- LIM-leder: – Norge vil få svenskinspirerte innstramninger - 11.11.2024
- Språkferie ble til 20 år i Norge - 10.11.2024
- Javad, Tinashe, Cengiz, Mimir og Kaveh til TV-julekalender - 08.11.2024
Jabaly kom fra Gaza til Norge i 2014. Han har regissert og fotografert flere kortfilmer, dokumentarer og musikkvideoer. Jabaly har en bachelorgrad fra Filmkunstkolen i Kabelvåg (FiK), som for to år siden ble en del av UiT Norges arktiske universitet.
Nå kan han vinne Norwegian Peace Film Award (NoFPA) med filmen Life is Beautiful, ifølge en pressemelding fra Norges arktiske universitet.
Fredsfilmprisen er en internasjonal filmpris som setter søkelyset på direkte, strukturell eller kulturell vold, og som på en kreativ og kunstnerisk måte bidrar til forebygging eller reduksjon av vold/krig.
– Den norske fredsfilmprisen kan bidra til å skape oppmerksomhet rundt aktuelle globale utfordringer og menneskerettigheter. Filmer som fokuserer på fred og menneskelig samhørighet har potensial til å påvirke holdninger og oppmuntre til dialog, noe som er avgjørende for å bygge broer mellom ulike samfunn og kulturer, forteller Marcela Douglas Aranibar, instituttleder på Senter for fredsstudier (CPS) ved UiT.
Oppsiktsvekkende filmtittel
Kinodokumentaren handler om Jabalys reise her i Norge og hvordan han kjempet for retten til å eksistere som filmskaper og palestiner – også i kamp mot norske myndigheter.
I filmen med sin tilsynelatende oppsiktsvekkende tittel forsøker han å skildre sin egen og andre palestineres situasjon.
– Jeg forsøker alltid å være håpefull, selv nå i det som er den verste situasjonen i våre liv og pessimismen rår. Vi må på ingen måte miste håpet om en bedre fremtid. Vi har mistet alt. Byene våre er ødelagt. Det føles som om vi er drevet ned i et hull av endeløs smerte. Hvordan kan vi leve som normalt når våre familier ikke kan?, sier han til NTB.
Kan ikke la egne stemmer stilne
Om hans familie i Gaza er trygg, svarer Jabaly:
– Ingen er trygge. Men de er fremdeles i live. De er ikke lenger i huset vårt, de er drevet på flukt. Å leve som normalt har de ikke gjort på lenge, for hvordan kan de gjøre det når de lever som i et åpent fengsel?
Han medgir overfor NTB at det er «svært vanskelig» å skulle promotere dokumentaren i dagens situasjon.
– Det eneste riktige er å fortsette å snakke og dele min historie, selv om jeg er full av smerte. Vi må ikke la stemmene våre stilne.