Han vil lede Iran – men hvem har egentlig valgt Reza Pahlavi?

Reza Pahlavi har lenge forsøkt å framstå som Irans samlende opposisjonsleder. En omfattende Reuters-granskning reiser imidlertid alvorlige spørsmål om både organiseringen, forankringen og den demokratiske troverdigheten til bevegelsen rundt ham.

En nylig granskning fra nyhetsbyrået Reuters, med tittelen «Regime change? Inside Reza Pahlavi’s faltering bid to lead Iran», avdekker et betydelig gap mellom medieskapte framstillinger og de politiske realitetene på bakken.

Granskningen bygger på intervjuer med mer enn 50 politiske aktører og analytikere, blant dem åtte nåværende og tidligere medarbeidere av Pahlavi. Reuters har også gjennomgått rettsdokumenter, videoer, fotografier og innlegg i sosiale medier. Bildet som tegnes, er av en politisk bevegelse som har oppnådd stor synlighet, men som fortsatt mangler en dokumentert, landsomfattende organisasjon inne i Iran.

Gjennom flere år har Pahlavi presentert seg overfor vestlige hovedsteder som en mulig samlende skikkelse i en overgangsperiode. USAs president Donald Trump har imidlertid uttrykt tvil om hvordan Pahlavi ville bli mottatt i Iran. Visepresident JD Vance har samtidig understreket at USA aldri har hatt som mål å innsette ham som landets leder.

Pahlavi sier på sin side at han ikke har bedt utenlandske regjeringer om støtte til sitt kandidatur, fordi det er det iranske folket som skal velge landets framtidige ledelse. Det prinsippet er riktig. Nettopp derfor må påstandene om hans folkelige og organisatoriske forankring kunne etterprøves.

Popularitet er ikke det samme som forankring

Forskjellen mellom en mediekjendis og en demokratisk leder ligger i evnen til å organisere, samle og stå til ansvar. Pahlavi har fortalt Reuters at han kommuniserer med ledere for mer enn tusen grupper innen blant annet arbeidsliv, akademia, religion og etniske organisasjoner. Reuters har ikke kunnet bekrefte hvor mange grupper inne i Iran som faktisk samarbeider med ham.

En nettbasert undersøkelse fra det nederlandskbaserte Gamaan-instituttet viste samtidig at rundt 48 prosent av 31.450 respondenter hadde et positivt syn på Pahlavi. Men meningsmålinger i et autoritært samfunn er forbundet med betydelig usikkerhet. Personlig popularitet er heller ikke det samme som å lede en organisert, demokratisk bevegelse som er i stand til å representere et helt samfunn.

Synlighet i vestlige medier er ikke det samme som demokratisk forankring i Iran.

Flere av Pahlavis forsøk på å samle den splittede iranske opposisjonen har brutt sammen. Ifølge Reuters har enkelte økonomiske støttespillere også blitt desillusjonerte. De skal blant annet ha etterlyst større innsats for å samle opposisjonen og en tydeligere reaksjon mot radikale støttespilleres trakassering av andre iranske dissidenter.

Demokratisk troverdighet må vises i praksis

Bevegelsens håndtering av politisk mangfold gir grunn til bekymring. Retorikken fra personer i Pahlavis nærmeste krets har tidvis framstilt kritikk av ham som støtte til myndighetene i Teheran. En slik enten–eller-tenkning står i motsetning til prinsippene om pluralisme og fri meningsbrytning.

Reuters har dokumentert minst fire tilfeller i Storbritannia, Nederland og Østerrike der personer som identifiserte seg som Pahlavi-tilhengere, skal ha deltatt i vold eller trakassering. Nyhetsbyrået fant samtidig ingen beviser for at Pahlavi selv var involvert i hendelsene. Han har uttrykkelig fordømt volden og sagt at de ansvarlige må stilles til ansvar.

Dette skillet er viktig. Pahlavi kan ikke uten videre gjøres personlig ansvarlig for enhver handling utført av mennesker som støtter ham. En leder må likevel vurderes etter hvor tydelig han tar avstand fra udemokratiske metoder, og etter om bevegelsen rundt ham beskytter retten til kritikk og politisk uenighet.

Irans framtid tilhører folket

I mer enn hundre år har Irans historie vært preget av kamp for frihet, rettssikkerhet og folkestyre. Helt siden konstitusjonsrevolusjonen tidlig på 1900-tallet har ønsket om et reelt demokrati stått sentralt.

I dag befinner befolkningen seg i en dramatisk situasjon. Samtidig som krig og nye angrep truer utenfra, har iranske myndigheter trappet opp undertrykkelsen innad. Amnesty International har dokumentert en kraftig økning i henrettelser og dødsdommer mot demonstranter og opposisjonelle.

I denne avgjørende situasjonen må omverdenen ikke la seg forlede av enkle løsninger. Irans framtid kan verken sikres gjennom ettergivenhet overfor dagens autoritære styre eller ved at vestlige land satser på lederfigurer som mangler dokumenterbar organisatorisk forankring.

Norge og resten av det internasjonale samfunnet bør gi tydelig støtte til demokratiske krefter og sivilsamfunnsaktører, kreve umiddelbar stans i henrettelsene og arbeide for at alvorlige menneskerettighetsbrudd blir gransket. Støtten må bygge på klare krav om pluralisme, ansvarlighet, ikkevold og respekt for politisk mangfold.

Irans framtid skal avgjøres av menneskene som lever der – ikke i lukkede maktkorridorer i vestlige hovedsteder.