De uskyldiges død

Den tragiske hendelsen som førte til journalist Carsten Thomassens død har igjen reist spørsmålene om hva Norge gjør i Afghanistan og hva terrorisme er.

De fleste har vist sin avsky og fordømt disse militære terroraksjonene mot sivile mål, i dette tilfellet en selvmordsbomber og geværmenn også utstyrt med granater som gikk til angrep på hotellet hvor den norske delegasjonen befant seg.

Det er på sin plass å understreke her at ingen religiøs eller ideologisk bevveggrunn kan rettferdiggjøre det å ta menneskeliv.

Men noen sier at det er krig, og i krig er alt lov. Ja, det er krig. Og krig er det, selv om det ikke er to stater som kriger mot hverandre, slik noen mener er en forutsetning. Her står regjeringen med støtte fra FN og NATO på den ene siden og Taliban på den andre. Det er en moderne og ukonvensjonell krig. En krig der målsetningen fra terroristenes side er å etablere, eller gjenetablere, et teokratisk og diktatorisk regime.
Disse krigførerne vil viske ut frontene, de ønsker ikke synlige soldater eller hærer. Det tjener dem ikke, det er bedre å skjule seg blant sivilbefolkningen. Det er snakk om et mindretall som mener seg avhengig av å føre krig med terroristmetoder. I en slik situasjon blir det umulig å føle trygghet. Overalt finnes det terrormål, overalt kan det finnes usynlige fiender.

Det særegne ved terrorismen, som jeg vil fokusere på her, er at man velger sivile mål. Det er ikke sikkert det var det viktigste for terroristene i dette angrepet å drepe Gahr Støre, Thomassen eller andre profilerte nordmenn. Hovedhensikten var etter mitt syn å skape frykt.
Med terror søkes publisitet, og i siste instans makt. Det å ta livet av en kjent nordmann er først og fremst et skritt på veien mot innflytelse og kontroll. Det var ikke viktig hvem offeret ble. For å vise at hvem som helst kan nås av terrorbombene og legge press på den internasjonale pressen, angriper man uskyldige sivile.

Det finnes ingen mellomløsning for denne typen militante aktivister. Enten er du med dem, eller du er en fiende til døden. Tar du ikke standpunkt for terroristene, blir du et mål. Jeg skriver dette ut fra personlige erfaringer med Lysende Sti, den maoistiske geriljaen i Peru, som tok i bruk Taliban-lignende metoder. Riktignok med et helt annet ideologisk utgangspunkt.

Det er forstemmende å se hvor mange uskyldige liv som går tapt i dette fatale politiske maktspillet. På brylluper, bussholdeplasser, torg og hoteller. Men disse sivile døde taler til oss, de er alle våre døde, som forteller oss at vi ikke kan forholde oss passive, verken overfor krig eller terrorisme.

I dagens situasjon må vi vende tilbake til de grunnleggende ideene om solidaritet og sjenerøsitet mellom folkene og mellom religionene. Det vil si en sann internasjonalisme, som legger fundamentet for det alle snakker om, men har så lett for i glemme i kampens hete: at menneskeheten er én.
Det kan høres ut som hule, idealistiske fraser i vår krigerske, splittete tid, men det er aldri for sent å gjøre en nødvendig kursendring. Og kursen bør settes mot et multikulturelt samfunn.