Foto: Cappelen Damm
- Kamila kjemper om å opptre på VG-Lista - 06.05.2024
- Slik fornyes tamilsk identitet i Norge - 05.05.2024
- Åpne opp for hijab, kors og kippah i politiet? - 05.05.2024
I ektemann Abid Rajas bestselgende bok Min skyld var Ansar det forbudte blikket i T-banevognen, kjæresten forkledd i burka, bruden han fryktet aldri ville komme – og kvinnen som gråt på bryllupsnatten. Men Nadias stemme manglet.
Gjennom utgivelsen ønsker Nadia nå å bruke sin stemme til å fortelle historien om minoritetsjentas kamp for å få lov til å være seg selv, skriver forlaget i en pressemelding.
– Ved å fortelle min historie vil jeg vise hvor ødeleggende skam kan være. Jeg vil vise hvordan skam og sosial kontroll kan gjøre barn og voksne mer sårbare for overgrep og hindre dem i fortelle om det.
Anser sier livserfaring og hennes doktorgrad i psykologi har lært henne mye om relasjonen mellom foreldre og barn, og betydningen av å bli sett, trodd og akseptert som man er.
– Dette er universelle følelser, og smerten som følger skammen kjenner ingen grenser. Den gjør ingen forskjell på etnisitet eller religiøs tilhørighet. Jeg håper denne boken vil bidra til å normalisere skammen og hjelpe andre til å fri seg fra den, slik jeg ble fri, sier Ansar.
Skulle bli en plettfri datter
I dag er Ansar psykolog, og spesialist i emosjonsfokusert terapi og spesialist i klinisk familiepsykologi. Hun har de siste 20 årene jobbet som psykolog og prosjektleder i blant annet Alternativ til vold, i barne- og ungdomspsykiatrien, i familievernet, og som avdelingsleder i Blå Kors Kompasset.
I boken viser hun til hun om forventningspresset hun møtte innad i egen omgangskrets:
«Ved min ankomst til denne verden var forventningen til meg at jeg skulle gjøre minst mulig galt og ta minst mulig plass. Målet var å bli den uklanderlige, plettfrie datteren som opptrådte usynlig, tålmodig og utrettelig i bakgrunnen. Jeg skulle bli den passive, perfekte husmoren som viet livet sitt til å føde barn, brette klær, vaske og lage mat», skriver hun blant annet i boken.
