To syriske flyktningbarn forsøker å sove på gaten i Tyrkia. Bildet er tatt i juli 2014.
Foto: Michael Davis-Burchat
Debatt

Det er nå Europa settes på prøve!

Jeg er helt stum, mens kommentarer legges til minutt etter minutt. Følelsen av sinne, frustrasjon, maktesløshet og empati tar over, og jeg føler en voldsom trang til å skrike ut.

Utrop nr. 33/2015 (03.09.2015)

Bilder av den lille gutten, Aylan Kurdi, fortsetter å spre seg på alle sosiale medier. Etter å ha logget inn på Facebook er det nesten ikke noe annet å se enn det tragiske bilde av Aylan, et livløst barn på en øde strand i et fremmed land. Et barn som er omtrent på samme alder som mitt eget barn. 

Bildet av Aylan Kurdi, som døde bare tre år gammel, har fått mye oppmerksomhet i sosiale medier.
Foto: Defend International/Creative Commons
Vi er nå midt i valgkampen, men det er det jeg har brydd meg minst om de seneste dagene. Folk rundt meg har bemerket dette og har kommentert min holdning og uttrykt at jeg prioriterer feil. At det er viktigere å være med å bestemme hvem som skal styre, nettopp for å hjelpe flyktninger som Aylan. Er medmenneskelighet en ”sak” som må avgjøres gjennom stemmesedlene? Er ikke det å hjelpe mennesker i nød en moralsk og menneskelig plikt uansett politisk farge? Du trenger ikke å filosofere og argumentere med sosiologiske teorier for å finne ut svaret på dette spørsmålet. Demokrati innebærer ikke automatisk medmenneskelighet. Heller ikke den nordiske modellen.  Et sett av lover og regler som styrer et system, kan ikke definere hvor menneskelige vi er som samfunn, uansett hvor humant og rettferdig systemet er.

I Norge er vi så opptatt av velstand, lover og regler at dette til tider blir et problem, et ”moralsk og etisk problem”. Vi ser at velferden blir bedre, kravene til livskvaliteten settes høyere, forbruket øker. Dermed reserverer vi oss mot ”trusselen” utenfra. Fordi vi ”tror” at det vil være ødeleggende for oss. Her hjemme blir temaer som integrering, bosetting, problemer og utfordringer knyttet til innvandring dagsaktuelle. Det argumenteres med at ikke-vestlige innvandrere har kulturelle utfordringer knyttet til tilpassning og integrering i det norske samfunn. Visse folkegrupper fra bestemte områder brukes ofte som eksempler. Æresdrap, kriminalitet, høy arbeidsledighet osv knyttes ofte til debatten. Det er slike populistiske argumenter partier som Frp spiller på for å vise at myndighetene fortsatt har langt igjen med å integrere eksisterende innvandrere i landet.  Slike argumenter holder ikke vann etter min mening. De er rett og slett latterlige.

Europa møter den største migrasjonskrisen siden annen verdenskrig. Dette setter kontinentets legitimitet på spill på mange områder, blant annet når det gjelder menneskerettigheter. Det er tungt å innrømme, men Norges holdning til flyktningskrisen i Europa vil undergrave hensikten og symbolverdien bak rosetoget i dagene etter 22. juli 2011. Flyktningofrene trenger like mye oppmerksomhet.

Vi bor i en verden hvor påvirkningskraften utenfra nå er større enn noensinne. Vi bør ta dette innover oss og godta at vi også må tilpasse oss realiteten i verden, uansett hvor stolte vi er av kulturen, velstanden og demokratiet i landet vårt. Innvandringskritikerne diskuterer basert på en kulturrangering, hvor den norske modellen blir Modellen med stor M. Jeg vil ikke nekte for at det finnes en del ”ukulturer” blant innvandrere, men det blir for tynt å kritisere innvandring på dette grunnlaget. For at vi skal lykkes med integreringen, bør vi heller jobbe litt med majoritetens holdninger. Islamkritikerne, Frp-politikerne og innvandringskritikerne må slutte å fremme moralsk panikk blant befolkningen ved å hevde at ”ukulturer” vil ta over Norge.

Vi bør heller kritisere strenge lover og regler som setter stopp for enkeltindividenes moral- og samfunnsplikt. Vi er i en tidsepoke der medmenneskelighet er viktigere enn innvandringsregulerende hensyn, utfordringer med boligpolitikk, arbeidsledighet osv. Det blir for dårlig politikk å si at Norge og Europa ikke har kapasitet til å ta imot flyktninger av ovennevnte årsaker. Det er nå Europa testes på menneskerettigheter og kontinentets legitimitet. Slik jeg ser det, vil de fleste land få stryk på denne testen. Migrasjon er et ustoppelig fenomen, som bestandig endrer form fra det ene til det andre. Krig er som regel en hovedårsak til at den ”legale kanalen” blir til ”flyktningkanalen”.