Foto: Claudio Castello
Undersøkelsesrapporten “The enforced return of irregular migrants” (Tvungen retur av ulovlige innvandrere), utgitt sommeren 2009, sammenligner regler og praksis overfor papirløse flyktninger og innvandrere i fire Schengen-land: Norge, Sverige, Polen og Frankrike. En av konklusjonene i rapporten er at Norge vil “utvikle en pragmatisk og effektiv migrasjonspolitikk i henhold til europeiske og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner”.
Ifølge SEIF, en organisasjon som jobber for de papirløses sak, er dette ensbetydende med at Norge har den kanskje mest restriktive praksisen av de fire sammenlignede landene. Jon Ole Martinsen, ansatt i SEIF, fremhever blant annet at kravet om ikke-retur for papirløse og mangel på både amnestier og andre legaliseringstiltak, slik man har i andre europeiske land, gjør situasjonen enda mer fortvilet.
– I Norge er det innstramningspraksisen og det restriktive synet som har vunnet frem blant politikerne. Papirløse i Norge velger å bo på gata fordi de ser på statens tilbud med ventemottak som elendig. Folk blir nektet psykisk hjelp og må jobbe svart. Til sammenligning legaliserte Spania nesten 600 000 papirløses situasjon i samme periode (2009-10).
Alt jeg har å si, er at dette er et dyreliv.
Uten humanisme
Fra og med i år gjenopptas praksisen med å fengsle papirløse med endelig avslag som ikke samarbeider om retur og hvor det er tvil om identitet, ifølge SEIF.
– Vi stiller oss veldig kritiske til dette, sier Martinsen.
Han mener humanismen i norsk politikk er forsvunnet, og at dette går utover folks liv og sikkerhet.
– Enten faller du innenfor eller utenfor boksen. Her snakker vi ikke om arbeidsinnvandrere eller turister som har overtrådt sitt visum. Vi snakker om barn på seks år født her i Norge som plutselig skal kastes ut av landet. Vi snakker om folk fra for eksempel Etiopia, Somalia, Irak og Iran. Fra land som er en i situasjon slik at den papirløse har et reelt beskyttelsesbehov. Ofte registrerer vi at avslaget går på tvers av FNs anbefalinger. Og igjen går dette tilbake til det restriktive norske regelverket, et regelverk politikerne må ta ansvaret for, sier Martinsen.
Klar og konsekvent politikk
Statssekretær Pål Lønseth i Justis-og politidepartementet sier SEIF tar feil på flere punkter i sin kritikk av dagens asylpolitikk.
– For det første sender vi aldri noen ut av Norge som har et reelt beskyttelsesbehov. Selv om SEIF faktisk har rett i at enkelte personer har blitt sendt tilbake i strid med FN-anbefalinger, så er vi forpliktet til å vurdere den enkeltes situasjon og finne ut vedkommendes identitet før hjemsendelse. Ofte er dette en langvarig og vanskelig prosess, spesielt siden en del av de som er på ventemottak motarbeider saksgangen i identitetsavklaringen.
– Kan du forklare hvorfor dagens politikk er så restriktiv?
– Norsk asyl- og returpolitikk må ha klare og konsekvente retningslinjer. Praksisen slik den er i dag er en politikk med legitimitet hos de folkevalgte. Vi som skal utføre politikken, ønsker å få returtallene opp fordi vi ofte ser at mange av de som kommer hit ikke har et beskyttelsesbehov.
Gulrot og pisk
Samtidig som man utvidet flyktningbegrepet fra og med 1. januar i år, så har departementet tatt på alvor høringsforslaget om frihetsberøvelse for de papirløse som ikke samarbeider i retursaker
– Vi skjønner jo at SEIF har sine bestemte meninger. For oss er det likevel viktigst å ha en effektiv asyl- og returpolitikk som kan utøves på en rettferdig måte. Vi har jo allerede implementeringen av returdirektivet, økt samarbeid med utenlandske politimyndigheter og styrkingen av organer som UDI og UNE, blant annet.
Helt rettsløs
“Lala” kom til Norge fra Etiopia i 2002. Hennes drøm om et bedre liv har i stedet endt i uttallige utvisningsvedtak og en mareritt-tilværelse som papirløs uten grunnleggende rettigheter.
– Jeg fikk min første utvisningsvedtak i 2003, bodd i sju ulike mottak, og fått sju avslag på asylsøknaden min. Situasjonen går på helsa løs, forteller den middelaldrende etiopiske kvinnen.
“Lala” bor for tiden på Lier. Hennes status gjør at hun ikke har krav på hverken språkopplæring, lege- eller sosialhjelp. Ukentlig må hun klare seg med 100 kroner.
– Hvis det ikke var for organisasjoner som SEIF, hadde jeg ikke visst hva jeg kunne gjørenår det gjelder lovverket. Og hadde det ikke vært for Frelsesarmeens matutdeling, så hadde jeg rett og slett gått og sultet. Ingen kan leve for så lite i Norge
Kan ikke reise tilbake
Opptøyene og brannen på mottaket i sommer har gitt henne søvnproblemer og gjort henne avhengig av medisiner. “Lala” sier hun kom til Norge på grunn av problemer i hjemlandet som hun ikke ønsker å gå inn nærmere på, og at hun ikke kan reise “hjem” til Etiopia.
– Selv etter alt det jeg har gjennomgått her, så ville det å måtte reise tilbake være det aller verste.
– Vi har vært i kontakt med Justisdepartementet, som forsvarer dagens strenge praksis og regelverk. Hva har du å si til dette?
– Alt jeg har å si, er at dette er et dyreliv. Jeg blir behandlet som en kriminell og en ikke-person. Når Norge sier at man holder seg til menneskerettighetene, hvorfor kan ikke jeg eller tusenvis av andre i samme situasjon bli behandlet som normale mennesker? Jeg ber ikke om særrettigheter, men om sjansen til å leve et normalt liv i fred og medmenneskelighet.
