- Sannheten om Vladimir Putin - 21.09.2006
- Sirkusartister - 06.09.2006
- Fabricating Terrorism - 06.06.2006
13 år etter Sovjets død ser vi nærmest konturene av et politisk gjenferd. I Ukraina, Georgia og Kirgisistan har folket først nå kunne tatt et endelig farvel til Moskva.
2. juledag 1991 tar Russiske styresmakter formelt over styringen av Russland i Kreml. Det er dagen etter at Mikhail Gorbachev har gått av som Sovjetunionens president. Den gamle storheten i øst har opphørt til fordel for Russland og et samvelde av flere uavhengige stater i Kaukasus-området.
Mot slutten av nittitallet tenkte vi ikke mer på Sovjet. Sovjetunionen var slutt, den kalde krigen var over, og kontakten med områdene øst for øst-Europa var og er forbeholdt spesielt interesserte. Den politiske situasjonen var vel etter forholdene helt greie. Folk var vel fornøyd. De var vel kvitt kommunismen, og slapp Sovjetunionen og å bli overstyrt av Moskva.. Sånn sett fra vesten. For vi har aldri gått i dybden i hva som egentlig har skjedd i Kaukasus-området. Det vestlige fokuset har vært dreid mot helt andre konflikter og helt andre geografiske områder, enkelte vil si fordi vi har hatt større økonomisk interesse av å fokusere der.
Derfor kom oransjerevolusjonen i Ukraina, opptøyene i Georgia og nå sist den såkalte tulipanrevolusjonen i Kirgisistan som en nyttig vekker. En påminnelse om at forskjellene er store, folk sliter i store deler av landene, den økende graden av demokratisering syntes kanskje bare på papiret. Alle de tre revolusjonene og ønskene om regimeendringer har store likheter, og derfor er det interessant at det skjer i tre land i løpet av et kort halvår.
Det har i alle tilfellene startet med et, i utgangspunktet, fritt valg som har endt med opptøyer og begrunnende påstander om valgfusk og dårlig politisk lederskap fra landenes ledere. Det har vært et massivt folkeopprør som har vært mobilisert av en hissig opposisjon som har vært sulteforet med kritikkverdige regimer og mangelfulle politiske system. I alle landene har det vært store sosiale forskjeller innad i landet. Landene er splittet i hvorvidt man skal se til vesten eller Moskva. Politikk handler ikke bare om makt og systemer. Politikk og ikke minst politisk styring, handler like mye om kultur og tradisjoner.
Derfor var det ikke gjort over natten å bli kvitt Sovjet. Endringer på kartet blir ikke nødvendigvis synlige for folk flest når maktstrukturer, en politisk kultur, rutiner, «sånn gjør vi det her»-holdninger, og så videre fortsatt sitter i veggene. For hvem var de nye lederne, og hvordan hadde de ”vokst opp”? I det gamle Sovjet, selvsagt. Hvor hadde de all sin kunnskap om politikk og politisk arbeid fra? Det gamle Sovjet, selvsagt. Hvem kjente de, og hvor hadde de sine kontakter? Hvilke markeder og bedrifter hadde samarbeid?
Det sier seg selv at det å kutte båndene til det gamle regimet og den tidligere samfunnstyringen ikke er gjort bare ved et politisk vedtak, men krever en dyp forankring hos dem som skal gjennomføre vedtaket.
Det har ikke vært tilfellet i de tre, og flere av de tidligere Sovjet-statene. Derfor har folk sagt fra. Først nå. Om at landene deres styres av personer, og med metoder, de ikke har tillit til.
Det som er interessant nå, er hva som skjer når den internasjonale presse har dratt, når demonstrantene har forlatt hovedstaden og et nytt politisk regime skal bygges av tidligere opposisjonsledere. Det trenger nemlig heller ikke være gjort over natta. Det er også spennende å se hva som skjer i de andre tidligere Sovjet-landene. I påsken kom det signaler om opptøyer i Hviterussland. Man kan selvsagt ikke utelukke at dette får en viss domino-effekt.
Utrop etterlyser med dette et større fokus på de tidligere Sovjet-statene. For intet nytt er ikke nødvendigvis det samme som godt nytt.
