- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Nå vil vi vite hva bokhandleren mener om andre kvinner, skriver Hege Ulstein, Dagsavisens kulturleder den 22.4. Når man leser videre, blir det mer og mer åpenbart at dette “vi” utelukker en god del av Norges befolkning, blant annet undertegnede. For de fleste trodde vel at bokhandler Rais sitt syn var dokumentert i Åsne Seierstads bok? Ja, enkelte av oss har såvel trodd Rais`syn på kvinner var et produkt av samfunnet han vokste opp i?
Ved en rekke retoriske spørsmål “vi” allerede vet svaret på, fortsetter Hege Ulstein slik:
“For en ting er hva Rais synes om en frigjort, skandinavisk kvinne som Åsne Seierstad. Men hva synes han, i kraft av å være en internasjonal representant for afghanske og muslimske menn, om kvinner generelt, og afghanske kvinner spesielt? Er han for likestilling? At kvinner skal kunne jobbe utenfor hjemmet og tjene sine egne penger? Hva er hans holdning til fri abort og retten til skilsmisse? Bør kvinner få lov til å kjøre bil?”
Kulturlederen svarer på dette i neste avsnitt (og ingenting tyder på at hun faktisk har spurt bokhandleren om disse viktige spørsmålene)
– Da New York Times anmeldte “Bokhandleren i Kabul” i 2003, ble det nettopp lagt vekt på at grunnsteinen i fortellingen er å vise hvordan kvinneundertrykkelsen i en afghansk familie utfolder seg med ødeleggende kraft. Boka «er en fordømmelse av et samfunn som systematisk forbyr kvinnene deres verdighet og selvstendighet,» skrev avisens anmelder. Og det er dette budskapet i boka som gjør krangelen mellom Rais og Seierstad viktig og interessant. Shah Muhammad Rais er, åpenbart uten å ville det selv, blitt et symbol på den patriarkalske kulturen i Afghanistan. Han er blitt sett fra en helt annen vinkel enn han ser seg selv fra, og han er blitt sett godt. Det er sikkert ubehagelig. Det ville det også vært for en gjennomsnittlig norsk mannssjåvinist.
Om en reporter hadde bodd fem måneder hos en norsk familie som ikke helt hadde fått til dette med likestilling, kunne det blitt en like viktig bok. Og den hadde helt sikkert vært like ille for husets herre.”
Og det er her man fristes til å vri på problemstillingen og spørre hvilke familier Ulstein sikter til? Finnes det virkelig familier som trygt kan si de “har fått det til”? Vil ikke en bokhandler spørre: – men hvorfor skiller halvparten seg da? Urettferdig spørsmål, selvsagt, men han vil sikkert lure, – og komme til konklusjoner ”vi” ikke liker. I tillegg kan det hende han zapper innom Big Brother og ser ”stillinger”, men forferdes så mye at han ikke ser ”likestillingen”, endog ikke synes noe om hva vi har oppnådd med kampen for likestilling og ytringsfrihet. Våre verdier, som synes så absolutte, blir gjenstand for kritikk, ikke minst etter karikatursaken, der spørsmålet om ytringsfrihet feilaktig ble gjort til en absolutt (det finnes definitivt grenser bl.a. blir Se & Hør innklaget til PFU med jevne mellomrom). På den andre siden handlet diskusjonen om dannelse, – evnen til å uttrykke seg uten å såre, om empati,- evnen til å sette seg i en annens sted, – og sist men ikke minst om etikk: om vi har plikt til å tenke på motiv og konsekvensene før vi uttrykker oss.
Er det rettferdig å stille bokhandleren disse spørsmålene, så er jo følgende ”bokhandlerspørsmål” til våre menn relevante:
– Vil du foretrekke å slippe å levere ungene i barnehagen innpakket i 5 kg vintertøy om vinteren dersom kona passet ungene, vasket huset og hadde middagen klar når du kom hjem, dersom dere hadde råd til det?
– Hvem skifter egentlig vinterhjulene hjemme hos dere?
Hege Ulstein avslutter slik:
”Den rotfestede kvinneundertrykkingen i Afghanistan ble brukt som tilleggsargument da Norge og resten av NATO-landene bestemte seg for å bombe landet etter terrorangrepet på New York og Washington 11. september 2001. Særlig for kvinnelige politikere på venstresiden var dette en krig vel så mye mot burkaer og alt de symboliserer som mot Al-Qaida og Taliban. Nå er Taliban-regimet styrtet for lengst, men det har altså ikke latt seg gjøre å bombe Afghanistans kvinner til frihet. En debatt langs de samme linjene som står i boka vil gjøre mer for disse kvinnene enn hva all verdens bomber kan. Og den vil være ganske mye mer interessant enn å diskutere om man er for eller mot Åsne Seierstad.”
Dersom hun har rett, at kvinnelige politikere på venstresiden så bombingen som ”en krig mot burkaer”, river hun ned mitt syn på nordmenn som et fredelig folk, et folk som ikke tror på bomber, et folk som ikke tar bølgen for politiske avgjørelser som innebærer krigshandlinger. Jeg tror at endringer i patriarkalske strukturer må skje over tid, at ønsket om endring må vokse fram innenfra, – og jeg vet at det finnes sterke kvinner i aktive kvinneorganisasjoner verden rundt som kjemper for sine rettigheter, blant annet mot ensidige Korantolkninger.
Er det rett og slett medienes manglende dekning av utenrikssaker, spesielt kvinnesaker, som gjør at nordmenn sitter igjen med ensidige eller populistiske holdninger, setter oss i “verdenstoppen” i narcissisme og som gjør at flerkulturelle har vanskelig for å føle seg som en god, norsk “vi”?
Les hele Ulsteins artikkel på http://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/article2055761.ece
