Diskriminering eller passivitet?

0Shares

Det er et ordentlig styr hver gang jeg skal ut i en jobbsøkingsprosess. Det er tidkrevende, energitappende og kan til tider virke nesten meningsløst, fordi jeg ikke kommer noen vei. Min første jobb hadde jeg allerede som 14-åring. Jeg var venn med han som eide den lokale pizza-sjappen og han trengte hjelp i helgene. Det var kjempestas for en 14-åring å tjene hele 1000kr i måneden! Jeg var stolt av å være en av de svært få blant mine unge venner som faktisk jobbet for sine egne lommepenger. Jeg tenkte jeg ville ha en fordel med arbeidserfaring senere. Selvfølgelig! Hvem vil vel ikke heller ansette en med relevant arbeidserfaring pluss gode referanser fremfor en helt uten arbeidserfaring? Jeg ante ikke da at det å søke jobb ville være et kjempe problem for meg i fremtiden.

Den kjedelige ventetiden
Etter hvert som jeg ble eldre og byttet jobber, merket jeg at det kanskje ikke var så lett likevel å søke jobber. Ofte tenkte jeg at det kanskje var en lang prosess for arbeidsgiveren å styre med å ringe aktuelle kandidater, avtale intervjuer, lange intervjurunder og så videre. Det jeg ofte stusset på var hvorfor jeg svært sjeldent ble kalt inn på intervjuer på jobber hvor jeg hadde relevant arbeidserfaring. Jeg kunne ikke tenke meg noe annet enn det. Eller var jeg så dårlig og uaktuell at de i det hele tatt ikke gadd å bry seg om å gi meg noe tilbakemelding? Hadde jeg så lite interessant erfaring? Var jeg ikke god nok for de jobbene? Jeg kunne ikke fatte det. Jeg søkte sjeldent på jobber jeg ikke var kvalifisert til, fordi jeg følte inni meg at det ikke var noe vits uansett. Det grodde en slags bevissthet om at jeg ikke ville bli innkalt i underbevisstheten. Men jeg ventet likevel på en respons. Jeg håpet kanskje…

Er det virkelig slik i dag?
Da jeg begynte å nærme meg 20-årene gikk jeg gjennom en slags fase i livet mitt hvor jeg skulle ønske ting var lettere og usikkerheten begynte å snike seg inn i meg. Sta og bestemt som jeg alltid har vært, tenkte jeg at det kanskje var jeg som var for vanskelig og ikke arbeidsgivere som var ”slemme”. Jeg har alltid vært stolt over å være vietnameser. Stolt over å være annerledes. Stolt av å kunne være meg selv. Stolt over å beholde på min identitet som en sterk og selvstendig minoritet. Men nå ble jeg usikker. Jeg hadde hørt om alle CV’er og søknader som bare gikk rett gjennom i utvelgelsesfasen og rett i søpla, fordi søkeren hadde et utenlandsk navn. Kanskje mine søknader var blant de uheldige her. Kanskje jeg skulle bytte mitt navn til et norsk navn? For å gjøre det enklere for meg selv i fremtiden? For å være en av de andre? For å være norsk nok? Ble jeg virkelig diskriminert fordi jeg hadde et utenlandsk navn? Var det virkelig slik? Hvordan kan de vite om de ikke kjenner meg?

Jeg er Chi og jeg er stolt av det!
Dessverre er det slik at det er lettere å la være å gjøre noe enn å endre på noe. Det er tryggest og bli sittende på sin egen tue. Mange bedrifter eller ledere gjør det enda. Dessverre. Jeg opplever det enda. Det vil likevel ikke si at alle søknader jeg sender ut er bortkastet, men svært ofte havner jeg borti slike situasjoner som dette. Jeg heter enda Quynh-Chi Ton-Nu og jeg er stolt av det! Min bestevenn, Junior, som er erke-norsk filleristet meg da jeg delte mine tanker om navnebytte med han. Han fikk meg til å innse noe svært viktig. Vil jeg egentlig jobbe under en arbeidsgiver som har diskriminerende holdninger og som siler meg ut fordi jeg ikke heter Kari Nordmann? Selvfølgelig ikke! Selv om det kanskje begrenser mine muligheter for arbeidsplasser, men jeg er sikker på at når jeg endelig finner en, vil det være et supert sted å være… Tror ikke du?

Hilsen en arbeidssøkende

Chi (og ikke Kari)