Oljeindustrien må legge planer for hvordan man skal møte utviklingen i Midtøsten, mener kronikkforfatteren. På bildet: Boreplattformen Deep Sea Delta (i dag Songa Delta) i Nordsjøen i 2006.
Foto: Erik Christensen

Konflikten i Syria påvirker norsk oljevirksomhet

Konflikten i Syria handler ikke bare om flyktninger, men også om oljeavhengighet og makt. 

Utrop nr. Utgivelse/Utgivelse (Utgivelse)

En ny rapport fra Novarus med tittelen Energy Wars and Syria viser at Europa er i ferd med å bli helt avhengig av oljeleveranser fra Russland, mens importen fra Midtøsten avtar betydelig. Rapporten viser at mens Midtøsten eksporterte dobbelt så mye olje til Europa som de tidligere Sovjet-statene i 2012, henholdsvis 35,6 prosent og 15,5 prosent, så er denne situasjonen nå snudd på hodet. Nå eksporterer de tidligere Sovjet-statene 5,8 millioner fat per dag, mens landene i Midtøsten står for 2,2 millioner fat per dag.

Kronikkforfatter Mertefe Bartingliou
Foto: Privat
Den viktigste årsaken til denne betydelige endringen er fullstendig overlegenhet, både når det gjelder mengde og kapasitet, på oljerørledninger som strekker seg ut fra tidligere Sovjet-stater til de europeiske landene. I tillegg kommer voksende mangel på stabilitet i Midtøsten.

«Min fiendes fiende er min venn» er et gammelt ordtak. Historien gjentar seg, og i dag er det to motstridende krefter i verden som aktivt kjemper mot den samme fienden for første gang etter andre verdenskrig. Men selv om Russland nå kjemper en aktiv kamp mot IS i Syria, så er Russlands tilstedeværelse i Syria også et problem for Vesten når det gjelder olje og energi. Syria er inngangsporten til en av verdens mest verdifulle oljeressurser. Får Russland dominans her også, vil det være alvorlig for Europas olje- og gassavhengighet.

Kan påvirke det norske markedet
Vestens analyser og forhåpninger har nok vært ganske annerledes. Behovet for nye oljerørledninger fra land i Midtøsten til de europeiske landene ville gjøre avhengigheten av Russland mindre og skape stabilitet og økonomiske relasjoner direkte mellom Midtøsten og Europa. Dette er det Russland nå forkludrer. Vesten håpet på stabilitet og sikkerheten i regionen, slik at de nevnte prosjektene ville kunne starte. Tilgangen til viktige økonomiske ressurser, strategisk makt og fordeler ville blitt oppnådd via slike oljerørledninger mellom Midtøsten og Europa. Isteden har vi fått en betydelig konkurranse mellom dominerende krefter når det gjelder hegemoniet i regionen.

Det er ikke så lett å si hvor Norge står i dette. Norge, som har den mest sensitive økonomien med hensyn til endringer i oljemarkedet i Europa, er fortsatt på et tidlig stadium av finanskrisen. Foreløpig har den stort sett rammet den lokale oljebransjen. Endringene i Syria og krisen der vil med stor sannsynlighet påvirke det norske oljemarkedet direkte. Som følge av dette har norske myndigheter to utfordrende oppgaver fremover: Myndighetene bør forberede seg på endringer og ha prognoser for de kortsiktige planer, men kan kanskje også søke posisjon for å spille en mer aktiv rolle i den syriske krisen.

Dette er kanskje ikke nok for å beskytte Norges nasjonale interesser og langsiktige planer. Midtøsten er i ferd med å bli omformet, og vi kan risikere å se den vesentligste endringen i området siden 1920-tallet. Denne omstillingen av Midtøsten vil ha betydning for den norske oljeproduksjonen og -eksporten. På bakgrunn av dette bør norsk oljeindustri fremskaffe mer data, mer synlighet, mer analytisk kraft og mer planlegging for fremtiden. Enda viktigere er spørsmålet, i dette store bildet, hvor vil Norge stå og hvordan vil landet utforme sin strategi?

Novarus-rapporten undersøker de underliggende årsakene til slike bekymringer og søker argumenter for fremtidige planer. Norge må ikke forholde seg likegyldig til denne situasjonen, for det er usikkert om endringene i Syria på lengre sikt kan fungere positivt på det norske oljemarkedet, eller vil føre til dramatisk tilbakegang i norsk økonomi.

Hva er det neste?
Fredssamtalene i FN nylig var den første runden om energikonfliktene i Syria, og G20-møtet i november vil være den neste runden. De tjue økonomiske stormaktene som tok over formannskapet i G20 i år, vil komme sammen i Tyrkia.

Norge har en svak eller ingen stemme innenfor gruppen som følge av at landet ikke er medlem av G20. På den annen side skal vi ikke glemme kritikken til Jonas Gahr Støre som representativ for den norske holdningen til G20 i 2010:

”G20 er en selvoppnevnt gruppe. Dens sammensetning er bestemt av de store landene og deres makter. Det kan være mer representativt enn G-7 eller G-8, der bare de rikeste land er representert, men det er fortsatt vilkårlig. Vi lever ikke lenger i det 19.århundre, hvor stormaktene møtes og omtegner verdenskartet. Ingen trenger en ny kongress i Wien.”

Uansett fortjener Norge, som en av de syv største bidragsytere til FNs internasjonale utviklingsprogrammer, en mer proaktiv rolle i den syriske krisen.

Mertefe Bartinlioglu er leder av tankesmien Novarus. Han var bystyremedlem i Oslo for Høyre i perioden 2003-2015 og er fremdeles aktiv Høyre-politiker. 

Novarus fokuserer på saker som berører terrorisme og dens påvirkning til samfunnet i form av radikalisme, rasisme og fremmedfiendtlige holdninger.