Lyrikkdebutant retter pekefingeren på kultur og makt

Lyrikerdebutant Priya Bains tar opp kultur og maktrelasjoner i sin første samling.
Foto: Baard Henriksen
Lyriker Priya Bains er ikke redd for konflikter og vil gi leseren et stikk med dikt som er kritiske til familien, til samfunnet og til ulike kulturer, hevder anmelder.
15Shares

I hennes seneste utgivelse Med restene av mine hender tar Baines opp ulike utfordringer rundt maktforhold:

noen sier

at over familien hviler det en forbannelse

en tåke som sniker seg inn i kvinners kropper

så det kun fødes jentebarn

tåken er hvit og kald

en fremmed hånd

Samlingen er en rik og befolket bok om migrasjon, ritualer, sorg, forskjønnelse, avmakt og magi.

En politisk person

Bains er utdannet fra Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterskolen i København.

Overfor oktoberjournal.no forteller hun om hvem hun er.

– Jeg skriver dikt og er opptatt av politikk, liker å drikke øl og har nylig blitt et hundemenneske. Soltegnet mitt er fisk, månetegnet mitt skytte.

Videre forteller hun om kimen til dette bokprosjektet.

– Boka inneholder flere tematikker som har opptatt meg mye lenger enn hva jeg har skrevet på dette prosjektet. Men de første faktiske tekstene kom under en skriveraptus hvor jeg skrev ti-tolv sider i en intensiv økt, og jeg kjente så og si umiddelbart at her var det stoff nok til en bok. Selv om jeg ikke stolte helt på følelsen da den kom.

Selv har lyrikkdebutanten etterlyst mer systematisk mangfoldstenkning i forlagsbransjen.

– Vi har ikke gjort nok, og trenger retningslinjer, sier hun til Vårt Land om forslag om studietilbud som kan øke mangfoldet blant forfattere.

Får blandet mottakelse

Espen Grønne, anmelder i Dagbladet, fremhever at Bains’ første diktsamling er ujevn.

– På sitt beste slår den meg rett i mellomgulvet med kraftige og minneverdige linjer og bilder. På sitt svakeste blir den for overtydelig, og mister dermed mye av sin brodd.

En utfordring med diktning er å skape idéen om flerstemmighet, hevder anmelderen.

– Likevel blir jeg sittende igjen med følelsen av at mange av disse utsagnene i for stor grad blir sjablonger. Som om det hele egentlig er en monolog, der dikt-jeget bare karikerer de andre som liksom «kommer til orde».