Redningspakker og udugelighet

Vi går utvilsomt mot en tid hvor pakkene vil få sentral plass i de fleste menneskers liv her i landet. Det gis og mottas pakker – masse pakker.

Som resultat av finans- og børskrise verden over har mange banker gått konkurs. Mange ansatte har fått sparken. Andre banker har fått nasjonale myndighetene til å lage krisepakker for seg.

Krise er visst smittsomt. Nå er det krise i bilindustrien, krise på boligmarkedet, byggebransjen er i krise, det er krise på arbeidsmarkedet, krise i matvarebransjen, det er krise i hotell- og servicenæringen, krise i reiseliv og turisme. Det er i det hele tatt krise over det hele og krisepakke er visst nok løsningen – noen ganger for og andre ganger mot krise – det forberedes gigantiske pakker.

Det viktigste er likevel at det lages pakker. For vi alle kan trenge redningspakker mot forbrukersamfunnet, mot overforbruk av natur, mot fattigdom, mot ensomhet, mot misnøye – ja til og med mot hele krisestemningen.

Det er visst nok også krise i politikken, også er det noen som hvisker. Nominasjonsprosessen i Østfold Høyre har vært gjennom det og Oslo SV er midt opp i en krise, sies det.

I Østfold oppstod krisen på grunn av at politikere fikk negative, hånlige og nedverdigende karakteristikker mot seg i all offentlighet. Det politiske Norge tåler ikke slikt om norske politikere. Det er visst nok helt i orden for politikere i Norge åomtale andre lands politikere med negative vendinger – en blir berømt av slikt. Er det noen som husker at miljøvernministeren i Norge kalte miljøvernministeren i England for drittsekk?

I Oslo mener en at krisen er resultat av beinhard maktkamp om å kapre andreplass på SVs stortingsvalgliste. Altså måten mobiliseringen forut for nominasjonen til stortingsvalget foregår på. Aktivitetene til de to kamphanene omtales som alt fra utradisjonelle metoder, skitne triks til direkte juks. Andre betegner dette som sunne demokratiske prosesser; grasrotmobilisering av velgere for å få dem til å melde seg inn i politiske partier.

Det er vist engasjement og maktkamp i begge tilfeller. Nominasjonsengasjement i politiske partier må sees som en viktig og riktig utvikling for et inkluderende folkestyre. Det er således grunn til å takke både Oslo SV for måten partiet har lagt opp nominasjonsprosessen på, og deres to kandidater som skaper interesse for politikk blant grupper som til nå har interessert seg lite for politikk.

Det er ikke noen demokratisk krise om Oslo SV plutselig har fått flere hundre nye medlemmer. Det er heller ikke krise at politisk maktkamp for det meste foregår med ord. Et levende demokrati må tåle at det brukes saftig, tydelig og enkelt språk for å karakterisere politikernes (u)gjerninger og innsats.

Det er ikke alle politikere som er dugelige i sitt virke, og det fortjener de å høre.

Politikken er trolig ikke for dem som er ekstremt selvhøytydelige. Det er en dårlig kombinasjon å være hårsår og folkevalgt. Vi har lite behov for at politikken skal drives av en bestemt elite som av misforstått høflighet er redde for si sin oppriktige mening. Det trengs heller ikke uærlige politikere som engster seg for å karakterisere andre politikeres innsats fordi de selv kan bli rammet av det samme senere.

Å kalle en spade for en spade er det ikke noe galt med – er det vel?