Når skillet mellom saklighet og usaklighet, mellom person og sak svekkes, mister en blikket på kjernen, skriver Farhan Shah i dette innlegget.
Foto: Kristian Mendoza
Debatt:

(Nett)debattens prinsipper

Hva forteller hetsen mot Sumaya Jirde Ali, Lan Marie Nguyen og Azra Gilani oss?

Utrop nr. 26/2018 (28.06.2018)

Utviklingen i det norske samfunnet og verden for øvrig går i retning av stadig mer globalisering og med det følger multikulturalisme, hvor mennesker med mer eller mindre ulik tro og livssyn, står i mer intim kontakt med hverandre enn noensinne. Når de fysiske grensene svekkes og mennesker kommer nærmere hverandre emosjonelt, kulturelt og intellektuelt, økes også sjansene for uenigheter om hvordan ulike temaer skal forstås og debatteres. Uenigheter – som ikke tilfredsstiller visse krav for saklig meningsutveksling – kan fort synke til et nivå hvor personhets, hat og stråmannsargumentasjon gjør seg gjeldende. I internettets tideverv er det især større muligheter for bredere forståelse og respekt, men også for større fordommer, hatskhet og misbruk.

Noen ferske eksempler er den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, som, etter et par av vedkommendes malplasserte ytringer, utløste en bølge av hatske og krenkende meldinger rettet mot Alis person fra nettavisen Resett sine medlemmer. MDG-politikeren Lan Marie Nguyen forteller også om nettmobbingen og sjikanen hun har blitt utsatt for grunnet vedkommendes politiske arbeid for å bedre forholdene til syklister og fotgjengere i Oslo. Den norsk-pakistanske kvinnen Azra Gilani, som er aktuell med boken En muslimsk mors kamp, ble også utsatt for usaklig agitasjon, stråmannsargumentasjon og nedverdigende bemerkninger av skribenten og legen Attiq Sohail.

Hva forteller så disse konkrete eksemplene oss?

Når skillet mellom saklighet og usaklighet, mellom person og sak svekkes, mister en blikket på kjernen, som er individets verdighet og en nyansert meningsutveksling som kritiserer konkurrerende synspunkter uten å bli styrt av negative følelser og konfliktbasert retorikk.  

Er siktemålet å beskytte seg mot alvorlige villfarelser og en polarisert utvikling, er det simpelthen nødvendig å oppnå en enighet om visse fundamentale retningslinjer for saklig diskusjonskultur – et minste felles multiplum for sivilisert debattform. Her kan den norske filosofen Arne Næss sin saklighetslære være nyttig.

Saklighetslæren i et nøtteskall
Arne Næss utviklet sin saklighetslære i sin lærebok En del elementære logiske emner (1961). I det følgende fremsettes en kort og konsist fremstilling av saklighetslæren til Næss:

  1. Unngå tendensiøs utenomsnakk, dvs. avstå fra å trekke inn unødvendig informasjon som verken er relevant eller holdbar i den konkrete saken.
  2. Unngå tendensiøs gjengivelse, dvs. ikke gjengi motstanderens meninger på en ukorrekt måte, egnet for å sette hun/han i et skjevt lys.
  3. Unngå tendensiøs flertydighet, dvs. ikke kommuniser på en måte som fører til at andre lesere/publikum tolker din motstanders synspunkter på uheldig, ufordelaktig vis.
  4. Unngå tendensiøs bruk av stråmenn, dvs. ikke tillegg motstanderen meninger og utsagn hun/han selv ikke vil vedkjenne.
  5. Unngå tendensiøs bruk av orignialfremstillinger, dvs. ikke underslå eller forvreng opplysninger på en bevisst måte, egnet til å styrke den ene partens sak på bekostning av den andre, og dermed setter motparten i et negativt lys.
  6. Unngå tendensiøs bruk av tilberedelse av innlegg, dvs. unngå bruk av ukvemsord, personangrep, spydighet og trusler.

Felles ideal
En aktiv og bevisst tilslutning til de ovennevnte seks maksimer for saklighetslære er beregnet på ens egen person. Gjennom å innprente disse normene i eget sinn, kan vi som ansvarlige borgere kunne bidra til et mer respektfullt, saklig og dynamisk debattklima, og således skape et nødvendig rom for at flere frimodige og nyskapende stemmer kan bli synlige i offentligheten. I tråd med Arne Næss sin saklighetslære, bør vi vektlegge humanismens grunnleggende idealer om toleranse og respekt for individet som motgift mot skadelig retorikk og irrasjonell meningskultur som florerer i sosiale medier.

Neste gang vi velger å delta i nettdebatter, bør vi innta en refleksiv posisjon og stille oss følgende spørsmål, både før og under debatt: bidrar vi til en mer hygienisk nettdebatt, eller forsøpler vi den? Ønsker vi at vår debattform skal gjelde som en allmenngyldig norm? Med andre ord, skal vi kunne akseptere at andre individer gjør akkurat det samme som oss?