– Mamma, vi må gjøre alt han sier, jeg er redd at han kaster oss ut av Norge!

Svetlana Einarsen er 42 år. Hun kommer opprinnelig fra Russland og er et eksempel på de mange utenlandske kvinner som må tåle mye nedverdigelser, mishandling og mangel på respekt fra sine norske ektefeller. Kvinnene klarer ikke å bryte ut av ekteskapet fordi de frykter å bli kastet ut av Norge.

– Jeg har ingen vei tilbake til Russland. Jeg solgte leiligheten min, og har ikke lenger noen framtid i Russland. I Norge har jeg bedre framtid og muligheter til å forsørge meg og mine barn , sier Svetlana og begynner å fortelle sin tøffe livshistorie.

Sliten hus på et hyttested uten folk omkring
Svetlana ble kjent med sin norske ektefelle om lag ett år før de giftet seg i 2001. Ektefellen var 14 år eldre enn Svetlana. Hun hadde to barn. Svetlanas ektefellen levde veldig isolert fra folk, på en liten gård som lå åtte kilometer fra nærmeste småsted.
Huset var preget av gamle møbeler som andre kaster, det var mus i huset og slitne vegger. Svetlana startet sitt drømmeekteskap med å rydde huset. Hun vasket vinduer, vegger og gulvet, kastet gamle, ødelagte møbler og prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun laget mat og var nærmest slave for mannen sin.

Fikk ikke gjenforenes med sin mor
Rett etter bryllupet begynte Svetlana å jobbe. Hun jobbet som renholder og vasket private hus for andre. Ektefellen gav ikke penger til henne og sønnen. Svetlana hadde også en datter som bodde i Russland og var student. Svetlana måtte sende penger til datteren for å hjelpe henne til å klare seg og studiene sine.

-Datteren min måtte ha invitasjon fra mannen min for at hun kunne flytte til Norge. Jeg spurte mannen min flere ganger om når han sender invitasjon til datteren hennes. Han lovet flere ganger at han skulle gjøre dette, men det var bare løfter. Til slutt under min press om to år gjorde han det, men da var det for sent, forteller Svetlana.

Søknad om familiegjenforening kunne ikke bli innvilget fordi Svetlanas datter ikke var umyndig barn lenge, hun fylte 18 år. Derfor klarte hun ikke å gjenforenes med mora si, og i dag bor hun fortsatt i Russland.

Alkoholikerektefellen
– Min mann begynte å drikke alkohol nesten med engang vi giftet seg. Før bryllupet drakk han ikke. Han lurte meg og fremstilte seg som en helt annen person før bryllupet enn han visste seg og var i virkeligheten etter bryllupet. Alle mine bekjente hadde advart meg mot å gifte med ham. Han var uansvarlig, hadde alkoholikervenner og alkoholikerbror. Men jeg beskyttet mannen min hele tiden og ville ikke høre når andre snakker stygt om han. Jeg trodde at alt jeg hørte var usant, forteller Svetlana.

Etter bryllupet begynte Svetlana å overtale mannen sin til å flytte fra det stedet han bodde. Det var ingen framtiden der.

-Jeg måtte gå daglig 10 kilometer en vei på jobben sin fordi vi ikke hadde bil eller råd til å kjøpe sykkel. Jeg begynte å få smerter i fotene og i leddene. Jeg fikk slitasje i begge leddene og lever fortsatt med daglige smerter. Jeg fikk beskjed fra legen at jeg må opereres og kjøpe en dyrt ortopedisk sko, men jeg fikk ikke penger fra ektefellen, mens min egen lønn gikk til å hjelpe datteren min og ektefellen, forteller Svetlana. Hun brukte en stor del av sin månedslønn til å kjøpe nye møbler til huset og betale hans regninger, mest fra inkasso. Hun hadde ikke råd til å kjøpe noen for seg, og det var aldri noe snakk om hennes operasjonen.

Jobber overtid i helger for å overleve
– Sønnen hadde ingen klær, og jeg måtte jobbe enda mer og ta helgjobb for å klare alt dette alene, forteller Svetlana. Hun spurte ham flere ganger om mulighet til å flytte fra det stedet til byen, men mannen ville ikke dette. Ektefellen kommet stadig flere ganger helt full hjem, og var aggressivt mot henne og sønnen. Han brydde seg absolutt ikke om Svetlanas og sønnens hennes problemer.
– Mannen min begynte å kreve forklaring på hvorfor en del av min lønn sendes til datteren min til Russland og jeg kjøper klær til min sønn.

Tvunget til å ta abort
– En dag oppdaget jeg at jeg er gravid fra ham. Når mannen min fikk beskjed om dette, sa han at det er ikke hans barn. Jeg var usikkert om å ha et barn i slik ustabilt ekteskap, og ble tvunget til å ta abort, sier Svetlana. Etter hvert klarte hun ikke lenge å tåle dette og ville bryte ut fra ekteskapet.

-Ektefellen kastet meg med sønnen veldig ofte ut av huset, og jeg måtte overnatte med sønnen min på jobben min flere ganger. Det er så fint at det finnes snille folk, og jeg fikk tillatelse fra min sjef på jobben til å overnatte der med sønnen noen ganger. Ofte etter dette ble jeg kalt hjem igjen som hund når ektefellen ville dette. Jeg måtte tåle alt dette, forteller Svetlana.

-Flere ganger prøvde jeg å gå fra ham, men hver gang fikk jeg trusler fra ham at han skal ringe til politiet og til Utlendingsdirektoratet og kaste oss med sønnen ut av landet, sier Svetlana.

3-års ekteskapsregelen ble en våpen mot Svetlana og hennes sønn. Svetlana var i bestandig kamp for å overleve. Hun fant en ekstrajobb ved siden av vaskejobben. Hun jobbet på en bensinstasjon som renholder.

”Russiske griser” må dra dit de kommer fra
-Lokal befolkningen nedverdiget meg og sønnen min hele tiden. Flere banneord, snakking bak ryggen og direkte i ansiktet og mobbing fulgte oss hele tiden. Nordmenn og samer kalte oss for ”russiske griser”.”
Russiske griser, hvorfor kommer dere til vårt land? Norge sender hjelpesendinger til Russland og driver med humanitær hjel, hva vil dere ha mer? Dere må reise tilbake dere kommer fra, russiske griser”. Sønnen min hadde ingen venner på skolen, fordi norske barn ikke ville leke med ham. De mobbet ham og kalte ham nedverdigende på samme måten som meg, forteller Svetlana.

Svetlana bestemte seg om å reise bort fra det stedet hvor hun og sønnen hennes mobbet, og spurte mannen om å være med på å flytte til en by. Hun fikk ikke medhold på det, og bestemte seg om å reise alene med sønnen.

-Jeg fant jobb i Kirkenes og leide en leilighet, men fikk bestandige trusler fra ektefellen om at han ville kaste oss ut fra Norge. Ektefellen begynte å utpresse meg at jeg kan reise til Kirkenes selv da, men ikke får lov til å ta med sønnen min. Sønnen min var så redd av situasjonen at han bare sa: ”Mamma, jeg er redd for ham. Vi må gjøre alt som han sier. Jeg er redd at han kaster oss ut av Norge!”

Telefonterror og trusler
– Jeg fikk daglige trusler fra mannen min om at han skulle ringe til politiet eller Utlendingsdirektoratet hvis jeg ikke kom tilbake til ham, sier Svetlana. Familielivet begynte å bli enda verre. Mannen presset og truet Svetlana til å bli med ham og betale hans regninger, og sønnen hennes grått og ba henne om å gjøre alt mannen hennes sier.

– Sønnen kunne dø
I juni 2004 fikk hun sitt siste stempel, og nå har hun fast bosettingstillatelse i Norge.

En tragisk episode i hennes og hennes sønns liv hjalp henne til å endelig bryte ut fra ekteskapet.

Sønnen hennes som er 16 år i dag, begynte å spille fotball. Sønnen hadde ikke mulighet å trene ofte fordi de bodde langt fra fotballklubben. I august 2004 skulle han spille fotballkamp i Alta.
– Denne tragiske dagen fikk jeg plutselig telefon fra sønnens trener som informerte meg om at det hadde skjedd noe med sønnen min. Sønnen min ble funnet bevisstløs og helt blå. Treneren fryktet det var hjertestans. Ambulansehellikopteret leverte sønnen min på sykehus hvor han ble liggende i koma i 12 timer, gråter Svetlana.

Dagen før at Svetlanas sønn reiste til fotballkamp, stresset han mye på grunn av at moras mann igjen truet dem begge til å kaste ut av Norge. Når Svetlana grått, støttet sønnen henne,

– Legene oppdaget at sønnen fikk epilepsianfall på grunn av alvorlig stress og belastning. Tidligere hadde han aldri hatt epilepsi. Han ble overbelastet både på grunn av min ektefellen og redselen av ham og redselen for mora si, også på grunn av stadig mobbing fra lokale barn og befolkningen, konkluderer Svetlana. Svetlanas sønn overlevde, går fortsatt på fast medisin mot epilepsi og prøver å glemme alt som skjedde med ham.

Flyttet til krisesenter
-Etter denne tragedien bestemte jeg meg for å redde sønnen min og flyttet ut. Jeg flyttet til krisesenter i november 2004 og bor fortsatt der i dag. Jeg og min sønn fikk så mye støtte og hjelp fra krisesenterpersonallet som jeg hadde aldri fått fra noen i mitt liv, forteller Svetlana.

– Min mann gav ingenting tilbake til meg. Sønnens klær fikk jeg heller ikke lov til å ta med meg. Krisesenteret hjalp meg både med klær og tak over hodet, forteller Svetlana.

Hun fikk både psykologbistand til seg og sønnen sin og hjelp til å få jobb. Hun jobber nå fast på et hotell og venter på å få leie en leilighet.

– Jeg drømmer om å glemme dette marerittet å begynne et nytt liv i Norge, avslutter Svetlana.

UNDERSAK
Utenlandske kvinner tvunget til å tåle mishandling

Elena Haraldsson, miljøterapeut på Nora- incest- og krisesenter i Kirkenes, har russisk opprinnelse. Hun bekrefter at det er ca 10-15 % av russiske kvinner som henvender seg på krisesentre som ligger rundt fem nærliggende kommuner.

Mange av dem ble utsatt for fysisk og psykisk vold og trakassering av sine opprinnelig norske og samiske ektefeller. Hun mener at mange menn som gifter seg med russisk kone, ikke klarer å finne seg en annen dame fordi de er kjent i lokalområdet som kvinnemishandlere. De reiser til den russiske grensebyen Murmansk, og finner en russisk kvinne der. Mennene viser seg som snille og gode. Etter at de overtaler en russisk kvinne til å gifte med seg å få det til, viser de sitt sanne ansiktet som kvinnemishandlere.

Mange russiske kvinner som kommer til Norge, er truet av sine norske ektefeller med 3-års botidsregel. Utenlandske kvinners rettighetter i Norge må styrkes og ivaretas. Attia Mirza, rådgiver i Mira-resurssenter for innvandrerkvinner, uttaler at mange utenlandske kvinner søker hjelp og veiledning hos deres senter.
-I de fleste tilfeller er det vold i bildet. Mange kvinner ble undertrykt av sine ektefeller og levde over tid i et voldelig og nedverdigende ekteskap. De klarte ikke å bryte ut fra ekteskapet og hadde store problemer i å orientere seg i det norske samfunnet. De ble undertrykket av sine ektefeller i forskjellige form, blant annet at de ikke fikk lov til å lære norsk, visste ikke om sine juridiske rettigheter i Norge, hadde ikke egen økonomi og bolig og ble utsatt for fysisk og psykisk vold. De kvinner som klarer å bryte ut fra voldelig ekteskap, har ofte ingen nettverk og vet ikke om hvordan hjelpeapparatet fungerer og om sine rettighetter.

Mirza uttaler at alle typer vold mot kvinner er helt uakseptable og det er viktig at utenlandske kvinner får viktig informasjon om sine rettigheter og oversikt over hjelpeinstanser allerede med engang de kommer til Norge. Mira-resurssenter for innvandrerkvinner er Stortingets høringsinnstans og har i flere år jobbet for at utenlandske kvinners rettighetter i Norge skal styrkes og ivaretas.