Sjefskirurgen som elsker å danse

Norsk-tamilske Rupavathana Mahesparan er spesialist innen nevrokirurgi. Hun er overrasket over hvor få kvinner det er i dette feltet.
Hun flyktet fra borgerkrigen på Sri Lanka for 28 år siden. I dag er hun både avdelingssjef, overlege og førsteamanuensis ved nevrokirurgisk avdeling på Haukeland sykehus.
9Shares

– Hei, det er Ruby! Stemmen i telefonen er lys og harmonerer godt med den vevre, lille skikkelsen. Rupavathana Mahesparan er 156 på sokkelesten.

Vi har mailet mye, Ruby og jeg. Det har ikke vært lett for henne å finne tid til en intervjuavtale. Mailene hennes er korte og konsise, svært formelle. De gir inntrykk av en streng og myndig dame med stålkontroll over livet. Stålkontroll har hun kanskje, og myndig er hun helt sikkert i kraft av sin rolle som sjefoverlege, men streng er hun ikke.

Å lede leger

– Du er ikke nødt til å være streng for å vinne respekt, mener Ruby som folk kaller henne.

– Du taper ikke seriøsitet fordi om du snakker om dagligdagse ting. Det gjør bare at folk føler seg sett og møtt med vennlighet. Ingen skal være redde for å ta opp problemer med meg. Min dør er alltid åpen, det skal være lett å ta kontakt. Det gjør hverdagen som sjef enklere.

Ruby innrømmer at det er spesielt å lede leger.

– Jeg er sjef for en gruppe yrkesutøvere med høy kompetanse. Nevrokirurgi har størst status innen medisin og miljøet er tradisjonelt veldig mannsdominert. I tillegg er legene selv ledere over sitt team og vant til å ta ansvar og avgjørelser for pasienter. Klart det er utfordrende! Men jeg synes det går fint. Jeg har forstått at jeg går for å være en snill, løsningsorientert, ganske effektiv og arbeidsom leder.

Sendt på danseskole

Rupavathana Mahesparan er født og oppvokst på Sri Lanka under borgerkrigen mellom tamiler og singalesere. Hun forteller om en barndom preget av usikkerhet. Barna visste ikke bestandig om de kunne gå til skolen. Noen ganger måtte de gjemme seg i bomberom i løpet av skoledagen.

Ruby var sjenert som barn.

– Far var bekymret for meg. Jeg holdt meg alltid i bakgrunnen og gjemte meg på rommet mitt når vi fikk gjester. Han sendte meg på danseskole for å bli kvitt sjenansen. Jeg vet ikke om det er min kjære fars fortjeneste, men nå er jeg ikke beskjeden lenger i det hele tatt, og jeg elsker å danse!, sier hun mens hun ler sin lyse, glade latter.

Måtte flykte fra Sri Lanka

Ruby bestemte seg allerede som barn for å bli lege. Faren var zoolog, men flere i slekten var leger. Hun begynte på medisinstudiet på Sri Lanka, hvor studiet er delt opp i preklinikk og klinikk. Ruby var kommet godt igang med utdanningen da urolighetene eskalerte i landet. Familien skjønte at de ikke kunne bo der lenger. Det var for farlig. Foreldrene flyktet til London, Ruby til Norge og Bergen hvor kjæresten og hans familie allerede hadde bosatt seg.

– Jeg trodde aldri jeg skulle lære meg det vanskelige språket deres, sier hun.

I dag går samtalen på norsk med et snev av Bergens-dialekt.

Forsket og studerte

Veien frem til lege hadde vært kortere dersom hun hadde valgt Oslo hvor hun fikk godkjent preklinisk studie fra Sri Lanka. I Bergen måtte Ruby gå helt tilbake til start på medisinstudiet.

Forelesningene var kjedelige, syntes Ruby, som hadde studert halvannet år på Sri Lanka. Mens de andre studentene leste på kveldene og i helgene, fikk Ruby være med på forskningsprosjekter. Hjernesvulster var ett av prosjektene og hun syntes det var spennende.

Ruby Mahesparan er hjernekirurg ved Haukeland sykehus. Hjernen er så vakker, synes hun.
Foto : Terry Ganeshalingam

– Fascinerende og vakker

– Hjernen er jo det viktigste organet i kroppen. Den har en fascinerende oppbygging og ikke minst er den vakker. At jeg fikk mulighet til å forske og etter hvert håndtere hjernen synes jeg er fantastisk, sier hun.

Ruby får etter hvert godkjent den prekliniske utdanningen fra hjemlandet og går rett på del to i utdanningsløpet.

– Det sparte jeg iallfall ett år på, sier hun fornøyd.

Som en ekstrabonus hadde hun atskillig flere timer enn de andre på laboratoriene. Hun fortsatte forskningen mens hun studerte. Så fulgte turnusarbeid på operasjonssalene. Hun ble lagt merke til som en flink kirurg og overtalt av en veileder til å prøve nevrokirurgi.

Fem år senere er Ruby ferdig spesialist innen nevrokirurgi. Hun blir overrasket over hvor få kvinner det er i faget. 

– Jeg har faktisk opplevd at noen har stilt spørsmål ved om det er mulig å være kvinne og nevrokirurg, fnyser hun.

Så lysner hun igjen:

– Hvis jeg har en funksjonshemming, må det være at jeg er så liten. Jeg må jo stå på en krakk!

Hvis jeg har en funksjonshemming, må det være at jeg er så liten. Jeg må jo stå på en krakk!

Ruby ler.

– På et sykehus er man nødt til ha mye humor. Midt oppi alt alvoret må vi få lov å spøke litt. Men vi gjør aldri narr av pasientene våre!

Vegret seg for å bli sjef

Da Ruby ble oppfordret til å søke avdelingssjefstillingen, vegret hun seg. Hun mente hun var for ung og hun hadde mindre erfaring enn mange av dem hun skulle være sjef for. Dessuten, selv om hun er kvitt den plagsomme sjenansen, liker hun ikke å stikke seg frem. Hun begynte på en mastergrad i ledelse, men etter bare en måned ga den forrige avdelingssjefen seg. Kollegaene ønsket henne som leder og hun bestemte seg for å hoppe i det. Det har hun aldri angret på:

– Det har vært en bratt læringskurve og jeg har måttet stå for noen ubehagelige avgjørelser, men jeg trives. Avdelingen min fungerer godt. Vi har god utdanningsstruktur og gode systemer for at flest mulig skal trives på jobben. Men jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å bli en ren administrator. Til det er jeg for glad i faget mitt. Jeg vet jeg er en god nevrokirurg og jeg trives også veldig godt i det kliniske arbeidet med direkte pasientkontakt. Å se fornøyde og takknemlige pasienter gir meg masse energi.

Stryker tøy for å slappe av

Når Ruby etter lange dager på sykehuset kommer hjem til rekkehuset på Minde, liker hun å sette på musikk og stryke tøy. Det er balsam for sjelen, da slapper hun av.

– Jeg skulle ønske jeg var mer tålmodig av meg, betror hun oss.

– Mor var veldig flink til å sy og passet alltid på at jeg gikk pent kledd. Jeg designer gjerne egne antrekk, vil at klærne skal være litt annerledes, men andre må sy dem. Jeg har bare tålmodighet til små håndarbeider. 

Vi har ikke vært der, men har hørt at rekkehuset på Minde er elegant innredet. Sjefkirurgen er kjent for å være glad i pene ting.

– Ja, jeg er det, jeg er veldig opptatt av design bekrefter hun, – men det betyr nødvendigvis ikke at tingene behøver å være dyre!

Gjestfri vert

Hun liker også å fylle hjemmet med gjester – nylig hadde hun tyve kolleger til bords og Ruby lagde mat til alle sammen. 

Moren som nå er blitt enke tar ofte turen til Norge hvor tre av de fire barna hennes bor. Da blir hun med Ruby og mannen til hytta. Den ligger bare 40 minutter fra Minde.

– Jeg er ikke noe fjellmenneske, synes det er best med en hytte ved sjøen. Deilig at den ligger så i nærheten slik at vi kan bruke den mye, sier Ruby.

Hun fastslår at hun synes livet i Norge er godt og givende, både faglig og sosialt hjemme og på jobben. 

– Isolerte innvandrere må skylde seg selv

Ruby mener at innvandrere som blir isolerte, nesten må skylde seg selv.

– Man må kunne kommunisere på norsk for å ha det bra her. Man må også integreres kulturelt. Det betyr ikke at man er nødt til å gi bort alt fra egen kultur. Skal du klare deg, må du se mulighetene og ikke bare problemer, ikke bestandig tro at du er bakerst i køen, sier Ruby med inderlighet.

Hun har hatt mange innvandrere som pasienter og sett at de er ensomme fordi de ikke kan snakke norsk, og gjøre seg forstått. 

Innvandrere som blir isolerte, må nesten skylde seg selv.

Ruby sier hun aldri har følt at hun ikke har samme muligheter som andre norske. Hun har heller aldri følt at hun er blitt diskriminert fordi hun ikke er etnisk norsk.

 – Jeg har selv aldri følt meg annerledes, sier hun enkelt og lar det være en flik av forklaringen.

«Jeg heter Ruby Mahesparan, jeg er fra Norge», sier Ruby når hun presenterer seg på internasjonale legekonferanser.

Bistandsarbeid i Etiopia

Det betyr absolutt ikke at hun har glemt Sri Lanka, understreker hun. Nesten hvert eneste år drar hun til gamlelandet og besøker venner fra medisinstudiet og slektninger.  Hun har også hjulpet til med å opprette nevrokirurgisk virksomhet på sykehuset i Jaffna og operert en del pasienter.

– Dette vil jeg gjerne fortsette med, sier Ruby som siden 2006 også har drevet bistandsarbeid i Etiopia og vært sentral i utdanningen av snart 40 nevrokirurger i landet. Før jul skal hun til Malawi for å være med på å starte opp et utdanningsprosjekt innen feltet. Deretter skal hun tilbake til Etiopia, og senere Uganda,  for å uteksaminere spesialistkandidater i nevrokirurgi. 

– Jeg håper jeg kan ta erfaringene derfra videre til Sri Lanka. Vi har fremdeles ikke et godt nok nevrokirurgisk tilbud der, sier hun.

Hun er norsk og glad i Norge, men en del av hjertet vil alltid tilhøre landet hun måtte flykte fra.