tibetansk pressgruppe om at to tibetanere, en mann på 60 og en kvinne på 65, ble drept av kinesiske paramilitære offiserer da de prøvde å forhindre tvangsflytting av en gruppe på 300 munker fra et kloster i Sichuan-provinsen.

Norske fordommer
Denne typen etnisk-politiske spenninger er sjelden like intense og får sjelden så alvorlige konsekvenser i Norge, men det betyr ikke at tilsvarende holdninger ikke finnes. Nordmenns fordommer synes å være særlig sterke når det gjelder muslimer. I perioden januar 2009 til februar 2011 avviste UDI ifølge Radio Free Liberty Radio Europe relativt flere asylsøknader fra personer fra muslimske land og områder enn fra andre.

I likhet med andre europeiske land har Norge slått inn på en mer konservativ, restriktiv linje i innvandrings- og integreringspolitikken. Dette blir åpenbart blant annet når man ser på antallet frivillige og tvungne returer de siste månedene. I de to første månedene av 2011 har Norge tvangsreturnert 71 irakere. Ifølge Politiets Utlendingsenhet er dette allerede høyere enn det totale antallet tvangsreturer i 2009. Ser man dette tallet i sammenheng med den økende skepsisen mot muslimer, tyder det på at det denne utviklingen har en politisk dimensjon.

Intern migrasjon
Tatt i betraktning av at Kina er en “folkerepublikk” og et sosialistisk land er det nokså selvmotsigende at flertallet av de undertrykte og annen klasses borgerne i Kina ikke hovedsakelig er utlendinger, men kinesiske statsborgere født i Kina. Innvandring fra utlandet øker riktignok i deler av Guangdong, men den største gruppen innvandrere i provinsen kommer fra andre deler av Kina. Fattige migrantarbeidere fra landsbygda i nord og vest flytter østover og sørover for å ta del i provinsens raskt voksende økonomi. Arbeidsforholdene for disse innenlandske migrantene er ofte svært dårlige. I fjor tok Kinas statsminister Wen Jiabao til orde for å bedre levekårene for Kinas migrantbefolkning, som nå anslås til å være på godt og vel 200 millioner mennesker.    

Ser vi på innvandrings- og mangfoldspolitikken i Norge og Kina, kommer det ikke som noen overraskelse at de to landene skiller seg sterkt fra hverandre. Begge lands regjeringer må riktignok hanskes med ulovlig innvandring, men det er en realitet de deler med de fleste land som deltar i den moderne verdens globalisering. Hva gjelder multikulturalisme, kan det se ut som Norges politikk er utformet med tanke på å legge til rette for et stadig mer mangfoldig samfunn preget av innvandring (tiltakene overfor samer og andre nasjonale minoriteter er viktige unntak i så måte). Kinas politikk synes på den annen side å ta sikte på å bevare freden mellom nasjonale minoriteter.  Med et innvandringsmønster i rask endring i områder som Guangdong-provinsen skal det bli interessant å se hva slags innvandrings- og mangfoldspolitikk som etter hvert utkrystalliserer seg i Kina.