Samfunnstillit høyere hos religiøse innvandrere

Tillit til samfunnsinstitusjoner er høyere hos enkelte religiøse samfunnsgrupper, går det frem i nye tall fra Statistisk sentralbyrå.
Foto:Flcikr
SSB-tall viser at religiøst aktive innvandrere gjør oftere frivillig arbeid, har sterkere tillit til andre mennesker og til samfunnsinstitusjoner.
0Shares

I en analyse gjort av Statistisk sentralbyrå (SSB) går det frem at religiøst aktive innvandrere gjør oftere frivillig arbeid og har noe sterkere tillit til andre mennesker enn de mindre aktive.

Tallene viser også at mer religiøst aktive innvandrere har større institusjonell samfunnstillit. Tillitsdefinisjonen som SSB anvender i analysen går på horisontal og vertikal dimensjon.

– Vertikal tillit handler om tilliten til samfunnets bærende institusjoner, for eksempel det politiske systemet. Slik tillit har blant annet betydning for det politiske engasjementet, for motivasjonen til å betale skatt og delta i valg, går det frem i SSB-analysen.

Statistikkbasert utfordring

Tilliten til det politiske systemet, til rettsvesenet og til politiet, er alle målt på en skala fra 0 til 10, der 0 er ingen tillit, mens 10 er full tillit.

I analysen har SSB slått sammen de tre tillitsspørsmålene, og beregnet gjennomsnittsverdien, noe som fører til statistiske utfordringer.

– Et problem med å sammenligne svarene på disse spørsmålene på tvers av grupper er at «vet ikke»-andelen varierer mye. For eksempel har 23 prosent av eritreerne svart «Vet ikke» på spørsmålet om tillit til det politiske systemet, mens andelen hos iranere bare er 2 prosent. Den generelle vet-ikke-andelen er særlig stor for tillit til rettsvesenet (17 prosent), og minst for tilliten til politiet (6 prosent). Dette skaper en ekstra usikkerhet i tolkningen av svarene. Noe av bakgrunnen er trolig at en del innvandrere med kort botid, slik som polske arbeidsinnvandrere, har liten erfaring med rettsvesenet og derfor svarer vet ikke, går det frem i rapporten.

Nyanserer bildet av religiøse

Agenda-rådgiver Sylo Taraku, som tidligere i år har gitt ut boken “Frihetskampen i islam”, ser for seg at SSB-tallene nyanserer bildet mange har av religiøst praktiserende innvandrere.

Agenda-rådgiver Sylo Taraku mener SSB-tallene viser at det er ingen motsetningsforhold mellom det å være aktiv i religiøse grupper og det å være integrert.
Foto : Maru Sanchez Lopez

– I sekulære samfunn som våre nord-europeiske kan religiøsitet blant innvandrere fort forbindes med manglende integrering. Denne studien nyanserer det bildet.

– Ser du på tallene fra SSB som myteknusing?

– Tallene viser at det er ingen motsetningsforhold mellom det å være aktiv i religiøse grupper og det å være integrert. De religiøst aktive ser også ut til å ha mer generell tillit enn andre. Ellers er det ikke noe forskjell mellom de mest religiøse og de minst religiøse.

Religiøse felleskap kan integrere

– Hva er dine erfaringer fra å ha oberservert ulike flerkulturelle miljøer? Har du empirisk kunnskap som kan underbygge SSBs statistikk?

– Min erfaring er at deltakelse er bedre enn passivitet når vi snakker om integrering. Religiøse felleskap kan tilby mening, tilhørighet og trygg identitet. Utfordringen er å unngå opposisjonell identitetspolitikk vis-à-vis storsamfunnet. Så lenge tilliten til andre mennesker og institusjonene opprettholdes, så er det ingen grunn til å være skeptisk til religiøs aktivitet i integreringsforstand, sier Taraku.

FAKTA

SSB-tallene er hentet fra undersøkelsen Levekår blant innvandrere i Norge 2016. I undersøkelsen er innvandrere fra tolv land har blitt intervjuet om en rekke forhold om levekår, som holdninger og verdier, boforhold, helse og økonomi.

Utvalget består av innvandrere i alderen 16-74 år med minst to års botid i Norge, og som har bakgrunn fra Polen, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Tyrkia, Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Eritrea og Somalia.

Hovedformålet med undersøkelsen var å få kunnskap om innvandreres og deres norskfødte barns levekår i Norge, og å oppdatere den kunnskapen man har fått gjennom tidligere levekårsundersøkelser. Man ønsket å sammenligne med de generelle levekårene i Norge, mellom store innvandrergrupper og mellom innvandrere og deres norskfødte barn.