Dyp og faglig forsvarlig kunnskap om islam kan gis på godkjente muslimske privatskoler og være en viktig medisin mot ekstremisme, mener kronikkforfatteren. På bildet: Al-Noor School, en kjønnsegregert muslimsk skole i Brooklyn, New York.
Foto: Jim Henderson/Wikimedia Commons
Kronikk

Muslimske privatskoler vil forebygge ekstremisme

Flere privatskoler basert på sunne, islamske prinsipper og ledet av velintegrerte personer vil være en meget viktig motvekt mot ekstremismen som er i ferd med å bre seg blant de unge, mener Masoud Ebrahimnejad. 

Utrop nr. 42/2014 (06.11.2014)

Hva som skjer i store deler av Midtøsten, påvirker nesten hele verden. Ekstremistene i Irak og Syria er ikke bare i krig mot lokalbefolkningen, men hele verden. De har erklært krig mot vestlige land og alle som ikke er en av dem. I dag er IS ansett som en trussel mot menneskelighet og menneskelig sivilisasjon. Ekstremistenes tankegang kan trolig anses som smittsom blant en del innvandrerungdom.

Islamske ekstremister sirkler inn dem som lengter etter mer kunnskap om sin religion, unge som ofte er uvitende om sin opprinnelige religion og kultur. Ekstremistenes tankegang må sees som et smittsomt virus som må bekjempes på en riktig og effektiv måte. Hvis vi bruker feil midler i denne kampen, kan det fort virke mot sin hensikt og dermed gjøre vondt verre.

Kunnskap som medisin
I den medisinske verden lages vaksiner for å bekjempe bestemte sykdommer. Vaksiner lages av samme type virus som forårsaker sykdommen, men av svekket art. For å kjempe mot et skadelig fenomen må man ha erfaring med og være ekspert på samme fenomen. Uten det kan man ikke hevde at man er i besittelse av riktige midler mot et fenomen. Er det samfunnets fiender og fundamentalistiske krefter som tar i bruk islam, så må samfunnet ruste seg med ekspertise og kunnskap som kan slå ned disse kreftene. Progressive og liberale muslimer som er velintegrerte i det norske samfunn, er nøkkelpersoner som kan kjempe effektivt mot radikalisme og muslimsk ekstremisme.

Andregenerasjons muslimske innvandrere trenger kunnskap om sin religion, og de trenger forbilder som kan vise dem hva som er en god muslim. Hvem som presenterer deres religion i dette samfunnet, er viktig. Det er stor forskjell mellom stadig å se ekstremister på tv-skjermer og i media og å høre om progressive, liberale og åpne muslimer som er delaktige i samfunnets og som også i media omtales som representanter for norske muslimer.

Vi trenger forbilder
Dette er en oppgave som progressive muslimer må ta for å synligjøre seg som muslimske representanter. På den annen side må regjeringen tilrettelegge for slike initiativtagere. At en suksessrik person i norsk politikk bemerker seg først som muslim, og deretter fremhever sin landbakgrunn, kan være starten på denne jobben. At en suksessrik forretningsmann tør å stå fram i media og ytre seg om religiøse spørsmål, kan være starten på å takle denne krevende oppgaven. At en tv-kjendis eller en høyt utdannet innvandrer tar initiativ til å svare på religiøse spørsmål offentlig og i media i rollen som ekspert, er måten å trekke andregenerasjons innvandreres oppmerksom i riktig retning. Det står ingen steder i Koranen at det trengs imamer for å tolke islamsk lære og servere den til muslimer. Hvorfor skal ikke en lege ta del i slike oppgaver, eller en vitenskapsmann eller en lærer osv? Hvorfor overlater vi utdannede muslimer denne viktige oppgaven til imamer som ikke en gang har klart å lære seg norsk? Vi må vende blikket mot oss selv. Når Allah skapte deg som menneske, hadde han ikke behov for noen som helst medhjelper eller mellomledd. Hvorfor trenger han nå et mellomledd (imamer) for å snakke med deg? Er det ikke på tide at vi lærde muslimer tar ansvaret og begynner å lære opp våre ungdommer, som tørster etter kunnskap om sin religion?

Regjeringens oppgave vil være å legge til rette forholdene for dem som tar på seg ansvaret. Politikere må innse at muslimske innvandrere må bli anerkjent som en voksende gruppe i dette samfunnet, og de er en del av samfunnet. De har rett til å gi sine barn en oppdragelse basert på deres egen tro og religion, ifølge FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Det å gi over 50 prosent plass til kristendommen på norsk skole (KRLE) og så lite plass til undervisning om en av de mest omtalte religionene, nemlig islam, i norsk offentlig skole er ikke en riktig integreringspolitikk.

Farlig mindretall
Vi må forstå at en god del rekruttering skjer blant muslimske innvandrere i de vestlige landene. Blant dem er unge menn og kvinner som er oppvokst i et vestlig samfunn. Antall muslimer som slutter seg til ekstremistene i Irak og Syria, øker, og dette er blitt en bekymring for både befolkning og myndighetene i Europa og USA. Selv om rekrutteringen skjer blant et mindretall av muslimske innvandrere og det er få muslimer som slutter seg til denne ekstremisme, er de et aktivt mindretall som utgjør en fare mot alle.

Hvor får andregenerasjons muslimske innvandrere kunnskap om sin religion? Dette er et spørsmål vi må tenke nøye på det når vi diskuterer fenomenet muslimske ekstremisme. Hvorfor trekkes et aktivt mindretall til ekstremisme i Norge og andre vestlige land?

Muslimske skoler gir trygghet
Muslimske privatskoler har lenge vært etterspurt blant muslimske familier i Norge som er bekymret for sine barn. Disse familiene opplever at deres barn ikke har mye kunnskap om sin religion og sin opprinnelige kultur. Menneskerettighetene anerkjenner foreldrenes rett til å gi sine barn en oppdragelse basert på deres egen tro og religion. Per i dag fins det nesten 40 private kristne skoler, 28 Steiner-skoler og åtte Montessori-skoler i Norge, mens bare er én muslimsk privatskole som har blitt godkjent av regjeringen, og de ble snere nektet godkjent av Oslo kommune.  

Hvor skal de muslimske innvandrerbarn få kunnskap om sin religion og tro? Om de ikke får mulighet til å studere om sin religion i skoletiden, er det ikke bekymringsverdig at de havner i ekstreme miljøer og de blir servert ekstreme versjoner av islam?

Unge innvandreres søken etter kunnskap om sin egen religion kan trekke dem mot uautoriserte organisasjoner og personer som driver med religionsundervisning. Det finnes hundrevis av koranskoler rundt omkring i landet, som tilbyr undervisning utenom skoletid. Disse drives av uautoriserte personer. Verken myndighetene eller foreldrene har noen kontroll og oversikt over hva disse koranskolene lærer muslimske barn.

Vil lære mer om religion
I en undersøkelse jeg gjennomførte i forbindelse med min hovedfagsoppgave i pedagogikk i 2008-2009, gjorde jeg oppsiktsvekkende funn om muslimske innvandreres holdninger. Over 100 personer av forskjellige landbakgrunn, bosatt i Oslo deltok i min undersøkelse. Ettersom det ikke finnes noe sentralt register over hvem som er muslim i Norge, gjorde jeg utvalget skjønnsmessig.

Deltagerne kom fra 12 ulike muslimske land både i Asia og Afrika. De var i alderen 18-55 år og hadde gått eller var fortsatt på norsk skole. Funnene kan sette spørsmålstegn ved norske integreringspolitikk og være retningsgivende med tanke på forebyggende tiltak mot ekstremisme blant 2. generasjons muslimske innvandrere.

Undersøkelsen hadde fokus på muslimske innvandrernes holdninger til integrering og norsk skolepolitikk. Skolens måte å håndtere integreringsspørsmålet ble også tatt opp. Det viste seg at et stort antall muslimer i min undersøkelse ikke var helt enig med integreringspolitikken og norsk skole. De ga uttrykk for et sterkt behov for å vite mer om sin religion, noe de ikke fikk i den undervisningen som gis i norsk skole.

To problematiske grupper
På bakgrunn av svarene delte jeg respondentene i 5 undergrupper hvorav 3 var velintegrerte og hadde mye til felles med norske samfunnet. De bidro i fellesskapet og var aktive i samfunnets positive utvikling.

To undergrupper hadde imidlertid et ekstremt forhold til religiøs lære. Den ene gruppen føler seg isolert fra storsamfunnet. Deres svar viste at de foretrekker å være passive tilskuere til samfunnsutviklingen og holder sine verdier for seg selv. Det viktigste for dem var å bevare sine kulturelle verdier og å prøve å videreføre dem til neste generasjonen. Denne gruppen fikk navnet «Isolerte». Noen av disse har gått på skole i sitt hjemland en periode.

Den andre gruppen med et problematisk forhold til Norge fikk navnet «Islamister». Denne gruppen er i sterk konflikt med storsamfunnet og det sekulære samfunnets prinsipper. De velger en aktiv strategi overfor storsamfunnet i stedet for å være passive tilskuere. Medlemmer av denne gruppen er de som befinner seg i faresone for å bli rekruttert til islamist-ekstremistene. De vil kjempe for å virkeliggjøre drømmen om en ”global islamsk stat”. For dem som tilhører denne gruppen representerer ethvert vestlig samfunn et hinder for en slik drøm og er dermed i veien.

Forebygging er best
Islamister utgjør et mindretall i muslimske innvandrerbefolkningen i Norge, ifølge min undersøkelse.
Resultater fra min undersøkelse tyder på at stort flertall av muslimske innvandrere ønsker at de skal få mulighet til å få en oppdragelse basert på sin egen tro og religion, at de skal få mer undervisning om islam og at lærere/skole skal få bredere kunnskap om denne innvandrergruppens kultur og tradisjon. De ønsker også at slike kunnskaper skal gis gjennom den vanlige undervisningen og autoriserte institusjoner, men ikke etter skoletid gjennom uautoriserte personer og institusjoner. Det er et positiv trekk ved denne innvandrergruppen at de stoler på samfunnet og regjeringen og de ønsker at myndighetene skal være aktive på denne fronten. De trekker seg ikke unna storsamfunnet, men vil tvert imot være aktive og ansvarlige borgere.

En effektiv og riktig integreringspolitikk innebærer at regjeringen selv tar del i den viktige delen av innvandrernes hverdag som religionen utgjør, og ikke at de overlater dette viktige elementet til uansvarlige personer som ikke er selv integrert i det norske samfunnet. Hvorfor skal et så viktig verktøy overlates så lett til samfunnets fiender, nemlig ekstremistene? Er ikke forebygging billigere og bedre enn behandling?