Hvor vestlig er demokratiet?

Ofte hører vi om at innvandrere fra såkalte “ikke-vestlige land” skal tilpasse seg “vestlige verdier”. Vi leser at enkelte nordmenn føler seg “truet” av verdiene som de mener kommer hit med innvandringen. Det er ikke vanskelig å vise at forestillingen om demokrati som noe typisk vestlig er en myte. Det er også blitt gjort flere ganger. Men noe som nesten aldri blir utfordret er forestillingen om at det fins noe som heter “Vesten”.

Både journalister (også i herværende avis), politikere og forskere bruker begrepene “innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn” uten å rødme og uten å forklare hvem de mener med disse merkelappene. Ifølge den mye brukte definisjonen av Statistisk Sentralbyrå (SSB), er Vesten Nord Amerika og visse deler av Europa (Hellas er med i denne illustre klubben, men av en eller annen grunn ikke Ungarn eller Polen). Skillene mellom Vesten og den ikke-vestlige verden (eller “Østen”) har sine røtter i kolonitida. Begrepet egnet seg godt for å etablere et skille mellom den antatt demokratiske og rasjonelle delen av verden og den antatt “underutviklede” og “hjelpetrengende” resten (les også dagens Irak og Afghanistan).

En forsker som kanskje vært ivrigst med å nyansere våre forestillinger om demokratiets vesen og historie er nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen. Mange av hans tekster er gratis tilgjengelig på internett.

I mange lærebøker og encyklopedier trekker man linjene fra vår demokrati til antikkens Hellas (“demokratiets vugge”) og kaller derfor demokratiet europeisk. Men for Sen er det helt feil å trekke en slik linje: Med hvilken rett, spør han, kan vi ta denne greske tradisjonen til inntekt for Europa når grekerne på den tid hadde mye mer kontakt med naboene i sør og øst, spesielt med inderne, iranerne og egypterne?

Dessuten: For å kunne trekke en slik linje måtte en da ignorere en stor del av den europeiske historien som helt fram til den franske revolusjonen i 1776 (senere også) var alt annet enn demokratisk, påpeker antropolog David Graeber i en rapport. Graeber minner også på at antikkens Hellas ikke akkurat er et godt forbilde for menneskerettsforkjempere: Det var et militaristisk samfunn som holdt slaver og undertrykte kvinner systematisk.

Når en betegner demokrati som noe vestlig betyr det jo at en hevder at andre “sivilisasjoner” verdsetter andre idealer. Sen er ingen tilhenger av å forklare demokratiets dårligere vekstvilkår i Asia med såkalte “asiatiske verdier” (“mer vekt på disiplin enn demokrati”). Det fins ikke noe belegg for slike holdninger i Asias historie, viser han. For eksempel finner en av de allerførste skriftlige kildene til favør for toleranse, pluralisme og statens plikt til å beskytte minoriteter i inskripsjoner av den indiske herskeren Ashoka i tredje århundre før Kristus.

Slike uttalelser om “asiatiske verdier” som fiendtlig innstilt til demokrati kommer ofte fra folk som har en politisk agenda, påpeker Sen. På den måten kan autoritære herskere legitimere sin makt og kneble opposisjonelle som krever demokrati. Samme strategi kjenner vi fra makthavere i arabiske land.

Både Graeber og Sen nevner flere eksempler på at demokrati ikke kan knyttes til enkelte “sivilisasjoner” eller “kulturer”. Ofte fantes det faktisk mer demokratiske holdninger i den såkalte ikke-vestlige verden.

På 1100-tallet var Maimonides, en av middelalderens fremste jødiske intellektuelle og filosof, på flukt fra et intolerant Europa som forfulgte jøder. Hvor var det han fikk beskyttelse? I hoffet hos den muslimske herskeren Saladin i det tolerante Cairo. Og på begynnelsen av 1600-tallet da den italienske filosofen Giordano Bruno ble brent for kjetteri i Roma, vedtok den muslimske Moghul Akbar i India lover for å beskytte minoritetens rettigheter, blant annet religionsfrihet. Han var engasjert i religionsdialog og sørget for regelmessige møter mellom tilhengere av islam, hinduisme, judaisme og andre trosretninger, inkludert ateisme.

Det fins uendelig mange eksempler. Demokratiske beslutningsprosesser forekommer nesten overalt i verden. Demokrati er mer enn å gå til valg og stemme. “Demokratiets historie er ikke ensbetydende med historien av ordet demokrati”, skriver Graeber. De fleste samfunnene, blant annet urbefolkningsgrupper, foretrakk litt mer avanserte beslutningsprosesser. De prøvde å prate seg fram til enighet. – Vi burde ikke se kravene fra malaysierne eller mayaene om å innføre demokrati som et forsøk på å etterape Vesten. Etter min mening er vi vitne til en prosess som foregår overalt i verden: en utkrystallisering av demokratiske praksiser i et globalt system der ideer flyr fram og tilbake og som etter hvert – om enn motvillig – ble akseptert av den herskende eliten, mener antropologen.

Vi kan konkludere: Det er riktigere å skille mellom folk flest og makteliten enn mellom Vesten og resten. Som flere historikere har observert, så var de fleste “vestlige” makthaverne fiendtlig innstilt til alt som luktet demokrati. Det gjelder også grunnleggerne av de første demokratiske forfatninger i England, Frankrike og USA. Folkestyre var for mange av dem ensbetydende med pøbelvelde. De prøvde derfor å innskrenke folkets mulighet til medbestemmelse. Resultatet er ifølge Graeber ikke demokratier, men republikker med noen få demokratiske elementer.

I stedet for å snakke om “Vesten” og “Østen” og andre “sivilisasjoner” burde vi erkjenne at vi har med samfunn å gjøre som er flettet sammen på mange måter. Det som vi betegner som vestlig, understreker Graeber, er et produkt av endeløse sammenflettinger. Vestlig vitenskap for eksempel er satt sammen av oppdagelser og funn som ble gjort på mange kontinenter og blir nå stort sett produsert av “ikke-vestlige forskere”. Det samme gjelder også demokratiet og andre “vestlige verdier”. Er det tilfeldig, spør han, at det demokratiske gjennombruddet i Europa skjedde på den tida da “Vesten” var en ledende makt i verden og de europeiske metropolene var utsatt for impulser og intellektuelle tradisjoner fra hele verden? Kilder: – David Graeber: There Never Was a West: Democracy as Interstitial Cosmopolitanism. Paper, presentert på konferansen Anthropology and Cosmopolitanism (2006)

– Amartya Sen: Democracy Isn’t ‘Western’. Wallstreet Journal, 24.3.06 http://www.opinionjournal.com/editorial/feature.html?id=110008132

– Amartya Sen: Democracy as a Universal Value. Journal of Democracy 10.3 (1999) 3-17 http://muse.jhu.edu/demo/jod/10.3sen.html