Ikke arbeidskraft, men borgere

0Shares

Av Alfredo Biamont

Innstillingen den gangen var at så lenge innvandrere kan fungere som arbeidskraft er det ikke viktig med personlig utvikling og selvrealisering. Vi fikk en type irettesettelse for denne kritikken av UDI, som på den tiden var ansvarlig for kvalifisering av nye landsmenn. I dag ligger ansvaret hos IMDi, som vi også har skrevet om i Utrop.

Etter fire år ser vi at landskapet er noe annerledes – og noe bedre, tror vi. Introduksjonsprogrammet startet i september 2004. Programmet setter klare krav og rammer for dem som kommer til Norge. De har rett til norskopplæring, men ikke for all framtid. To år er satt av til språk. Etter det er man henvist til andre programmer, som egenfinansierte studier, Navs kurstilbud eller programmet Ny Sjanse.

I november 2007 gikk startskuddet for den hittil største satsingen mot avhengighet av sosialhjelp, fattigdom og manglende kvalifikasjoner, inkludert manglende norskferdigheter. Satsingen, som har fått navnet Kvalifiseringsprogrammet, gir skattepliktig lønn, med rettigheter til barnetillegg og bostøtte. Dette i motsetning til tidligere da sosialhjelpmottakere mer passivt mottok en skattefri stønad. Forutsetningen er at man deltar i et kvalifiserende program med mulighet for senere å komme ut i jobb. Retten til å delta i programmet varer i ett år, med mulighet til forlengelse et år til.

Regjeringen har som mål for 2008 at 5 400 personer skal delta i programmet, derav 1 100 fra Oslo. Tilbudet gjelder alle som har mottatt sosialhjelp over lang tid og lønnen er i overkant av 11 000 kroner utbetalt i måneden, eller 2/3 av dette hvis du er under 25. Dersom du har barn, får du et daglig tillegg på 27 kroner, og på toppen av det kommer muligheten for bostøtte.

Satsingen er en universell rettighet lovfestet i sosialtjenesteloven. Programmet åpner for at en innvandrer som mottar sosialhjelp kan ta seg tid til å lære bedre norsk, eller på annen måte kvalifisere seg. Det er ikke lenger slik at de eneste tiltakene som finnes er begrensede arbeidstrenings- og språktreningsprogrammer, selv om slike tiltak selvsagt brukes fremdeles. Kvalifiseringsprogrammet gir i mye større grad muligheten til reell kvalifisering tilpasset personlige behov, med de gode langsiktige virkninger det har for individene, på arbeidsmarkedet og for samfunnet.

Programmet er ikke behovsprøvd på samme måte som sosialhjelp. Deltakerne slipper å dokumentere inntekter, utgifter og formue. Det er heller ikke snakk om en vanlig arbeidsstønad eller incentivstønad. Det er en skikkelig lønn, som utbetales av kommunens lønnskontorer, og gir mottakeren rett til ferie og permisjon på lik linje med andre arbeidstakere.

Vi tror intensjonene er de beste og har store forventninger til programmet. Vi ser fram til at alle som er involvert i satsingen, ikke minst deltakere med innvandrerbakgrunn, griper sjansen og tar fatt på en prosess som vil gi fullverdig kvalifisering med respektabel betaling. Målsetningen bør være at deltakerne forlater programmet rustet til å delta i samfunnet som borgere med mulighet for økonomisk selvstendighet og politisk deltakelse.

For fire år siden etterlyste vi denne typen tiltak som åpner for reell kvalifisering av innvandrere. Vi mente manglene var store og vår kritikk var derfor kraftig og direkte. I dag ser vi at noe av svaret har kommet.