– Samfunnstillit er viktigere enn olje

Jonas Bals, rådgiver i LO, vil fokusere på et godt arbeidsliv for alle.
Foto: Bernt Sønvisen
Jonas Bals, forfatteren av boka "Streik!" gir samhold, kampmoral og solidaritet blant arbeidsfolk æren for den femte ferieuka, tariffavtalte minstelønnsbestemmelser og åttetimers arbeidsdag.
181Shares

Norge er et godt land å leve i, også for de fleste arbeidsfolk. Dette mener Jonas Bals vi kan takke streikevåpenet for. Fra kontoret sitt i toppetasjen på Folkets hus har rådgiveren god oversikt over hva som rører seg i fagbevegelsen.

Den nye boka hans, Streik!, ligger i pappesker og deler gulvplassen med en sykkel han er i ferd med å reparere. Uten misnøyen blant rosakledde sjåfører på tohjulinger, er det ikke sikkert at det hadde blitt en bok.

– Foodora-streiken i 2019 viste hvor viktig streik fortsatt er for å sikre at arbeidsfolk har innflytelse og medbestemmelse over sin egen arbeidsplass. Selv om mange av sykkelbudene var skeptiske til å streike, gjorde de det når de skjønte at det var den eneste måten å få med seg ledelsen på. Samholdet de opplevde gjorde at mange av dem nå snakker om det som et av deres beste minner.

Bals forteller at Foodora-arbeiderne var de første og de siste han intervjuet under arbeidet med boken.

– Jeg vil at andre som vil oppnå forandring på jobben sin skal kunne lære av de som har gått før dem. Enten det er latviske bygningsarbeidere, tamilske hotellarbeidere, pakistanske gartneriarbeidere, universitetsutdannede oversettere eller sykkelbud som kommer fra alle verdens hjørner – alle har noe vi kan lære av, mener Bals, som gjenforteller historiene og intervjuer noen av deltakerne.

Skriver om jernarbeiderne

De første arbeiderne vi møter i bokas åpningsscene er imidlertid jernarbeiderne, som i 1924 streiket ulovlig mot arbeidsgivernes store lønnskutt. Fengselsstraffer og skyhøye bøter var noe av det de ble møtt med. Arbeiderlederen Martin Tranmæl fortalte senere hvordan byens arbeidere måtte samles på pukksteinhauger for å få møtes i fred; det var det eneste stedet politiet ikke våget å angripe dem.

– For å vinne noe på lang sikt, har mange vært villige til ofre mye på kort sikt. Besteforeldrene og oldeforeldrene våre fikk aldri rettighetene som noen mild gave ovenfra, de kjempet for hver eneste millimeter med frihet og verdighet. Det er lett å ta det de oppnådde for gitt, men om vi gjør det, risikerer vi å miste det igjen.

Underveis i bokprosjektet ble historikeren overrasket over hvor betente og voldsomme mange av konfliktene var. Borgerlig ungdom vervet seg som streikebrytere i store antall, og det var ikke uvanlig at arbeidsgiverne utstyrte streikebrytere med revolvere. I Trøndelag gikk det galt i 1913, da en streikebryter skjøt og drepte en arbeider. Han ble aldri straffet for drapet, og de borgerlige avisene forsvarte ham.

– Arbeidsfolk følte de sto helt utenfor samfunnet, og arbeidsgiverne hadde politiet, hæren og domstolene i ryggen. Likevel; «aldri tryglet vi om fred», som det ble sagt på Arbeidsmandsforbundets landsmøte i 1935.

Streik som politisk virkemiddel

Bals, som er utdannet malersvenn og siden også som historiker, har deltatt i så mange streiker at han ikke klarer å svare på hvor mange det har blitt. Han fremhever storstreiken i år 2000, som førte til at vi fikk en femte ferieuke, og de utallige politiske streikene mot bemanningsbransjens løsarbeidersystem.

Den nylige avsluttede streiken blant kulturarbeiderne støttet han også fullt ut.

– Den viste jo også at samhold ikke er noe som kommer av seg selv, og at det alltid vil være noen som ønsker å avblåse striden før den er vunnet. Denne gangen var det en liten gjeng som ikke selv var organisert som rettet baker for smed, og som mente det var de streikende som måtte gi seg, og ikke arbeidsgiveren. Sånt gjør meg alltid trist å se – men til gjengjeld holdt jo de streikende kulturarbeiderne moralen og solidariteten oppe. Og når konfliktene er overstått, nyter jo som regel også de uorganiserte godt av seirene som de streikende har oppnådd. Da er det jo lov å håpe at de går litt i seg selv, og at de blir med neste gang.

På spørsmålet om streiken kom på et uheldig tidspunkt, er Bals tydelig.

– En streik som kommer beleilig vil sjelden lykkes, litt av poenget er jo at den skal ramme motparten. Samtidig er det grunn til å minne om at tidspunktet for årets streik, rett etter gjenåpningen av teatrene, ikke var planlagt. Lønnsoppgjørene har sin egen rytme, med en fastsatt rekkefølge på hvem som forhandler når. At det ble en streik nå var jo en påkjenning for mange, også for de som deltok – men noen ganger må altså en streik til.

Globalt fokus

I boka skriver også Bals om streiker andre steder i verden, både før og nå. Slavenes generalstreik under den amerikanske borgerkrigen er ett eksempel, et annet er årets generalstreik i India – verdenshistoriens største, med over 250 millioner streikende.

– Akkurat som tilfellet var med norske arbeidere før de hadde en reell streikerett, har dagens enorme arbeiderklasse på den sørlige halvkule mye å vinne på å kunne streike. Det ville også utjevnet noe av den ubalansen som finnes i dag, mellom sultelønner i én del av verden og avindustrialisering andre steder – som mellom de to ledende økonomiene, i USA og Kina.

Bals gremmes over arbeidsforholdene hos noen av verdens største arbeidsgivere, som giganten Amazon, hvor ansatte må bruke bleie på jobben fordi de ikke får tissepauser i løpet av arbeidsdagen.

– Noen sier dette er framtidas økonomi – men det er jo fortidas! Vi må ikke komme tilbake til et samfunn der arbeidsfolk underbyr hverandre og settes opp mot hverandre. Det gir også spillerom for ytre høyre, rasister og fascister, og er veldig farlig. Å sikre anstendighet i arbeidslivet er også viktig for å forsvare demokratiet, sier han.

– Solidaritet limet i klassekamp

Solidaritet er limet i all klassekamp, hevder Bals. Mange av streikene han skriver om i boka springer muligens ut fra av samme konflikt om lønn og rettigheter, men historikeren vil gjerne fortelle at det har handlet om noe større. Streik som virkemiddel har hatt betydning for velferdsstaten, likestilling, klassekamp og anti-rasisme.

– Uten innsatsen og viljen til å ta kampen av arbeiderne før i tida, hadde vi ikke hatt den velferdsstaten vi har i dag. Den kom ikke av seg selv og vi må beskytte den.

I en tid hvor apper og såkalt gig-økonomi stadig vinner terreng, ser Bals nødvendigheten av sterke fagforeninger for å stå imot presset.

– Det er umulig å vinne frem alene. De mest «moderne» arbeidsgiverne ønsker å fri seg fra alt ansvar, at de ansatte skal være «selvstendige» og at arbeidsforholdene skal reguleres av en anonym algoritme arbeiderne ikke har noen kontroll over. Lar vi dem vinne fram, vil det være å overgi seg til jungelens lov, der bare de sterkeste – eller de mest kyniske – overlever.

Jakten på et bedre liv

Arbeidsinnvandring er ikke noe nytt fenomen. Oslo har i over 150 år vært en innvandrerby, og mange av de som bygde opp den tidlige arbeiderbevegelsen kom hit fra andre land. Noen var politiske flyktninger, og de fikk ofte høre at de ikke hadde noe her å gjøre av de som var bedre stilt. Selv om mye har blitt bedre siden da, er Bals opptatt av å styrke rettighetene og forhandlingsposisjonen til dagens arbeidsinnvandrere. Som maler kjenner han selv byggebransjen godt.

– Arbeidsulykker, lønnstyveri og dårlige arbeidsvilkår er noe vi må ta på alvor, og ikke bare overlate til offentlige instanser å motarbeide. Her har vi alle et ansvar når vi kjøper tjenester. Det er lov å stille kritiske spørsmål. Hvis prisen er for god til å være sann, så er den det. Lav pris betyr at noen lider nød.

Bals er også opptatt av språkopplæring som et tiltak for å hindre moderne slaveri og sosial dumping. Han trekker fram manglende norskkunnskaper og liten forståelse av hvordan arbeidslivet i Norge fungerer, som noe kyniske arbeidsgivere kan utnytte. På den annen side er han opptatt av at kunstig høye språkkrav kan misbrukes som en mekanisme for utestengelse fra arbeidslivet. Han mener det burde komme på plass en ordning for bedre språkopplæring også for EØS-borgere, og at mer opplæring bør skje på arbeidsplassen, gjerne i arbeidstiden

– Jeg håper at den klippekortordningen utvides slik at flere får sjansen til å forbedre språkkunnskapene sine. Per i dag utgjør den en dråpe i havet, men det er bedre enn ingenting.

Dagens arbeiderklasse

På spørsmål om hvem som utgjør arbeiderklassen i dag, liker Bals å bruke en vid definisjonen.

– Om du kjenner en tilknytning til eller identifiserer deg som arbeider, da tilhører du nok også arbeiderklassen. Så kan man ha akademiske diskusjoner om nøyaktige grenser, men det er ganske uinteressant. Men flere burde omfavne en klasseidentitet, mener han.

Arbeiderpartimannen avviser for øvrig kontant at FrP er et parti for arbeidere.

– Nei, det er et parti som først og fremst appellerer til småborgere og selvstendige næringsdrivende, og som har en politikk som er til det beste for de aller, aller rikeste.

For ham er Arbeiderpartiet fortsatt partiet for nemlig arbeidere, og høstens regjeringsskifte gir ham grunn til ny optimisme. Samtidig ser han også utfordringer lure i det fjerne. Det blir stadig færre med bakgrunn fra manuelle yrker i ledende posisjoner. Malersvennen påpeker at deltakelse i fagforeninger gir mulighet for å lære møtekultur, øvelse i å skrive innlegg og holde appeller. Noe som ga løft til både kvinnekamp og klassekamp i tidligere epoker.

– Mange med ordinære arbeiderjobber kvier seg for å påta seg verv og trenger overtalelse for å stille, mens advokater, leger og andre synes det er en helt selvsagt sak. Jeg tror kanskje det har noe med selvbilde å gjøre. Derfor er også klassestolthet så viktig: Arbeidsfolk bygger jo landet! Se bare under pandemien, hvem var det som var samfunnskritisk viktige? Butikkansatte, transportarbeidere, barnehagelærere og andre. Forskning viser også at færre med arbeiderbakgrunn stemmer ved valg, og det er et reelt demokratisk problem.

Bals hevder at sterke fagforeninger gagner hele samfunnet. Tvister og konflikter mellom arbeidsgiver og ansatte finner fredelige løsninger. Felles kjøreregler bidrar til ro og tillit.

– Streik er et sterkt virkemiddel. Med boka håper jeg at arbeidere kjenner på stoltheten over tidligere generasjoners innsats. Det gjorde i hvert fall jeg!