Årets Nordmann 2010 til papirløs

Vinneren av Årets Nordmann 2010, Maria Amelie, håper boken "Ulovlig Norsk" vil få folk til å revurdere sin oppfatning om papirløse.
Foto: Claudio Castello
Forfatteren av boken "Ulovlig Norsk" stakk av med prisen.
0Shares

Tidligere i ettermiddag delte magasinet Ny Tid ut sin årlige “Årets Nordmann”-pris på kjelleren på Litteraturhuset. Prisen, som har vært utdelt siden 2007, går også i år til en som har kjempet for globale verdier og utvidet definisjonen av hva det vil si å være en god nordmann.

I år gikk prisen til forfatteren av boken “Ulovlig Norsk”, Maria Amelie. Amelie har i åtte år bodd som papir- og identitetsløs i Norge etter flere avslag på asylsøknaden, og kan bli kastet ut når som helst.

– Ved å sette ord på sine opplevelser og betraktninger som papirløs i Norge og komme ut av anonymiteten setter Maria Amelie seg selv i fare. Samtidig har hun åpnet øynene våre og fått oss til å se de papirløses sak med et helt nytt perspektiv, var Ny Tid-redaktør Dag Herbjørnsruds begrunnelse på hvorfor hun fikk prisen.

Ny Tids sjefsredaktør, Dag Herbjørnsrud: Marie Amelie har utvidet definisjonen av hva det vil si å være en god nordmann.
Foto : Claudio Castello

Kan ikke la frykten styre

Amelies sak er fortsatt under UDI-behandling. Fortsatt bor hun på hemmelig adresse, men har samtidig brukt tiden på å skaffe seg venner, nettverk og utdanning.

– Frykten kan ikke styre over livet mitt. Sålangt har jeg vært heldig og møtt folk som har tatt meg imot med åpne armer, og synes det også er positivt at boken som jeg skrev har skapt reaksjoner og fått folk til å stille seg spørsmål om de papirløses situasjon.

Siden du har tatt høyere utdanning, skrevet bok, fått pris og virker regelrett ressurssterk; kan det være med på å endre folks oppfatning om papirløse som “underlegne”?

– Jeg håper ihvertfall at det vil få folk til å sette seg inn i temaet, få et klarere blikk før de forhåndsdømmer og innse at vi papirløse også er mennesker.

En test for samfunnet

Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter viser til at boken skriver om det “uofisielle Norges bidrag for denne utsatte gruppen”

– Vi ser et stort skille mellom statsforvaltningen og vanlige folk. Uten mange etniske nordmenns hjelp hadde ikke flesteparten av papirløse klart å leve noe som er i nærheten av et normalt liv. Og det er nettopp dette som blir en test for det norske samfunnet i årene som kommer. Å få innprentet et mer humanisitisk menneskesyn og tatt et oppgjør med egoisme og smålighet.