Foto: Privat
- Flest syrere fikk norsk statsborgerskap - 02.05.2024
- Helin ny leder i Skeiv Verden - 01.05.2024
- Ny rapport: Folk mer positive til lokal integrering - 01.05.2024
Rostami, som flyktet til Norge som 13-åring fra de kurdiske områdene i Irak, utgir nå diktsamlingen “Aldri hjemme”. Her tar hun opp ting som flukt, et liv mellom to verdener og fremmedgjøring.
Til vanlig jobber hun med unge og barn i spesialisthelsetjenesten, som spesialpedagog og terapeut.
– Skrivingen er ikke en “sidejobb”, men en del av meg, og av min identitet. Rett ut en livsstil som gir verktøy og styrke. Jeg trives ellers veldig godt med å hjelpe barn.
– Hvordan vil du beskrive din oppvekst i Norge? Og hvordan klarte du å bli en del av samfunnet?
– For meg har det ikke vært lett. Ikke minst når man er ung så er det ikke lett å finne ut av ting, fordi man går i ulike identitetsprosesser. Når familien min ankom Norge byttet vi ut kaoset og utryggheten vi opplevde i Irak med en annen kaos. Kaos på et annet vis, kaos utifra følelsen av å føle seg fremmed. Å prøve å bevare en kurdisk identitet, samtidig med strebet om å føle seg norsk.
Indre reise
Hun ser dette som en “indre reise”, som har kostet en del på veien.
– Jeg har måttet dykke i min egen fortid og balansere kulturelle forskjeller. Familien min har hatt et kollektivistisk syn på livet, hvor vi hare delt gleder og byrder. Så ser jeg at ute i det norske samfunnet gjelder det er langt mer individualistisk syn, blant annet på skolen og barnehagene. Fra tidlig av får man høre: “Du er viktig. Din stemme er viktig”.
– Hvordan har kontrastene og identitetsskvisen vært for deg? Gjør dette noe for å påvirke diktningen?
– For all del. Jeg har skrevet mye om min krysskulturelle oppvekst, og om strevet knyttet rundt dette. Samtidig har det også for meg vært viktig å få frem at en krysskulturell oppvekst også er en styrke. At man tar det aller beste fra to verdener.
Fant veien inn i tryggheten
Rostami skriver også om takknemligheten over å finne frem til en ny trygghet i Norge.
– Jeg tror det er viktig å tenke på at vi mennesker er grunnleggende lagt opp til å trenge gode og trygge relasjoner. Familien min ble veldig godt tatt imot av mottakskommunen, og integreringstiltakene var gode. Vi fikk også by på oss selv og vår “bagasje”, noe som jeg ser som det aller beste integreringstiltaket. For da er det lettere å legge til nye ting.
Hennes familie kommer fra en kultur som i lang tid har kjempet for egen identitet. Og da var det vanskelig å “måtte plutselig legge til en ny, norsk identitet”, mener dikteren.
– Her var det mange dilemmaer man måtte gå igjennom. Å tørre å utfordre foreldregenerasjonen har vært en av disse.
Utforsker tilhørighet
I 2022 fikk Rostami publisert sin første diktsamling, “Indre kompass”.
– Forskjellene mellom denne og forrige diktsamling var at i den første fikk jeg i større utforsket meg selv som person, som kvinne, som en stemme. Snakket om mine relasjoner. I “Aldri hjemme” er det reisen fra krig, flukt og elendighet til trygghet som er hovedtemaet. Ispedd følelsen av å ikke høre hjemme noen steder, av manglende tilhørighet. Vi snakket om universelle følelser knyttet til det å høre eller ikke høre hjemme noe sted.
For henne har diktene vært tunge å skrive, ettersom hun måtte gå dypt i sin egen barndom.
– Jeg har måtte utforske hvordan ulike faktorer har formet meg til den jeg er i dag, på godt og vondt. Jeg håper dette kan sette i gang ulike samtaler, som egentlig er krevende å få til.
Kraftig diktning
En slik diktning er hardtslående og kraftig. Og Rostami tror mange andre som har flyktet kan kjenne seg igjen i strofene.
– Flere har sagt at jeg setter ord på ting de har følt på, men strevd med å få ut. At man føler en sorg over å aldri hatt en tilknytning til opprinnelseskultur og familie. At man har gått glipp av “gylden øyeblikk” fordi man har flyktet. Sorgen av å aldri føle seg hjemme.
Egne barn, og andre barn i utrygghet
Så håper hun også at folk som ikke har fluktbakgrunn kan hvordan det er å være barn og ung, og havne i et annet land.
– Når man snakker om flyktninger, snakker man ofte om hvor mange som kommer “som er uføre”, eller liknende. Vi snakker mye om tall. I mine dikt får man se personene bak tallene. Om motstandsdyktigheten og pågangsmotet. Om folk som min mor, som så å si helt analfabet har klart å oppdra en søskenflokk på fem.
Rostami har rukket selv å få egne barn. Ofte tenker hun om sine egne barns trygghet, men også om andre barns utrygghet.
– Ofte går tankene til Kurdistan og Gaza, eller andre steder i verden med elendighet og krig. Jeg prøver å skildre denne kontrasten. For jeg har selv vært et flyktningbarn.
Tatt til seg norske tradisjoner
Fremmedfølelse ser Rostami også nærmere på.
– Jeg har nok konkludert at det er lov å føle seg fremmed, siden man selv har vært flyktning. At selv om jeg har bodd i Norge i over 20 år, så kan jeg føle at jeg ikke skjønner kulturkonteksten rundt noe “erketypisk norsk”. Eller en viktig hendelse i norsk historie som jeg ikke har fått med meg.
Samtidig har hun også tatt til seg norske tradisjoner.
– Julen elsker jeg å feire, like mye som “newrooz”, kurdisk nyttår. Å føle seg fremmed handler mer om påkjenningen av å ikke ha røtter fra samme sted. Man har brikker som mangler, og som i det store bildet fører til at fremmed-følelsen banker på innimellom.
Rostami går stadig med tanker på hva hun skal ha i neste diktsamling.
– Jeg tenker jeg skal skrive om min egen reise, skildre mellom nåtiden og gå litt tilbake i fortiden, litt selvbiografisk. Jeg er også opptatt av unge, utenforskap og psykisk helse, så jeg kunne godt skrive dikt om temaet.
