Foto: Baard Henriksen
I hennes seneste utgivelse Med restene av mine hender tar Baines opp ulike utfordringer rundt maktforhold:
noen sier
at over familien hviler det en forbannelse
en tåke som sniker seg inn i kvinners kropper
så det kun fødes jentebarn
tåken er hvit og kald
en fremmed hånd
Samlingen er en rik og befolket bok om migrasjon, ritualer, sorg, forskjønnelse, avmakt og magi.
En politisk person
Bains er utdannet fra Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterskolen i København.
Overfor oktoberjournal.no forteller hun om hvem hun er.
– Jeg skriver dikt og er opptatt av politikk, liker å drikke øl og har nylig blitt et hundemenneske. Soltegnet mitt er fisk, månetegnet mitt skytte.
Videre forteller hun om kimen til dette bokprosjektet.
– Boka inneholder flere tematikker som har opptatt meg mye lenger enn hva jeg har skrevet på dette prosjektet. Men de første faktiske tekstene kom under en skriveraptus hvor jeg skrev ti-tolv sider i en intensiv økt, og jeg kjente så og si umiddelbart at her var det stoff nok til en bok. Selv om jeg ikke stolte helt på følelsen da den kom.
Selv har lyrikkdebutanten etterlyst mer systematisk mangfoldstenkning i forlagsbransjen.
– Vi har ikke gjort nok, og trenger retningslinjer, sier hun til Vårt Land om forslag om studietilbud som kan øke mangfoldet blant forfattere.
Får blandet mottakelse
Espen Grønne, anmelder i Dagbladet, fremhever at Bains’ første diktsamling er ujevn.
– På sitt beste slår den meg rett i mellomgulvet med kraftige og minneverdige linjer og bilder. På sitt svakeste blir den for overtydelig, og mister dermed mye av sin brodd.
En utfordring med diktning er å skape idéen om flerstemmighet, hevder anmelderen.
– Likevel blir jeg sittende igjen med følelsen av at mange av disse utsagnene i for stor grad blir sjablonger. Som om det hele egentlig er en monolog, der dikt-jeget bare karikerer de andre som liksom «kommer til orde».
