Jon Hustad har skrevet boken "Farvel Norge" som handler om den norske velferdsstatens fremtid.
Foto: Dreyers Forlag
Leder

Beretning om en varslet katastrofe

"Kalkulatormannen" Jon Hustad har et så negativt grunnsyn at det gjør ham ute av stand til å regne riktig.

Utrop nr. 39/2013 (17.10.2013)

Hvordan går det med velferdsstaten vår i fremtiden? Spørsmålet har opptatt mange de siste to-tre årene, ikke minst på grunn av Brochmann-utvalgets rapport. Forskere, politikere og journalister har forsøkt å gi sine svar. Noen er optimistiske, andre pessimistiske. Norge har høyest sysselsetting i verden, sier optimistene. Ja, men vi jobber få timer per person, sier pessimistene. Norge har høy produktivitet per hode, sier optimistene. Ja, men den er i ferd med å forvitre, ikke minst på grunn av innvandringen, sier pessimistene. Innvandrere har lavere utdanning, og kan ikke språket godt nok – dessuten lokkes de over på trygd og andre ytelser av vår generøse, universelle velferdsstat, og derfor er de mindre produktive, hevdes det. Dessuten pensjonerer de seg tidligere, må vite.

Men er fremtiden virkelig så dyster som pessimistene vil ha det til? Og er det virkelig innvandringen som ligger bak? Jon Hustad, mangeårig journalist i Morgenbladet, Klassekampen og nå Dag og Tid, mener det. Definitivt. Han har skrevet boka «Farvel Norge», der han spår store, ja nærmest uoverstigelige, hindre for den norske velferdsstaten i årene som kommer. Riktignok skylder han ikke bare på innvandringen. Innvandring er viet ett av seks kapitler.

For svakt
Men kapitlet om innvandring er ikke særlig sterkt. Hustad har blitt omtalt som «kalkulatormannen» på grunn av sin sterke forkjærlighet for tall og sin angivelig gode økonomiforståelse. Men det er nettopp her Hustad faller gjennom. I første del av kapittelet går han gjennom det som mange mener er reelle utfordringer for velferdsstaten som delvis henger sammen med innvandring (selv om ikke alle forskere er helt enige med Hustads fremstilling i dette heller). Han viser hvordan EØS-avtalen forplikter Norge til å betale ut trygder og andre ytelser til østeuropeiske arbeidsinnvandrere, også til mange av dem som har flyttet tilbake. Han foreslår da logisk nok at Norge trekker seg ut av EØS. Og han formidler med sitt enkle og klare språk og gode journalistiske teft hvordan en del innvandrere (særlig familieinnvandrere og flyktninger) foretrekker velferdsordninger foran arbeid fordi deres kompetanse ikke er tilpasset det norske arbeidsmarkedet og fordi velferdsordningene er såpass gode. Kultur spiller også en rolle, hevder han, og peker på pakistanske kvinners lave sysselsetting som bevis. (Men Hustad er ikke den eneste journalisten som har pekt på disse utfordringene, selv om han liker å fremstille det slik, og det går til og med an å gjøre det uten å henge det på innvandrerne.)

Det er når Hustad skal ta for seg innvendingene mot det pessimistiske synet han står for, at det går galt. Han hevder i Morgenbladet at han kun ville ta utgangspunkt i forskning, offentlige utredninger og tilgjengelig statistikk fra SSB når han skulle beskrive velferdsstatens begredelige tilstand. Men  i kapittelet om innvandring lener han seg tungt på Finansavisens «innvandringsregnskap» fra tidligere i år. Dessverre har ikke kalkulatormannen forstått ordentlig de innvendingene som kom fra professor Kjetil Storesletten mot Finansavisens utregninger.

Professoral motstand
Innvendingene til professoren handlet om to ting: diskontering og nødvendige endringer i velferdsstaten i fremtiden. Diskonteringen avfeier Hustad som rent teoretisk, men bruker ikke egentlige økonomiske argumenter i sitt motangrep. Istedet nøyer han seg med å sitere Finansavisens avvisning av Storeslettens kritikk. Det andre punktet, som handler om at Norge står overfor et inndekningsbehov på statsbudsjettet i fremtiden, behandler Hustad på en merkelig måte. I Perspektivmeldingen fra Finansdepartementet, som handler om hvordan utsiktene er for norsk økonomi i fremtiden, kommer det tydelig frem at dagens velferdsordninger ikke er bærekraftige på sikt. Dette er nøyaktig det samme som Hustad bruker hele boken sin på å forklare. Det at velferdsstaten (egentlig norsk offentlig forbruk som helhet) ikke er bærekraftig, betyr at Norge må gjøre to ting senest om et par tiår: Vi må kutte utgiftene på statsbudsjettet og øke inntektene (i motsetning til hva gårsdagens og dagens regjering gjør). Når dette skjer, vil det ha som følge at innvandrernes og etterkommernes «regnskap» ser annerledes ut. De vil betale mer i skatt og få mindre i ytelser. Hustad nekter for at det økte inndekningsbehovet har noe med eldrebølgen å gjøre. Men som en annen skarpskodd skribent på høyresiden påpeker i sin gjennomgang av samme problemstillinger i Minerva: «Årsaken [til inndekningsbehovet] er i hovedsak demografiske endringer – vi blir stadig eldre, hvilket fører til kraftig økning i offentlige utgifter.» Hustad foreslår selv på annen plass i boka å kutte i velferdsytelsene for å oppnå bærekraft for den norske velferdsstaten i fremtiden, men glemmer av en eller annen å tenke på hva dette vil bety for innvandrernes «lønnsomhet».

Hustads kapittel om innvandring har også en annen, og kanskje større, svakhet. For Hustad kan det virke som økonomi handler bare om tall. Men økonomi er også en samfunnvitenskap, og det er mennesker som skaper de verdiene Hustad er så opptatt av. Når økonomer skal forsøke å forklare menneskers økonomiske atferd, snakker de gjerne om incentiver. Incentivene for å jobbe er for svake for innvandrerne, slik Hustad ser det. Men han kommer ikke med skikkelige forslag til hvordan man kan endre dette. Hustad forslag er enkle og raske: Vi trekker oss ut av EØS, samt at vi strammer kraftig inn i innvandringen generelt, stort sett med Danmark som forbilde. Dermed vil vi få færre «ulønnsomme» inn i landet.

Glemmer medaljens forside
Han unnlater dessuten helt å se på arbeidsgiverne. Vi vet med belegg i forskning at det er vanskeligere for innvandrere, ikke minst for høyt kvalifiserte, å få jobb i Norge. Norge glipp av viktig arbeidskraft og kompetanse som kunne bidratt til å gjøre velferdsstaten mer bærekraftig fordi norske arbeidsgivere har en for sterk tendens til å holde seg til det kjente og det trygge når de skal ansette nye folk (i form av navn, utdanningssted osv). Forskning på arbeidsinnvandrere har nylig vist at de mottar mindre trygd enn nordmenn, men de blir oftere arbeidsløse, særlig i nedgangstider. Og har de først mistet jobben, har de vanskeligere for å finne en ny, blant annet fordi de mangler norskkunnskaper. Hustad sier ingenting om hvordan man kan gjøre noe for å heve arbeidsinnvandrernes kompetanse eller gjøre andre tiltak for å få dem inn på arbeidsmarkedet igjen. Men et annet sted i kapittelet nevner han at Nederland har avsluttet de fleste integreringstiltak og språkkurs fordi de var for dyre og ikke virket. Implisitt: Norge bør gjøre det samme. Som kjent har arbeidsinnvandrere fra EØS ikke rett til gratis norskkurs. Det har Utrop tidligere tatt til orde for at de bør få, men Hustad synes ikke å se sammenhengen mellom den ene siden av sitt resonnement og den andre.

Det er betimelig å peke på velferdsstatens fremtidige utfordringer, de kan bli store, men når man med så stor selvtillit fremstiller seg selv som annerledestenkende og en av de få som har greie på økonomi, må vi kunne forvente mer enn dette.

Artikkelen er leder i siste, elektroniske utgave av Utrop (eavis), som kommer ut i dag. Bli abonnent for å lese alle sakene i eavisen.