Tyrkisk-armeneren Koca Mimar Sinan Aga (1490-1588), kjent som Sinan Arkitekten, er ifølge tekstforfatteren en del av fellesarven fra den ottomanske tiden som både tyrkere og armenere kan enes om. Forholdet mellom de to folkegruppene har vært svært dårlig siden massakrene i 1915, som armenerne på sin side hevder er et folkemord, mens tyrkerne nekter å definere som slikt.
Foto: Wikimedia Commons

Derfor deltar jeg ikke på markeringer av folkemordet på armenerne

En ny dag er over oss her i Oslo, tenker jeg. Og det første jeg gjør, som mange andre, denne morgenen er å sjekke Facebook-kontoen min før jeg står opp.

Utrop nr. 17/2016 (21.04.2016)

Kjære Facebook forteller meg nå om den kommende vegetarfestivalen, Adeles konsert i mai, Oslo Writers League sine månedlige samlinger, osv.

Forfatter Sercan Leylek er ikke positivt innstilt til minnemarkeringer for krigsofre. Han mener slike "er med på å feire døden og skape en hevnkultur".
Foto: Liv Santos Holm
En del positivitet og mye håp rundt oss, men vent et øyeblikk! En av mine nærmeste venner har tagget meg i en post på minnesmerket for Khojaly-massakren (hvor armenske soldater skal ha slaktet flere hundretalls sivile aserbajdsjanere under Nagorno-Karabakh-krigen i 1992). Samtidig har noen andre Facebook-venner invitert meg til markeringen av folkemordet på armenerne under første verdenskrig. Spesielt etter det som nylig har skjedd i Karabakh (opptrappingen av den gamle konflikten), hva kan jeg gjøre som medlem av menneskeheten?

Uansett tenker jeg at jeg ikke vil være en del av et felles hat; jeg vil ikke bære byrden til mine besteforeldres sorger og feiltakelser. Her kan vi trekke mange røde linjer til dagens situasjon.

Jeg vet hva folk vil si om meg. Hvis jeg ikke deltar på arrangementet som markerer Khojaly-massakren, vil jeg bli kalt for forræder. Hvis ikke jeg viser meg sammen med armenerne, vil noen bruke disse kalde ordene:

«Hva kan man forvente? Han er jo en tyrker».

Enkelt og greit, så er dette prisen man må betale for å være radikal humanist. Å minnes de døde har ikke bragt oss noen fred. Tradisjoner fulle av hevn har gitt oss druknede syriske barn på strandkanten ved Egeerhavet.

Og i stedet for å tenke på hevn, vil jeg nå bruke min tid til å oppdage skjønnhetene som har blitt skapt av armenerne, slik som Koca Mimar Sinan Aga (1490-1588), også kjent i historien som Sinan arkitekten.

Sinan ble født inn i en kristen armensk familie, sønn av en anstendig murer. I det ottomanske riket var tradisjonen at enkelte sønner i de kristne familiene ble tatt ut, sendt på "akademier" og gitt en høy utdanning. Som ung mann ville denne sønnen gjøre en god karriere i militæret, eller det offentlige embedsverket.

Sinan var en av disse som gikk alle gradene i det ottomanske byråkratiet, og ble "riksarkitekt". Sinan designet hundrevis av byggverk, fontener, broer, moskeer, sykehus og palasser. Byggverk med et bedre fundament enn mange av dagens moderne bygg.

Arkitekten Sinan var det ottomanske Tyrkias svar på Leonardo Da Vinci. Mange av hans bygg ligger spredt rundt på Balkan og Tyrkia. Han var et geni som ikke bare sto bak ekstraordinære verk, men som også lærte opp mange elever. Sinans elever var med på designe verdenskjente landemerker som Stari Mostar i Bosnia og Taj Mahal i India.

Uten tvil, hvis du spør de fleste tyrkere om hvem som er den største arkitekten i deres historie, vil han eller hun nevne Sinan og samtidig også fortelle at han opprinnelig var armener. Heldigvis har ikke mørk propaganda ennå berørt den delen av historien.

Vi trenger ikke å reise så langt tilbake i tiden for å kunne bli mint om hvor viktige armenerne har vært i den tyrkiske historien. Den største moderlige figuren i den tyrkiske filmindustrien er Adile Nasit. Nasit har hatt hovedrollen i mange filmer og teateroppsetninger, og regnes som blant de mest innflytelsesrike personlighetene i tyrkisk filmkunst og teater, med en karakteristisk og omsorgsfull latter.

Samtidig har ikke Nasit hatt det like morsomt i privatlivet. Den tyrkisk-armenske skuespillerens sønn Ahmet gikk bort i en alder av 16 på grunn av en sjelden sykdom. Ifølge mange inspirerte denne sørgelige hendelsen Nasit til å bli "alle tyrkiske barns mor", på og utenfor scenen og tv-skjermen. Nasit jobbet med hjertet i behold for å hjelpe alle barna hun kunne hjelpe.

Disse menneskene, og mange andre helter som ikke har blitt nevnt her, er en del av det armenske og tyrkiske fellesskapet. Når som helst kan jeg sette meg ned på mine knær, huske deres liv og gjerning, for så å løfte mine armer opp. Kriger, massakrer og voldtekter er ikke vår felles historie. Hvem kan fortelle meg om en krig hvor ingen uskyldige ble massakrert? Ved å bevise hvem som har rett i en sak, vil vi heller huske drap og de døde. Livet kan ikke forhandles med død.

La oss ikke feire døden, men heller feire livet!

Teksten opprinnelig lagt ut på Leyleks engelskspråklige blogg, og gjengitt i Utrop med skribentens tillatelse.

Tilrettelegging for Utrop: Claudio Castello. Tekstens oversetter ønsker å være anonym.