En reise tilbake til mitt opprinnelige fødeland

0Shares

Debatter om identitet blir ofte tatt opp både i politikken og blant mennesker generelt. Noen mener at et adoptivbarn er det samme som å være en innvandrer, andre mener at hvor en er blitt født ikke spiller noen rolle , mens andre igjen er veldig opptatt av sine gener og sitt opphav. Dette er individuelt fra person til person, akkurat slik som noen liker stekt fisk mens andre foretrekker den kokt.  Selv har jeg alltid lurt på mine røtter, og jeg har alltid visst at jeg en dag ville prøve å oppsøke for å kunne finne svar på hva som skjedde den gang for tjue år siden da jeg var seks uker og satt på flyet til Norge.

Reisen
I desember i fjor bestemte jeg meg. Nitten år gammel skulle jeg reise til Sri Lanka. Det var ikke noe planlagt, jeg bare plutselig ville reise. Den sjette januar var kofferten pakket og klar og på vei til gardermoen var jeg både skjelven og glad. Kjempespent på hva jeg hadde i vente. Etter en lang reise ankommer jeg Sri Lanka tidlig på morgenen og en to timers biltur venter meg. Jeg får vite at kvelden før er to busser sprengt i terror i det området jeg skal oppholde meg. Jeg er ikke særlig høy i hatten! Men Sri Lanka er et land som virkelig har mye å by på, og jeg dro ikke bare for å finne mitt opphav men også for å lære om landet. Den herlige varmen blandet med eksotisk mat og et smilende folkeslag gjør dette til rene pariadis. Jeg vil ikke sove, bare oppleve, bruke all den tiden jeg har på å få med meg hver minste detalj og for å lære mest mulig når jeg først er her.

Møtet
En lang leting etter mitt opphav venter meg. Jeg er forberedt på å kunne reise hjem “tomhendt”. Hva om jeg ikke finner noen?  Eller hva om jeg finner noen som ikke vil møte meg? Jeg må være forberedt på at alt kan skje. Heldigvis har jeg og mine foreldre vært på ferie i Sri Lanka en gang tidligere som gjør at jeg har knyttet en del kontakter her. I tillegg reiste det en dame som opprinnelig er fra Sri Lanka samtidig som meg som var til stor hjelp i min leting. Bilder ble satt inn i aviser og letingen er i gang. Dagene går og jeg hører ikke noe. Jeg begynner å miste håpet nå, Men plutselig. Jeg får en telefon og det første personen som ringer meg sier er “vi har funnet din biologiske mor”. Da jeg fikk vite dette ble jeg helt stum. Jeg klarte ikke å reagere. Jeg ble glad og redd på samme tid. Tross at det nesten er fem timer tidsforskjell fra Sri Lanka til Norge ringte jeg mine foreldre på lørdags morgen klokken halv sju i deres tid for å fortelle nyheten. Familien som jeg da bodde hos kjørte meg med en gang for å møte henne og det første møtet ble utrolig følelsesladet for oss begge. Jeg møtte en oppegående og frisk kvinne som snakket flytende engelsk så kommunikasjon var heldigvis ikke noe problem for oss. Hun fortalte og fortalte og jeg bare lyttet. Det car mye trist men også mye fint og den dag i dag andrer jeg ikke et sekund på at jeg vet alt jeg vet. Det var så merkelig. Foreldrene mine i Norge er de jeg ser på som mine foreldre men å ha en kvinne foran meg som jeg kunne se likhetstrekk hos var jo ikke noe jeg var vant med så dette ble veldig rart.

Vel hjemme
Vel hjemme i Norge igjen var det mange inntrykk og mye å fordøye. Men jeg ville ikke vært denne reisen til smilets land foruten. Så mye jeg har lært og ikke minst opplevd. Alle de blide menneskene, den utrolige gjestfriheten og ikke minst det å være takknemmelig uansett hvor lite en har. Jeg føler absolutt at Norge er mitt hjemland men jeg mener at vi absolutt har mye å lære av andre folkeslag. Og jeg ser ikke bort i fra at jeg snart reiser til andre siden av jordkloken med Sri Lanka i sikte igjen.