Når forsøk på inkludering blir ekskludering

Illustrasjonsfoto.
Foto: Wikimedia
Det er en generell antakelse at skolen har et særansvar i å forebygge radikalisering av unge mennesker, uten at man vet sikkert om slike tiltak virker. Det kan hende skolens viktigste bidrag heller må være å forebygge terrorfrykt. Det mener Martin Sjøen i en fagartikkel.
43Shares

– Følelsen av å være trygg er en av de mest grunnleggende drivkreftene bak elevers velvære, skriver Martin Sjøen i sin fagartikkel utdanningsnytt.no.

Han påpeker at anerkjennelse og inkludering er avgjørende for positiv læring, utvikling og sosialisering i skolen.

“Den pågående pandemisituasjonen (covid-19) har illustrert hvor viktig det er å skape mest mulig normalitet og trygghet når samfunn står overfor krevende kriser hvor omfattende beredskap blir en del av hverdagen”.

Et fokus på å redusere risiko trenger ikke nødvendigvis trenger å være negativt i seg selv, men et overdrevent fokus kan forårsake mer usikkerhet ved at det kan få mennesker til å føle en økende grad av utrygghet. Sjøen presenterer dette som det paradoksale forholdet mellom sikkerhet og trygghet.

Terrorisme som opplevd trussel

De siste årene har det vært mer fokus på terror som en ny oppfattet risiko mot vår trygghet. Det har også vært mer fokus på en felles forebyggende innsats for å forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme. Skolen har blitt tildelt et særlig ansvar når det gjelder å forebygge radikalisering av unge mennesker.

Sjøen setter spørsmålstegn ved om dette er riktig. Han påpeker at det ikke finnes studier på at det fungerer.

–  Det blir viktig å undersøke hvilke utilsiktede konsekvenser som kan oppstå, når skoler integreres i innsatsen mot terrorisme, skriver han.

Både godt og ondt

“Faktorer som kan utløse radikalisering omfatter blant annet sosioøkonomiske forhold, psykisk helse og sosial utenforskap. Dermed kan det være nødvendig å se forebygging av radikalisering i skole som en del av den bredere inkluderende innsatsen som skal hindre at unge mennesker faller utenfor samfunnet”.

Sjøen påpeker at dett er sammenfallende målsettinger på tvers av skolens overordnede formål og norske myndigheters forventning om skolens bidrag til å forebygge radikalisering.

Han stiller videre spørsmål ved oppfatningen om at radikalisering utløses av det som ofte kalles «sårbarhetsfaktorer», altså forhold rundt individers oppvekst, betingelser, diagnoser og livshendelser. Han mener at terror ikke kan forklares med sårbarhetsperspektiv alene alene.

Det kommer fram i artikkelen at individuelle forklaringer på atferdsproblemer ofte resulterer i en mer segregert skole, ved at de elevene som opplever disse utfordringene, ekskluderes fra den ordinære undervisningen.

– Det er grunn til bekymring dersom det er slik at elevers sårbarhetstegn knyttes til en økt risiko for å utvikle ekstremistisk tankesett. Kanskje det er dette vi ser virkningen av når det rapporteres om elever som unngår å søke hjelp for sine problemer i frykt for å bli stemplet som ekstreme, skriver Sjøen.

Ekskludering under dekke av integrering

“En politisk prioritering hvor oppmerksomheten har vært å forhindre islamistiske ekstremister og fremmedkrigere, henger sammen med forekomsten av ekstrem vold som har blitt utført i Europa i senere år.”

Det kommer frem i artikkelen at ting tyder på at unge muslimer i osloskolen opplever sosial stigmatisering og trakassering i større grad enn sine medelever, og beskriver å være i en konflikt med det norske majoritetssamfunnet.

Sjøen mener det derfor er viktig å trå varsomt for å ikke stigmatisere mer.

– Det er ikke utenkelig at det å rette oppmerksomheten særlig mot disse gruppene faktisk kan føre til at skolen skyver disse elevene enda lengre vekk fra fellesskapet. Det vil i så fall være i direkte strid med formålet om å forebygge radikalisering.

Les hele artikkelen her.