Hollywoods nye politikk

I et år der Harold Pinter vinner Nobelprisen i litteratur er det kanskje ikke rart at også Hollywood ser til politikken som sin viktigste inspirasjon.

Med “Syriana” og “Good Night, and Good Luck” har George Clooney vært med på å gjenopplive en gammel epoke i Hollywood – 70-tallets politiske thrillere. Krigen i Irak og Bush-administrasjonens håndtering av 11. september 2001 har gitt nytt liv til politisk ladede filmer med seriøse budskap.
70-tallet i Hollywood markerte en periode med svært mange politiske thrillere, og Vietnam-krigen stod som en radikal inspirasjonskilde for store deler av det som kalles “mainstream” Hollywood. Personer som Warren Beatty, som ønsket å fortelle politiske historier, gikk fra å være “outsidere” til å bli en del av den absolutte eliten i Hollywood. Også stjerner som Robert Redford, Venessa Redgrave og Jane Fonda ble toneangivende artister med klare politiske mål og budskap. Mange av disse har etter hvert blitt mer kjent på grunn av sine politiske ytringer enn på grunn av sine filmer. Redgrave med sin kamp for Palestina og Tsjetsjenia og Fonda grunnet sine protester mot Vietnam-krigen.
Disse stjernene gjorde unge amerikanere til politisk engasjerte grasrotsaktivister på syttitallet og var med på skape motstanden mot Vietnam-krigen samt å engasjere unge amerikanere inn i andre viktige saker.
2005 og begynnelsen av 2006 har igjen vært markert med gode politiske thrillere. Godt ledet av George Clooney har Hollywood produsert flere politiske filmer enn på mange år, noe som kan understrekes av valget på Jon Stewart som vert for Oscar utdelingen. Jon Stewart som leder det politisk-satire (komedie) programmet “The Daily Show” har vunnet mange beundrere for sine politiske “analyser” og innslag rundt Irak-krigen og andre politiske begivenheter. Spesielt fikk hans dekning av det amerikanske valget i 2004 store oppslag. For mens de seriøse nyhetskanalene ikke greide å stille de kritiske spørsmålene ovenfor Bush-administrasjonens manglende grunnlag for krig i Midtøsten, var Stewart tidlig ute med innslag som eksponerte grunnlaget for Irak-krigen. Stewart var også tidlig ute og kritiserte medias rolle rundt Bush-administrasjonens ambisjoner i Irak.
“Syriana” er ikke en film som omhandler krigen i Irak, ei heller er det en anti-Bush film. Filmen tar for seg bakgrunnen for problemene i Midtøsten og USAs interesse for olje og hvordan dette har skapt den terroren USA frykter. I “Syriana” spiller Clooney en verdensvant farsitalende CIA agent fanget i et politisk spill om å kontrollere oljen i Midtøsten. Claudia Puig, en filmanmelder for USA Today, forklare filmen slik: “Syriana ryster oss, og får oss til å stille spørsmål rundt verdenspolitikken… Vi trenger flere filmer som denne“. Dette er et godt poeng, vi trenger flere filmer som denne. For de av oss som kjenner historien bak oljekampene i Iran, og hvordan British Petroleum, USA og Storbritania gjorde alt for få kontroll på denne oljen i Iran er dette intet nytt. Den demokratisk valgte Presidenten Mossadeqh ble kastet i en CIA ledet kupp til fordel for en diktator, Shah’en. I boken “All the Shahs Men” tar New York Times skribent Stephen Kinzer opp bakgrunnen for at USA og Storbritannia ønsket kontroll over den iranske oljen og hvorfor det var så viktig å installere en såkalt “puppet-shah” isteden for en sekulær demokrat som Mossadeqh. Selv om filmen ikke går inn på akkurat dette, er det viktige poeng filmen tar opp, og den viser hvordan kampen for oljen er med på å skape dagens politiske situasjon i Midtøsten. Dette er en viktig film. For vesten – fordi den er med på å vise et bilde av USAs forhold til olje som mange nordmenn kanskje ikke forstår, og for den muslimske verden – fordi denne typen filmer kan være med på å gi muslimene den stemmen de mener de ikke har. På et tidspunkt for eksempel diskuterer “Syriana” motivene bak hvorfor en person kan ende opp i den desperate situasjonen som gjør ham til en selvmordsaksjonist.
Den kanadiske milliardæren Jeff Skoll, som i sin tid startet Internett portalen eBay, har vært med på å finansiere både “Good Night, and Good Luck” og “Syriana”. Skolls som pensjonerte seg fra eBay i en alder av 35 startet i 2004 Participant Productions. Firmaets etablerte mål er å lage filmer som vil endre verden. Visepresident Meridith Blake forklarer i Guardian at “vårt produkt er sosial endring, og filmer er en måte å endre på”. Her var Michael Moore banebrytende med “Farenheit 911”, som hadde som mål å kaste George Bush.
En seriøs film må likevel være økonomisk gunstig og kommersiell, de må appellere til massene, eller så er det ingen som vil få med seg budskapet. Michael Moore beviste med “Farenheit 911” og “Bowling for Columbine” at selv sjangeren dokumentar må ha en grad av kommersiell tiltrekningskraft for å bli suksessrike og for å nå folk. I en nasjon der viktigheten og innholdet måles i inntjente penger og kassasuksess er dette elementet meget viktig, noe både Skoll og Clooney er klar over. Så langt har begge filmene gjort det meget bra i USA. “Syriana” åpnet med å bli den nest høyeste ratingen på den amerikanske box-officen. “Good Night, and Good Luck”, som omhandler kommunistjegeren Senator Joseph McCarthys fall, har tjent inn mer enn dobbelte av sitt opprinnelige budsjett og startet en bred diskusjon rundt emne pressefrihet i USA. Filmen “North Country”, med Oscarvinneren Charlize Theron, som omhandler seksuell trakassering har gjort det dårlig økonomisk, men filmen har spilt en viktig sosial rolle i debatten rundt seksuell trakassering. Det er dette Skoll referer til som en “dobbel bunnlinje”. Suksess i firmaet måles ikke bare økonomisk.
Den engelske avisen The Guardian viser til at flere nye Hollywood filmer har hatt grunnlag i politikk – “Jarhad”, “Munich”, “The Constant Gardener”, “Crash” og “Hotel Rwanda” er alle filmer som har gjort det bra både fra et sosiopolitisk perspektiv og fra et økonomisk perspektiv. Felles for disse filmene er at de er alle finansiert utenfor Hollywood systemet. Mens de tre første ble finansiert av internettmogulene David Sacks og Mark Cuban ble “Crash” finansiert av eiendomsmagnaten Robert Yari og “Hotel Rwanda” finansiert av Chicago Bulls deleieren Jim Stern. Selv “Drømmen om Narnia” er finansiert av den kristne republikanske kommunikasjonsmogulen Philip Anschutz.
Skoll har til og med gått et steg lenger og oversatt filmer som “All the President’s Men”, “Erin Brockovich”, “Hotel Rwanda” og “Gandhi” til arabisk av Palestinske skuespillere for å spre fred i Midtøsten. Skoll så at filmer han elsket ikke hadde oppfølging i den reelle verden og bestemte seg for å bygge en infrastruktur som kunne få filmer til å påvirke langt utenfor kinoen. Participant Productions går inn og samarbeider med ulike aktivist grupper og organiserer kampanjer rundt ulike filmer. Firmaet har til og med laget en webside (participate.net) for personer som ønsker å delta gruppe blogger og få muligheten til å snakke med eksperter innen ulike sjangere. Med “Good Night, and Good Luck” etablerte de grupper der personer kunne snakke med folk karakterene i filmen var basert på.
Om en liker politiske filmer med klare budskap kommer vel an på hvilke budskap en liker eller er villig til å akseptere. For selv om både “Syriana” og “Good Night, and Good Luck” er Oscarnominerte og har gjort det bra økonomisk, er begge filmene slaktet av den amerikanske høyresiden. Når det er sagt er det også viktig å nevne at det var den amerikanske høyresiden som var hovedstøttespillerne for krigen i Irak og som var McCarthys’ viktigste bidragsytere. Enig eller ikke er skaper disse filmene debatt rundt den amerikanske politikken og rundt det som skjer i Midtøsten. Dette må anses som viktig i disse tider.