Al-i Hagen

Dere som har lest denne spalten tidligere vet at jeg ikke har klart å legge skjul på at jeg synes at norske blondiner er svært eggende. Her er situasjonen: jeg sitter og godsnakker med en norsk berte og investerer så godt jeg klarer i aksjer hos denne fremtidige matriarken. Da finner jeg det naturlig å si at hun har pene øyne, sexy rumpe eller at hun i det hele tatt virker tiltrekkende på meg. For hun må jo åpenbart være det, når jeg gidder å sitte der og sjekke henne opp. Og da kommer svaret som lynnedslag i huet: ”jeg har da ikke pene øyne!”, eller ”jeg har jo så stor rumpe!”, ja men jeg finner det tiltrekkende! Helt oppgitt. For hva er årsaken til at når jeg sier det samme til en dame som er vokst opp på sydligere breddegrader, tar hun det bare med et smil, eller en myk ”takk”, og noterer seg dermed forespørselen? Og er hun riktig interessert sier hun kanskje ”takk. Du også”.

Så er det de såkalte ”mannfolka”. Enten er de håndverkene som har VG i den ene hånda og pølsa si i den andre, ellers er de av det myke slag. Riktig mykt. De snakker pent, viser følelser, men kan ikke engang bytte ei lyspære, eller skru en skue. Til det må man ha fagbrev. Og dersom en slik blanding av et par er så uheldige å rote seg bort i en slåsskamp er resultatet at hun blir nødt til beskytte ham. For han er for sivilisert for slikt. Da synes jeg at det i en slik situasjon er det mindre pinlig med håndverkeren med pølsa på hjernen. Sydenfolk er bedre. Hun, som er den egentlige mannen i huset, fatter vedtakene subtilt og på elegant og klok måte. Han kommer dermed ut av det med selvrespekten i behold, og uten et altfor høyt konfliktnivå.

Og selv om han banker opp kona i ny og ne, er det bare for å vise henne at han fortsatt kan beskytte henne. En ren maktdemonstrasjon, som hun tydeligvis vet å sette pis på. Statistikken viser at mishandlede kvinner velger å bli hos mannen. Og dette gjelder i Norge også.