Foto: Samer Shurukh
Norge 2050: Folk i Norge har tilslutt blitt enige om at 68-generasjonens utopiske kamp for “samfunnet hvor alle godtok alle” har slått feil, og både folk flest og samfunnets elite har godtatt en gradvis oppdeling av landet med mål om å redde det norske samfunnet fra “snillismens feilskjær”. Slagordet “atskilte, men like” beskriver levesettet. I 2050 er Norge blitt et samfunn med dype etniske skillelinjer og konservativ og religiøs oppblomstring etter flere tiår med mislykket integreringspolitikk og konfrontasjon.
Spørsmålet er: Er et slikt fremtidsscenario sannsynlig? Utrop har kontaktet samfunnsdebattanter, politikere og andre som jobber på feltet for å høre hva de mener om fremtiden for samlivet mellom den etnisk norske majoriteten og nykommerne.
Flere parallellsamfunn
Eliten i Norge manøvrerer samfunnet mot en krise.
Hans Rustad, nettredaktør for document.noNorge har alltid vært preget av parallellsamfunn.
Dag Herbjørnsrud, redaktør i Ny Tid
Nettredaktør for det islamkritiske nettstedet document.no, Hans Rustad, sier klart ja på spørsmålet om Norge går mot tydeligere skillelinjer og mer polarisering.
– Vi har gått i retning av parallellsamfunn, ikke bare ett, men flere parallellsamfunn. Hovedgrunnen er at den norske eliten ikke kan bli enig med seg selv og vil ha i pose og sekk. Den er for et nytt Norge, men vil ikke ta konsekvensene av det, og manøvrerer samfunnet mot en krise.
Ifølge Rustad er hovedproblemet mangelen på fri diskusjon som følge av krav om politisk korrekthet fra eliten.
– Vi får mange lag av virkeligheten, hvor folk ikke lenger forstår hva som menes og hva man diskuterer, noe som igjen skaper stor usikkerhet hos nykommere til Norge. En kan ikke drive et sosialt eksperiment med utskiftning av befolkningen etter la det skure-prinsippet, mener han.
Markedskreftene splitter
Ifølge henne er det urettferdig at høyresiden, med Frp i spissen, fremstiller klasseproblemer som innvandringsproblemer.
– Høyrepartiene bidrar til å skape skiller som de påstår de vil bekjempe. Når det skjer systematisk stigmatisering i et samfunn styrker det en felles identitet innad i gruppen. Og i stedet for et flerkulturelt fellesskap blir folk satt opp mot hverandre som en del av et system som tjener på at noen grupper er undertrykt.
Et fleksibilitetsspørsmål
Sosialantropolog og samfunnsdebattant Thomas Hylland Eriksen svarer både “ja og nei” på spørsmålet.
– Vi ser at innvandrere og barn av innvandrere raskt tilpasser seg det norske samfunnet, får utdannelse og går inn i arbeidslivet på lik linje med alle andre. Samtidig foregår det i enkelte miljøer en tilbaketrekning fra majoritetssamfunnet, noe som gjerne bunner i en opplevelse av ekskludering og diskriminering. Fremtiden avhenger helt klart av det norske storsamfunnets fleksibilitet og evne til å behandle sine borgere likt uavhengig av etnisk bakgrunn.
Styrke i parallellene
Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud ser fenomenet verken som noe nytt eller skremmende.
– Som idéhistoriker vil jeg jo si at Norge alltid har vært preget av parallellsamfunn, fra hanseatene, dansketiden og svensketiden. Vi har hatt språkstriden mellom nynorsk og bokmål, og til tider sterke motsetninger mellom Oslo og Bygde-Norge.
Herbjørnsrud mener det er misforståelse å tenke seg et norsk fellesskap basert på total enighet.
– Et mangfolds- og uenighetsspekter er det som preger samfunn med sterk ytringsfrihet og demokrati. Problemet i Norge nå er ikke innvandring eller mangfold, men at mangfoldet oppfattes som et problem – og det i den grad at folk ikke kan leve sammen. Men det er bare land som Nord-Korea som tilsynelatende passer til en forestilling om et land uten parallellsamfunn, der alle er enige om alt.
