Fjespalme: kommentarforfatterens reaksjon på hvordan to ulike personer i det offentlige Norge har (mis)brukt hudfarge og etnisitet til selvpromotering.
Foto: Alex E. Proimos

Grenseløs selvpromotering

Med kort mellomrom har vi sett en norsk hip-hop artist og en kvinnelig komiker (mis)bruke hudfarge i streben på å fremme seg selv og sin gjerning.

Utrop nr. 30/2013 (15.08.2013)

Først ute hadde vi Trondheimsrapperen Kevin Ndungu, som kom i kontakt, eller bedre sagt, konfrontasjon, med Frps nestleder Per Sandberg og hans kommunikasjonsrådgiver André Kolve i gågata i Arendal. 

– For meg å vite at det er mørkhudet Frp-ere i dress som vil kutte bistanden til sultende i hjemkontinentet vårt får meg til å grine i sjelen. Alle skal så klart få lov å være Frp-ere, men herregud så kvalm jeg blir, uttalte Kevin Ndungu til Dagbladet, og siktet til Kolve. 

Sistnevnte er født i India, men kom til Norge som adoptert, og har vokst opp i Porsgrunn. 

Ndungu gikk så sammen med Karsten Marcussen og laget låten Fuill av Fordomma. Teksten, og episoden det siktes til får meg imidlertid til å tanke at det kanskje er Ndungu selv som burde jobbe med sine egne fordommer overfor folk med samme (eller lignende) hudfarge med andre meniger enn hans egne?

Blackface-komikeren
Så gikk det noen dager senere før neste fjespalme. Denne gang var det komikeren Else Kåss Furuseth,

Opptredenen med svartmalt ansikt i filmen "The Jazz Singer" (1927) gjorde Al Jolson verdensberømt. På 1920-tallet var dette fremdeles en allment godtatt form for underholdning.
Foto: Stillbilde: Warner Brothers
og hennes etterligning av Oprah Winfrey under TV2 høstlansering. Til tonen av 90-tallsbandet Eternal shaket hun og Idol-programleder Stian Blipp løs. Slik skulle hun presentere Else, sin siste tv-satsing.

Kåss Furuseth: 99,9 % prosent av tiden er du jævlig morsom. Men Oprah-etterligningen din har du helt bommet på. Blackface er ikke morsomt i det hele tatt. I USA, hvor dette er en sjanger som forbindes med slavetiden og påfløgende tiår med rasesegregering, er dette noe man ikke engang rører med en ildtang.

Hadde Kåss Furuseth vært amerikaner og komiker, og gjennomført stuntet på Satuday Night Live, ville det vært sosialt og karriermessig selvmord. Så ille hadde det endt.

Grenseløs selvpromotering
Som skribent og journalist ser jeg at vi bor i en tid hvor takhøyden for enkelte å fremme seg selv har gått betraktelig ned. Som den verdenskjente kunstneren Andy Warhol uttalte en gang på slutten av 60-tallet: om at fremtidens samfunn vil bestå av mennesker med hver "sine 15 minutters berømthet".

Noen greier å smi mens jernet er varmt hardt nok til lengre anerkjennelse. Andre må ty til andre virkemidler. Men er hudfarge og etniske opprinnelse greit å føkke med, så lenge målet helliger midlet?

Hvis folk tror Ndungu gjør dette av sitt hjertes dyp, så tenk igjen. Han skal ha flere klikk på YouTube-siden sin og flere nedlastinger på ITunes og flere platekjøp. Reaksjonene Kåss Furuseth vil få på blackfacestuntet, gjør at hun vil havne på nyhetssidene, og til slutt at flere vil interessere seg for showet hennes.

All PR på minussiden kan gjøres om pluss, sies det. Til og med jeg er "solgt". Men er det, eller føles det, helt riktig?