Det vanskelige ytringsansvaret

Hvilket ansvar innebærer det å ytre seg offentlig? Er det kun loven som setter grenser? På bildet: Meningsutveksling på Speaker's Corner i Hyde Park i London
Foto: José María Mateos
Etter 22. juli mente mange at "ytringsansvaret" skulle redde oss fra hatprat og ekstremisme. Etter angrepene i Paris og København har nesten ingen nevnt ordet. Er ytringsansvaret dødt og begravet?
0Shares

– Fremskrittspartiet misbruker ytringsfriheten. Deres innvandringssyn har ført til en hatsk debatt. (…) Når Christian Tybring Gjedde skriver om hissige innvandrergutter eller om “Drøm fra Disneyland”, der han kommer med grove karakteristikker av hvordan samfunnet vårt er blitt, mener jeg han ikke tar ytringsansvar.

Med dette utspillet brakte daværende AUF-leder Eskild Pedersen begrepet “ytringsansvar” for alvor inn i den norske offentligheten. Det skjedde  i november 2011, noen måneder etter tragedien på Utøya.

Reaksjonene på utspillet var blandet. En måned senere rykket Jens Stoltenberg fra Pedersens moderparti ut i VG og advarte mot nyordet.

– Jeg synes det er et upresist begrep. For jeg mener at vi har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle. Ikke for å nekte folk å si noe fordi jeg mener det er dumt det de sier, sa Stoltenberg.

Likevel har ordet fortsatt å følge oss. I det minste, kan det virke som, som uuttalt premiss. Akademikere har skrevet bøker med titler som “Motgift“, organisasjoner støttet av regjeringen har startet kampanjer mot hatprat og flere aviser har lagt om sine kommentarfelter for sikre mer kontroll med hva som publiseres.

Året 2015 åpnet med at to terrorister drepte ti redaksjonsmedlemmer hos satirebladet Charlie Hebdo, samt to politifolk, i Paris. Noen uker senere kom terroren i København. Men i motsetning til debatten etter Breiviks terror i 2011 har de færreste kommentatorer og samfunnsdebattanter trukket fram ytringsansvaret i 2015. Ytringsfriheten og dens forkjempere har derimot blitt hyllet.

De partipolitiske skillene er heller ikke like entydige lenger. Mens det i forrige runde av karikaturstriden i 2006 særlig var pressefolk, samt debattanter og politikere på høyresiden som forsvarte retten til å komme med krenkende og ubehagelige ytringer, har flere representanter for venstresiden stått frem som knallharde ytringsfrihetsforkjempere i denne runden av karikaturstriden.

Bjørn Stærk: Ullent og selektivt
Bjørn Stærk er samfunnsdebattant, kommentator og forfatter av boka “Hva er ytringsfrihet”. Han mener det omfattende ytringsansvaret enkelte ville ha etter 22. juli, blir absurd hvis man bruker det konsekvent på alle  muslimer, islamkritikere, kommunister, liberalere, osv.

Resultatet blir en verden hvor alt utenfor en snever konsensus i sentrum anses som skadelig. Dermed kan vi ikke diskutere politikk lenger, skriver Stærk i en epost til Utrop.

Bjørn Stærk
Foto : Thomas Sirland

Stærk begynte som islamkritisk blogger i 2001 og har etter hvert fått fast kommentatorplass i Aftenposten og etablert seg som en stemme i debatten om innvandring og integrering.

– Hvordan forstår du ordet ytringsansvar?

For meg er det et ord som brukes om noe viktig og vanskelig. Men det er samtidig ganske ullent og derfor er jeg skeptisk til det. Jeg forstår det som et forsøk på å si “vær forsiktig med hva du sier, for noen kan bruke det som begrunnelse for å drepe noen”. Det er lett å forstå hvorfor mange ønsker et slikt ord. Det gjenspeiler en tid hvor informasjonsflyten har blitt ukontrollerbar, og en del av meningene som spres i nye kanaler benyttes som begrunnelse for hat, hets og vold. Men ord som oppstår på grunn av den typen frykt, blir ofte lette å misbruke. Tenk på “war on terror” fra 2001. Det er uklart, men kan brukes til alt. Det er også uangripelig, for hvem er mot å bekjempe terror? Ytringsansvar blir fort på samme måte. Det er uklart, og det kan brukes til alt, for eksempel å få satirikere til å slutte å gjøre narr av religion, skriver Stærk.

– Hva med bruken av ordet i den norske offentlige debatten?

Ordet har blitt brukt selektivt. Da det dukket opp etter 22. juli, handlet det om islamkritikere og islamhatere som man kunne knytte til Breivik gjennom en assosiasjonsrekke, f eks at noen sier at den politiske eliten har forrådt Europa, og dermed har de et ytringsansvar for at noen bruker våpen mot AUF.

Men ordet ble ikke brukt konsekvent, mener Stærk.

La oss si at jeg er kommunist og mener at kapitalismen er en stor trussel. Burde jeg la være å si dette fordi noen kan bruke det som begrunnelse for å skyte kapitalister? Eller kanskje er jeg bare en moderat sosialist, men gjennom en assosiasjonsrekke på fire-fem hopp kan du knytte meg til RAF-type terrorister.

– Enkelte debattanter har hevdet at Mohammed-karikaturene har hatt så negative konsekvenser at det hadde vært bedre ikke å trykke dem. Hva tenker du om en slik argumentasjon?

Jeg tror heller karikaturstriden er et symptom på en dypere konflikt. Det er klart at vi kunne velge å løse konflikten på fundamentalistenes premisser. Gi dem vetorett på alt de ikke liker ved det sekulære samfunnet. Men hvem ønsker det? Hvis vi tror det har verdi at islam finner en demokratisk og liberal vei inn i fremtiden, så må vi støtte dem som ønsker dette. Og slik landskapet ser ut i dag, så må dette føre til vold. Jihadistene er for mange og for ivrige til at vi kan forsvare det som er viktig for oss uten at det kommer noen angrep. Dessverre. Men det er enda verre i muslimske land, hvor de hardeste kampene står. Hvis vi gir bort ytringsfriheten, ikke fordi vi mener det er riktig, men fordi vi er redde, hva er det vi forteller resten av verden? Jeg tror ikke at det er umulig for islam å finne seg til rette i Europa. Løsningen er ikke å gi lillefingeren til fundamentalistene, men å invitere vanlige muslimer inn i den sekulære varmen, skriver han.

Solhjell: Vi må kunne kritisere
Bjørn Stærk kan nokså trygt plasseres på høyresiden i norsk politikk. Men hva tenker folk på venstresiden nå i 2015? Andreas C. Halse, leder i SU, skrev nylig et innlegg der han hevder at for mange på venstresiden har kviet seg for å delta i debatter om ytringsfrihet.

Jeg tror ingen av venstresidens mest sentrale politikere er mot retten til å trykke karikaturer. Jeg mistenker imidlertid at mange synes det er litt for behagelig å prioritere andre debatter. Det er ingen tvil om at det er en belastning for politikere på venstresiden å stå i slike debatter, skriver han.

Bård Vegar Solhjell, som er stortingsrepresentant fra SV, kritiserte derimot Jonas Gahr Støre etter angrepene på Charlie Hebdo for hans uttalelser om at det “ikke er viktig” å støtte retten til blasfemi  en uttalelse Støre senere modererte noe.

Bård Vegar Solhjell
Foto : Are Vogt Moum

Utrop ringer for en avtale, og Solhjell tar imot med kaffe og smil på sitt kontor på Stortinget.

– Hva forstår du med ytringsansvar?

– Det er ord jeg ikke selv bruker. Jeg kan ikke huske at jeg har følt behov for å bruke det heller. Jeg er opptatt av ytringsfriheten  selv om vi alle selvsagt må ta ansvar for våre ytringer.

Undertegnede journalist skrev for et par år siden et innlegg i Dagbladet og ba avisen ta ytringsansvar. De hadde trykket et innlegg av Fjordman uten noen videre redaksjonell stillingstagen, slik jeg oppfattet det. Senere har VG, Aftenposten og NRK fått kritikk for å la henholdsvis Ubaydullah Hussein, Fahad Qureshi og Mullah Krekar slippe til uten nevneverdige kritiske spørsmål. Kan ytringsansvar forstås som et ansvar media og andre aktører med stor mulighet til å ytre seg har til å sørge for balanse og å få fram fakta?

– Jo, i en slik betydning kan nok begrepet ytringsansvar ha noe for seg. Men jeg har ikke oppfattet at dette er måten det er brukt på f eks av folk som ønsker å begrense religionskritikk eller lignende. Det er klart vi alle har et ansvar for hvordan vi ytrer oss. Hver enkelt av oss bør for eksempel tenke gjennom hvordan vi kan ytre oss for å begrense ekstremisters nedslagsfelt, deres mulighet til å påvirke og radikalisere. Forstått slik er ytringsansvar noe vi alle har og bør ta. Men ytringsansvaret bør ikke forstås som noe som gjør at vi ytrer oss sjeldnere og mer forsiktig. Heller motsatt.

Du sier til NTB: “Min kritikk av kirken jeg selv tilhører, og av andre religioner, er ikke en kritikk av troende, men av religiøse autoriteter og hvordan troen brukes til å legitimere undertrykking.” Men hva med kritikk av selve innholdet i religionen, og de troendes hellige sannheter og forbilder?

– Her er det tre sfærer man må skille fra hverandre. Det ene er idegrunnlaget, det andre er den faktiske utøvelsen av religionen fra religiøse autoriteters side, samt de religiøse institusjonene som finnes, og det tredje er den personlige troen. Jeg mener at alle disse tre må kunne underlegges debatt og kritikk i offentligheten, men jeg vil skynde meg å legge til at jeg personlig er langt mer forsiktig med å kritisere folks personlige tro fordi jeg oppfatter den langt på vei som en privatsak. Likevel: Det er fullt mulig å tenke seg tilfeller der det også kan være relevant å kritisere trosforestillinger. Når det gjelder de to øvrige, idegrunnlaget og (makt)utøvelsen religionen står for, mener jeg det er kolossalt viktig at disse kan utsettes for kritisk søkelys.

Hvor går grensen (om noe sted) for å tegne profeten Mohammed, noe også mange vanlige muslimer, ikke bare ekstremister, finner støtende?

– Det er ikke alle muslimer som ser på dette som støtende, selv om det nok gjelder en betydelig andel. Jeg har vanskelig for å se at det enkelte mennesker mener er hellig, ikke skal kunne utsettes for kritikk. Det er her ikke snakk om sjikane eller hets, men en religiøs lederfigur som levde for mange hundre år siden. Jeg ville nok ikke latterliggjort profeten selv, men det er først og fremst fordi satire ikke er et formspråk jeg føler meg hjemme i. Jeg opplever å komme mye lenger i dialogen min med folk når jeg er seriøs og tar motparten på alvor. Men om noen ønsker å latterliggjøre profeten, må de ha lov til det, selv om latterliggjøringen kan virke usmakelig og falle mange troende tungt for brystet.

– BT skrev på lederplass at det var “interessant” at du gikk til angrep på Støre for formuleringen hans om blasfemi i DN. Står du alene som religionskritiker på den norske venstresiden?

– Nei, langt ifra. Den norske venstresiden, og venstresiden internasjonalt, har en lang og solid tradisjon for religionskritikk. Og den lever i beste velgående i dag. Men det er nok sant at vi på venstresiden, men også andre, har kviet oss noe mer for å rette det samme kritiske søkelyset mot islam som vi lenge har gjort mot kristendommen. Det er forståelig fordi muslimer er en liten minoritet i Norge, noe som for øvrig i langt større grad er sant for norske jøder. Men ser vi globalt på det, er islam verdens nest største religion og i likhet med kristendommen misjonerende. Dette er to gode grunner til å gå denne religionen nærmere etter i sømmene, både når det gjelder dens konkrete maktutøvelse i ulike land og det teologiske innholdet, eller idegrunnlaget, som jeg liker å kalle det.

AUF-leder: – Ytringsfriheten viktigst
En del skespis overfor ytringsansvaret også hos SVs representant, med andre ord. Hva så med AUF? Vil de fortsette der tidligere leder Eskild Pedersen slapp og forsvare ytringsansvaret? Utrop ringer den nye lederen i ungdomspartiet, Mani Hussaini, som tiltrådte 19. oktober i fjor, for å høre hva han mener.

– Nei, ytringsansvar er ikke et ord jeg ofte bruker, fordi jeg mener det er litt upresist.

Mani Hussaini
Foto : Wikimedia Commons

Svaret kommer kjapt fra 27-åringen, som likevel tror han forstår hva Eskil Pedersen mente da han tok i bruk begrepet.

– Vi har alle et ansvar for å skape en offentlig debatt hvor de gode argumentene ikke drukner i hatprat og usakligheter. Det er slik jeg forstår ordet.

I tiden rett etter terroren 22. juli var det kanskje et behov et ord som ytringsansvar, tror Hussaini.

– Man ønsket samhold, og en del trodde nok at netthetsen ville gå tilbake på grunn av den nye bevisstheten som ble skapt om hatefulle ytringer og farlige ideologier. Men det har jo vist seg ikke å slå til. Ekstremistene og haterne har for det meste ikke skiftet mening, og tonen i en del fora på nettet er like ille som før 22. juli, sier Hussaini.

Personlig er han mer opptatt av ytringsfrihet, friheten til å kunne mene og si det man mener, enn av ytringsansvar. Men han kommer med et lite forbehold.

– Jeg er selvsagt som de fleste andre opptatt av ansvaret som ligger i det å ha ytringsfrihet. Et eksempel på mennesker som ikke tar ansvar når de ytrer seg er nettroll og ekstremister som ytrer seg truende, hetsende og rasistisk på nettet. De er med på å skremme viktige stemmer fra å delta i debatten.

Ville du brukt begrepet ytringsansvar i forbindelse med karikaturdebatten som blusset opp igjen nå nylig?

– Vel, det er et vanskelig spørsmål. La meg bruke et eksempel for å illustrere: Det er lov å harselere med og lage satire om homofile, eller mennesker med nedsatt funksjonsevne, det er til og med lov å krenke disse gruppene, så lenge man ikke er hatefull eller truende. Likevel er det veldig få redaksjoner som trykker tegninger eller tekster som gjør det. Det er alltid lurt av en redaksjon å tenke nøye gjennom hvorfor de velger å trykke noe. Og det vil jeg understreke veldig klart: det må være opp til den enkelte redaksjon å bestemme dette. Det er nettopp dette som ligger i ytringsfriheten; den enkelte redaksjons frihet til selv å vurdere hva som skal på trykk. Jeg oppfatter heller ikke at de konkrete avisene som har valgt å trykke, har gjort det fordi de er styrt av en antimuslimsk agenda, eller lignende.

Hussaini har flere ganger blitt spurt om hva han personlig mener om trykking av satiriske tegninger av profeten Mohammed.

– Jeg må ærlig innrømme at det er en veldig vanskelig debatt. Og nettopp derfor bør slike spørsmål overlates til den enkelte redaksjon. De må i en hver situasjon tenke nøye gjennom hva som er målet deres med å trykke.

Sultan: Redaktøren har siste ordet
AUF er ikke lenger så opptatt av å fronte ytringsansvaret, ser det ut til. Utrop tar kontakt med Shoaib Sultan ved Antirasistisk Senter. Landets fremste institusjon i kampen mot rasisme må da kunne levere et uforbeholdent forsvar for ytringsansvaret? Eller?

Shoaib Sultan
Foto : Sunniva Lind Høverstad

– Ytringsansvar er et ord jeg prøver å være veldig forsiktig med å bruke. Et annet begrep jeg har kritisert, er ytringsplikt. Det kan jo for eksempel ikke være slik at alle medier har en plikt til å trykke alle mulige ytringer, karikaturer, blasfemiske utblåsninger osv. Linjen jeg prøver å holde, er at retten til å ytre seg er soleklar, men det er også retten til å kritisere ytringer.

Sultan mener, i likhet med Hussaini, at hele poenget med ytringsfriheten for medias del er at det er den enkelte redaksjon som har siste ordet. Undergraver vi redaksjonens uavhengighet, er vi på veldig farlige veier.

– Om det er riktig eller galt, fornuftig eller ufornuftig, moralsk eller umoralsk å trykke karikaturer av profeten Mohammed? Vel, det er det opp til den enkelte redaktør å avgjøre. Ytringsfriheten gir henne uansett retten til både å trykke og ikke trykke. Det er det viktigste, sier han.

Sultan mener ytringsansvar er vanskelig å forsvare som prinsipp, for det betyr at du flytter ansvaret for en ytring som er ubehagelig eller støtende over på redaktøren.

– Samtidig er det viktig at vi bruker vår ytringsfrihet til å imøtegå hets og ekstremistisk retorikk. VG hadde en soleklar rett til å publisere en video der Ubaidullah Hussein fikk snakke nesten uimotsagt i 45 minutter. Men da er det viktig at vi andre kritiserer både innholdet i det Hussein sa og måten VG gjennomførte intervjuet på. Det er gjennom slik kritikk at det offentlige ordskiftet fører til læring både hos folk flest og hos mediene. Det å kritisere knallhardt er slett ikke det samme som å “kneble”, slik enkelte som møter kritikk for sine ytringer, ynder å påstå.

Akademia som siste utpost
Etter å ha vært innom en rekke debattanter og politikere uten å finne noen som helhjertet omfavner tanken om ytringsansvar, står Utrop igjen med forskerne. For det er særlig akademikere som bruker og forsvarer begrepet.

Sindre Bangstad
Foto : sv.uio.no

Filosof Arne Vetlsen og sosialantropolog Sindre Bangstad er to av dem som har skrevet mest om ytringsansvar. I 2011 kom de ut med artikkelen “Ytringsfrihet og ytringsansvar” i Nytt Norsk Tidsskrift. Her kritiserer de “ytringsfrihetsfundamentalisme”, som de definerer som en tendens til urettmessig å sette ytringsfriheten høyere enn andre viktige friheter og rettigheter. Det er noe de blant annet mente å kunne se hos Ytringsfrihetskommisjonen, samt i norske avisredaktørers reaksjon på den såkalte Sjølie-dommen fra 2002 og den første karikaturstriden i 2005-6.

“Sjølie-dommen” henviser til frifinnelsen av nynazisten Terje Sjølie, som ble tiltalt, men ikke dømt, for å ha uttalt på offentlig sted at “hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker”.

Men Vetlesen og Bangstad definerer ikke ordet ytringsansvar i teksten. Det forfatterne synes å være bekymret for, er den nevnte ytringsfrihetsfundamentalismen, som de skriver mye om i artikkelen, og at rettssystemet ikke slår ned på hatefulle ytringer.

– Det ligger fortsatt en utfordring i at en ytringsfrihetsfundamentalisme kan åpne døren for blant annet diskriminerende og /eller rasistiske ytringer (…), skriver de i avslutningen av artikkelen.

En måned etter terroren 22. juli, kommer Bangstad og Vetlesen imidlertid nærmere en definisjon i en kronikk skrevet sammen med professor Thomas Hylland Eriksen og samfunnsdebattant Bushra Ishaq:

– Det påhviler særlig de mektigste blant ytringsfrihetens offentlige forvaltere å reflektere kritisk omkring […] grensene [for ytringsfriheten]. En ytringsfrihetsabsoluttisme hvorved enhver ytring blir verdifull i seg selv, er problematisk. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) fra 1952, som i henhold til Menneskerettsloven fra 1999 gjelder som norsk lov, er klar på at det i selve utøvelsen av ytringsfrihet påhviler den som ytrer seg et ansvar. Et ytringsansvar.

Vetlesen, Bangstad, Ishaq og Hylland Eriksen pekte den gangen særlig på redaktørene.

– Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable, skrev de.

Vetlesen og Bangstad hører hjemme på venstresiden og særlig Bangstad har et markert seg med et positivt syn på multikulturalisme. Men det finnes også andre akademikere som fronter ytringsansvaret. Trygve Svensson og Helge Svare er henholdsvis stipendiat i medievitenskap og filosof. I fjor sommer rykket de ut med et forsvar for ytringsansvaret i en kronikk på NRK Ytring.

De definerer ytringsansvar som et sett med retningslinjer som skal sørge for at vi får en “god offentlig debatt”. Det skal blant annet skje ved at vi som samfunn sørger for at gal informasjon imøtegås, at debatten er bred og saklig, at vi viser anerkjennelse overfor våre motdebattanter osv. Det hele synes å koke ned til at de ønsker seg god debattkultur. De innrømmer også at det å kreve en samfunnsdebatt som aldri krenker, lett vil kunne skape “et klamt krenkelsestyranni”.

– Noen ganger må ting sies rett ut, også når noen krenkes. Men det skader ikke å ta en ekstra sjekk: Er det mulig å si det jeg ønsker, og samtidig redusere risikoen for at andre krenkes? skriver de og fortsetter:

– Dette punktet kan også sees i sammenheng med det forrige: Jo mindre krenkende man ytrer seg, jo større er sannsynligheten for at man også vil overbevise dem man er uenige med. Dessuten reduseres risikoen for at folk trekker seg fra debatten fordi de ikke orker mer.

Siv Jensen og ytringsansvaret
Ytringsansvar er altså det samme som å vise respekt og tenke seg godt om før man snakker og skriver, slik Svensson og Svare ser det. For så vidt gode råd, men er det virkelig det hele?

Anne Birgitta Nilsen er lingvist og ga i høst ut boka “Hatprat”. Vi møter henne på et hyggelig og lyst kontor på Høgskolen i Oslo i nærheten av Bislett. Og kanskje har vi endelig funnet en som tar ytringsansvaret i forsvar og dessuten kan forklare hva det betyr?

– En ytring har både en intensjon og en effekt. Gjennom vår oppdragelse har vi lært å ta hensyn til begge deler. Ofte er det derfor antakelig ikke sant når folk sier «jeg visste ikke at folk assosierer slik om de ordene og begrepene jeg brukte for å omtale en person eller en gruppe», sier Nilsen.

Anne Birgitta Nilsen
Foto : Are Vogt Moum

Ett eksempel på en slik kommunikasjonsform er Siv Jensens bruk av begrepet “snikislamisering”, mener Nilsen.

– I boka mi forklarer jeg hvorfor dette ordet bør oppfattes som hatprat. Jeg mener Jensen i sin rolle som partileder og forbilde for mange mennesker viste manglende ytringsansvar da hun brukte dette ordet. Det har jeg også skrevet kronikk om.

I kronikken hun henviser til, har Nilsen to begrunnelser for å kalle Jensens utspill hatprat. For det første hører begrepet snikislamisering hjemme i konspirasjonsteorien om “Eurabia“, påpeker hun. For det andre fører hennes lingvistiske analyser til at hun klassifiserer ordet som hatprat.

– I dette begrepet er “snik” forbundet med innholdet i verbet “å snike”, som betyr å gjøre noe i det skjulte. Begrepet gir på den måten inntrykk av at det foregår en skjult og bevisst islamiseringsprosess av Norge, men begrepet sier mer om brukernes holdninger og oppfatninger overfor muslimene enn om faktiske forhold, skriver hun og fortsetter: – Det finnes mye forskning på ulike muslimske praksiser, og det er ingenting i denne forskningen som tilsier at muslimene er i ferd med å omdanne Norge til en islamsk stat. Den påståtte snikislamiseringen føyer seg inn i en ekstremistisk diskurs og er i strid med vår beste kunnskap. Begrepet har ingen rot i virkeligheten og fornuften, men er snarere egnet til å sette folks frykt og sinne i kok.

Nilsen viser i kronikken hvordan “snikislamisering” kan omskrives til en setning: Islamiseringen foregår på en snikende måte.

– Omskrevet til en setning blir det tydelig at islamiseringen anses som allment kjent. Begrepet gir ny informasjon om hvordan islamiseringen foregår. Ved hjelp av en slik sammensetting oppstår en betydningsforskyvning i begrepet islamisering. Islamisering får nye bibetydninger med negative konnotasjoner fra ordet snik. Slike betydningsforskyvninger gjør språket politisk potent på et nærmest umerkelig og usynlig vis, og kan derfor beskrives som en slags skjult argumentasjon, skriver hun.

Frp har flere ganger blitt kritisert for å ha brukt dette ordet. Svaret har da vært å vise til konkrete eksempler på særkrav fra muslimer, f eks delt svømmeundervisning, halalmat i fengsler osv. Hva tenker du om Jensens konkretisering av begrepet?

– Siv Jensen er en rollemodell. En person med makt og person folk ser opp til. Hun har et spesielt ansvar når hun bruker et ord som “snikislamisering”. Hun kan ikke gjemme seg bak denne typen selektive tolkninger av et begrep. Når et ord som snikislamisering først er kastet ut i offentligheten, lever det sitt eget liv og folk assosierer slik det er naturlig for dem å gjøre når de hører ordene “snik” og “islamisering” satt sammen til ett ord. Jensen er høyst sannsynlig fullstendig klar over at hun skaper denne assosiasjonen, men likevel velger hun å bruke begrepet. Det er et klart eksempel på en politiker som ikke viser ytringsansvar.

– Mange misliker ordet ytringsansvar. Man frykter misbruk med den hensikt å utestenge meninger man oppfatter som ubehagelige eller politisk ukorrekte fra ordskiftet. Hva tenker du?

– Ytringsfriheten er en menneskerett. Men den må veies opp mot andre prinsipper i menneskerettighetene. I artikkel 1 i menneskerettighetserklæringen heter det at mennesker er “utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd”. Når det gjelder debatten om Mohammed-karikaturene, synes jeg det er god grunn til å snakke om ytringsansvar. Mange journalister forstår ikke hva dette handler om. Det virker som de tror at jo flere fornærmelser mot profeten Mohammed de kan få på trykk, desto bedre er det. Det er utrolig uansvarlig og helt misforstått. Den misforståelsen media lar styre sine handlinger, gjelder mer generelt for folk i Vesten. Vi tror at radikale islamister er opptatt av ytringsfrihet. Det det i virkeligheten handler om, er helt andre ting, som radikale islamisters oppfatning av at Vesten har vært i krig med islam helt siden korstogenes tid. Vi bekjemper ikke radikale islamister ved å angripe det majoriteten av muslimer, også i Vesten, holder mest hellig. Det fører først og fremst til at majoriteten av muslimer i Vesten føler seg tråkket på.

Ytringsansvaret er ikke juridisk, det er ikke forbundet med sanksjoner annet enn moralske, i form av fordømming og motargrumenter. Er det ikke det å kreve ytringsansvar stort sett det samme som å si at “du skal være redelig, saklig og ikke bruke hetsende språk når du debatterer”?

Jeg mener vi trenger et begrep som setter fokus på ansvar som er knyttet til språkbruk. Det handler om hva vi sier og hvordan vi sier det vi sier, en språklig bevissthet, et større fokus på effekten av det vi sier. Begrepet kan bidra til en god debattkultur. Gode debattkulturer er nettopp preget av saklighet og redelighet, at debattantene tar hensyn til den potensielle effektene en ytring har på ulike tilhørere. Ytringsansvar handler også om at vi stiller opp for hverandre, at vi møter verbale overtramp med saklige motstemmer.

– Snikislamisering er et eksempel på et begrep som ikke er ulovlig, men som mange likevel har ment er skadelig og uredelig. Trenger man ordet ytringsansvar for å påpeke dette?

Som sagt mener jeg at som rollemodell for mange mennesker er det uansvarlig å spre begrepet snikislamisering. Ved å bruke snikislamisering bidrar finansministeren til at muslimene blir mistenkeliggjort. Å ta ytringsansvar innebærer at man ikke bruker ord som kan sverte menneskers rykte og anseelse i samfunnet.

Keshvari: Siv Jensen har ikke drevet med hatprat
Finansminister Siv Jensen har ikke hatt anledning til å svare på kritikken fra Anne Birgitta Nilsen, men presseavdelingen i departementet viser Utrop videre til Mazyar Keshvari, som er stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann for Fremskrittspartiet. Han tar mer enn gjerne sin partileder i forsvar.

– Det er en sterk og underlig påstand forskeren kommer med. Det som var utgangspunktet for Siv Jensens utspill om snikislamisering, var konkrete krav om særbehandling. For eksempel krevde muslimer å få fjernet Nasse Nøff fra en barneavdeling på sykehus og det kom særkrav om halalmat i fengslene. Man kan diskutere om det er dekkende å kalle slike særkrav for snikislamisering, men å kalle bruken av ordet for «hatprat» er ikke riktig.

Keshvari stusser over at forskeren velger nettopp “snikislamisering” som eksempel.

– Det finnes nok av ekte hatprat å ta tak i og slå ned på for en forsker som Anne Birgitta Nilsen. Jeg synes det er særdeles merkelig at en person som har skrevet en hel bok om hatprat, ikke klarer å komme på noe bedre eksempel. I dag har vi et enormt problem med islamistisk ekstremisme ute i verden, et problem som også etterhvert har kommet til Norge i form av Syria-farere og grupper som Profetens Ummah. Dette er folk som produserer hatprat av verste sort hver eneste dag.

– Nilsen påpeker at Siv Jensen er en mektig person og et forbilde for mange. Bør ikke folk med makt være ekstra påpasselige med å vise ytringsansvar?

– Det viktigste her er å påpeke at Siv Jensen ikke har drevet med hatprat. Der mener jeg forsker Nilsen rett og slett tar feil. Siv Jensen har påpekt konkrete utfordringer i det norske samfunnet. Når det gjelder begrepet ytringsansvar, mener jeg dette begrepets gyldighet ble grundig tilbakevist allerede da det først dukket opp i debatten. Det er ikke et relevant begrep i vår samfunnsdebatt, særlig ikke i debatten om ekstremisme og hatprat, sier Keshvari.

Ytringsansvar på retur
Hvor står vi etter vår reise gjennom argumentene for og mot nytten av begrepet ytringsansvar?

Hovedtendensen blant toneangivende folk i samfunnsdebatten er at de i mindre grad bruker begrepet. Flere opplever det som problematisk. Ytringsansvaret synes å ha mistet en del av sin relevans og politiske gjennomslagskraft utenfor forskernes kontorer.

Likevel: Forskning peker på at blant folk flest står tanken om ytringsansvar nokså sterkt i Norge. Slik kan man i alle fall tolke funnene i rapporten “Ytringsfrihet i Norge: Holdninger og erfaringer i befolkningen“, som ble gitt ut av Institutt for samfunnsforskning høsten 2014. Her kommer det for eksempel fram at et overveldende flertall (82 prosent) mener seksuelt trakasserende ytringer er uakseptabelt på alle arenaer (rundt middagsbordet, på jobben, i avisen osv). Et stort flertall mener det samme om rasistiske og hatefulle ytringer om innvandrere (hhv 68 og 76 prosent), mens noe under halvparten (42 prosent) har null toleranse for anti-demokratiske ytringer på alle arenaer.

Undersøkelsen til ISF fikk imidlertid kritikk for å være skjemmet av upresise spørsmål som ikke skiller klart nok mellom de juridiske og de moralske, subjektivt opplevde grensene for hva folk mener det er greit å si og skrive på ulike arenaer, det forskerne i rapporten kaller “den normative oppfatningen” av ytringsfrihetens grenser. (Les forskernes svar på kritikken her.) Det er likevel vanskelig å komme bort fra at rapporten nokså tydelig viser en vilje blant et flertall av nordmenn til å legge bånd på seg i offentligheten, og at folk også mener at andre bør gjøre det. Men denne holdningen deles altså først og fremst av akademikere.

Samtidig som denne saken publiseres i slutten av mars 2015, melder NRK Kulturnytt at en helt fersk undersøkelse om ytringsfrihet blant nordmenn, Medieundersøkelsen 2015, viser økt oppslutning om retten til å trykke krenkende og støtende tekster og tegninger. Færre enn før støtter utsagnet “Støtende ytringer fører til hatske stemninger i samfunnet og undergraver ytrringsfriheten”. Det kan tyde på at nordmenn etter terrorangrepet mot redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo har blitt tvunget til å tenke gjennom hvor langt de er villige til å gå når det gjelder ytringsfriheten, sier postdoktor Anine Kierulf til NRK. Undersøkelsen viser en enda sterkere tendens blant redaktører enn folk flest til et mer kompromissløst forsvar for ytringsfriheten nå enn før.

De fleste pressefolk og profesjonelle samfunnsdebattanter i landet har da også lenge vært mye mer skeptiske til nytten av ytringsansvaret enn akademikere og folk flest. For de drevne “ytrerne” er det de juridiske grensene for ytringsfriheten den eneste interessante rettesnoren. Er det ikke ulovlig, må det kunne sies. Er man uenig, må man argumentere imot. Så enkelt og så vanskelig.

Fakta:

Ytringsansvar er ikke et juridisk begrep og defineres ulikt av ulike aktører. Ytringsfriheten og dens grenser er derimot nokså klart definert i akademisk litteratur og i lovverket.

Grove hatefulle eller diskriminerende ytringer mot enkeltpersoner er forbudt i Norge. Dette er lovfestet i straffelovens § 135 a, som dermed begrenser ytringsfriheten (Grunnloven § 100). Lovparagrafen gjelder hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse, homofil legning, leveform eller orientering, religion og livssyn, samt nedsatt funksjonsevne.

Straffelovens § 135 a forutsetter at ytringene er offentlige for at de skal kunne straffes. I 2005 ble vernet mot diskriminerende eller hatefulle ytringer skjerpet ved lovendring. Loven omhandler ikke blasfemi. I Norge ble blasfemiparagrafen (Straffelovens § 142) opphevet i 2009.

Norsk rettsvesen har ifølge Store Norske Leksikon generelt lagt seg på en restriktiv praksis i anvendelsen av § 135 a, og et svært begrenset antall personer er blitt dømt.

KILDE: Store Norske Leksikon