Ja, det er ubehagelig å se. Men et forbud kan gjøre vondt verre, mener Guri Riksaasen.
Foto: Dennis Jarvis

Misforstått moralisme

Det er fristende å harselere med forslaget om å forby tigging, som ble vedtatt i Stortinget 16. april med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Det er fristende fordi det inneholder så mange logiske brister, så mye kunnskapsløshet og så mye misforstått moralisme, skriver Guri Riksaasen i dette innlegget. 

Utrop nr. 25/2014 (19.06.2014)

Argumentasjonen går på at man vil ta bakmenn og forhindre menneskehandel og vinningskriminalitet. Jenny Klinge har snakket med en dame i Romania som bekymrer seg over at barna blir forlatt i hjemlandet og ikke fulgt opp av foreldrene sine slik at de får en utdanning (Dagsavisen 14.6.2014). Ja, og så er det der med at tigging generelt forpurrer det glansede bybildet.

Hele argumentasjonen tegner et bilde av tiggere som offer for menneskehandel, kriminelle tyver, arbeidssky, forsøplende og forstyrrende.

Deres og våre lyter
Når jeg kjører til jobb søndag morgen, kjører jeg forbi flere parker i Oslo sentrum. Søpla flyter etter en godværsdag. Er den søpla litt bedre enn annen søppel fordi den kommer fra folk vi kjenner eller kunne kjent, det kunne vært oss? Er søpla fra tiggerne dårligere fordi den kommer fra dem, de vi ikke kjenner? Når jeg går gjennom Oslo sentrum en vanlig dag, blir jeg stoppet flere ganger av folk som vil at jeg skal kjøpe avisabonnementer, strømabonnementer, sikkerhetstjenester og telefonkort. De er ofte pågående. Ja, de ringer til og med hjem til meg uten at jeg har bedt om det. Hvorfor er ikke det et problem? Fordi det ikke minner meg om at vi lever i et samfunnssystem som ikke fungerer særlig bra og hvor jeg tilfeldigvis er vinneren av en premie det er tungt å bære?

Fabian Stang mente det var uverdig at folk sov under Sinsenkrysset. Så i Oslo innførte de forbud mot å sove ute. Nå jager politiet gamle damer rundt om natta. Er det verdig?

Utenfor fellesskapet
Samfunnet bygger på en kontrakt mellom individet og fellesskapet hvor individet yter og fellesskapet gir tilbake. Tiggeren stiller seg utenfor dette fellesskapet ved å be om å få, uten å gi noe umiddelbart tilbake. Derfor er det ikke veldig overraskende at samfunnet reagerer negativt på tigging som fenomen. Derfor er det også tungt for et individ å sette seg ned med koppen, fordi man samtidig setter seg utenfor et fellesskap. Samtidig må et sunt samfunn ha denne nødløsningen for individene.

Jeg har møtt mange tiggere, men aldri har jeg møtt en eneste tigger som har sagt nei takk til å jobbe. De jeg har snakket med forteller at i Sør-Europa har den økonomiske krisen ført til at sesongarbeidet som tidligere sysselsatte mange roma, enten har gått konkurs eller jobbene er tatt av andre grupper som har mistet andre jobber. Og noen er for gamle og har ikke lenger helse til det tunge arbeidet. Minstepensjonen på 412 norske kroner i måneden for et ektepar holder knapt til maten som vil holde dem i live på kort sikt, langt fra til strøm og ved i ovnen.

Skaper ikke arbeidsplasser
Så reiser de til Norge, logisk nok siden vi er det rikeste landet i Europa akkurat nå. Det nærmeste de kommer menneskehandel og bakmenn er de som kjører mikrobussen de betaler for å få plass i. Her ser at de dårligste jobbene, renholdsarbeid og enkelt vedlikeholdsarbeid, er besatt av høyt utdannende mennesker fra Sør-Europa og tidligere Øst-Europa, som heller ikke kan leve av lønna si i hjemlandet. For de som er aller nederst på Europas stige, er det pappkoppen som er alternativet. Og der sitter de og håper at noen vil gi dem noen kroner eller en dagsjobb. Et tiggeforbud skaper ikke arbeidsplasser.

Politiet vil gjerne forby tigging for å gjøre politiets arbeid enklere, men klarer ikke legge fram konkrete tall på at det faktisk er tiggere som står bak kriminaliteten. Og hvem kan si at alle tiggere virkelig er kriminelle? Var det ikke en gang noe med at man ikke er skyldig før man er dømt? Vil det gå så langt at vi må forby andre yrkesgrupper også? Bare for å gjøre alt litt enklere? Hvor enkelt har vi rike lov til å gjøre det for oss selv, på bekostning av andre?

De lovlydige sulter
Min venn Elena, som overlever vinteren med pengene hun tigger i Oslo, sier at når tiggeforbudet trer i kraft vil hun og de lovlydige tiggerne forsvinne og Norge vil sitte igjen med de kriminelle. For tyvene har jo aldri brydd seg om at det er forbudt å stjele. Så er det de ærlige og lovlydige som vil sulte og fryse, mens de kriminelle fortsetter med det de alltid har gjort.

Jenny Klinge har omsorg for de fattiges barn. Ja, jeg enig i at det er et problem at veldig mange barn i fattige land vokser opp uten foreldre, fordi foreldrene må finne arbeid og inntekt andre steder. Dette ser vi i Asia, Afrika, Amerika, tidligere Øst-Europa og nå også i Sør-Europa. Klinge tror at når foreldrene ikke kan tigge i Norge, så drar de hjem til barna sine og sørger for at de går på skolen. Men Jenny Klinge; hva skal de spise? Hvordan skal de la være å fryse i hjel? Jeg er redd for at et tiggeforbud i de rike landene vil ramme barna i de fattigste familiene aller, aller hardest.

Straff bakmennene
Selvsagt finnes det bakmenn og menneskehandlere og ulike former for kriminalitet i miljøet rundt de fattigste. Fattigdom har alltid vært den viktigste drivkraften bak kriminalitet. Og det finnes alltid mennesker som søker profitt i andre menneskers nød. La oss dømme og straffe bakmennene, menneskehandlerne og tyvene. Forbyr vi tigging sender vi de fattigste, de mest sårbare rett i fanget på de som kan gi dem mat på bordet neste dag, nemlig de som ikke går av veien for å profittere på andre menneskers desperate ønske om å overleve en dag til.

Og det vil skje et sted du og jeg ikke ser det. Gir det oss bedre nattesøvn?

Tigging har aldri løst sosial nød, sier Klinge. Jeg vil svare at et tiggeforbud i verdens rikeste land heller ikke løser noe annet enn å beskytte de rikeste mot fattigdommens ansikt. Pappkoppen er tross alt et av fattigdommens penere ansikter. Det finnes alternativer som er så mye, mye verre.