Hvordan ser religionene på obduksjon og transplantasjon?

Ulike religioner har ulike syn på religionene på obduksjon og transplantasjon.
Foto: Wikimedia Commons/Tiiu Sild
Holdningene til obduksjon og transplantasjon varierer i ulike religiøse tradisjoner og trossamfunn.
180Shares

I sin doktoravhandling ser sykehusprest ved Oslo universitetssykehus, Magne Stendal, på spørsmål omkring obduksjon og transplantasjon.

Sykehusprest ved OUS, Magne Stendal, har arbeidet lenge med etiske spørsmål i medisinen
Foto : Ram Gupta

Han skiller mellom religioner og trossamfunn med en positiv innstilling til inngrep på døde pasienter, mellom de som har en restriktiv eller avvisende innstilling, og de som har et ambivalent eller uavklart forhold til inngrep.

Se doktoravhandlingen på religioner.no

Hvem tillater?

Trossamfunnene som er positiv innstilt er ahmadiyya, baha`i, buddhismen, katolisismen, humanetikerne, muslimene, Jehovas vitner og sikhistene.

Ahmadiyya-samfunnet har ingen prinsipielle innvendinger mot obduksjon. og vektlegger at den enkelte kan avgjøre hvordan den døde kroppen skal brukes. Innstillingen til transplantasjon er positiv.

Bahai`ene ser på kroppen som “et kortvarig, men betydningsfullt bosted for sjelen”. Avdødes kropp skal vaskes og stelles på vanlig måte, og gravlegges så nær dødsstedet som mulig. Obduksjon er offisielt akseptert, men må ha samtykke.

Buddhistene har ingen prinsipielle innvendinger av religiøs karakter mot obduksjon, men som blant bahai´ene trengs det også samtykke. Organtransplantasjon godtas som en form for donasjon, som et bidrag til “fellesgodet”.

Katolisismen har i nyere tid ikke tatt noe offisielt standpunkt til obduksjon, men slutter seg i utgangspunktet til det nasjonale regelverket. Nekrodonasjon for transplantasjon blir sett på som etisk og moralsk akseptabelt og uttrykk for en velgjerning og selvoppofrende handling.  Human-etikerne vektlegger avdøde som kilde til medisinsk kunnskap og medmenneskeleg assistanse når det gjelder obduksjon og transplanter. Samtidig vektlegges også enkeltpersonens rett til selvbestemmelse.

I islam har ikke obduksjon vært noe betydelig tema for debatt blant lærde frem til det 20. århundret. Enkelte læringsmiljøer har innvendinger, samtidig som obduksjon ikke er noe nevneverdig innslag i helsetjenestene i de fleste muslimske land. Et flertall av skolerte i islamske studier ser på organtransplantasjon som et uttrykk for prinsippet om nødhjelp.

Hos Jehovas vitner er det ingen offisielle restriksjoner mot noen av inngrepene. Innhenting av samtykke blir ikke sett på som viktig.

Sikhene har ingen innvendinger mot noen av inngrepene på religiøst grunnlag, og det er opp til enkeltpersonen å ta stilling til spørsmålet.

Hvem er restriktive?

I den ortodokse kristendommen vil obduksjon være akseptabelt fra et trosmessig synspunkt kun i visse tilfeller, som blant annet ved enkelte sykdommer og avklaring av dødsårsak. Kirken tar også avstand fra tendensen til å ville se på menneskeorganer som gjenstand for kjøp og salg.

Jødedommen legger stor vekt på utvikling av medisinsk kompetanse, men er restriktiv i forhold til de to inngrepene. Særlig er det store tolkningsforskjeller mellom ortodokse og moderate retninger, hvor førstnevnte ser på et medisinsk inngrep som “vanærelse”. Obduksjon sees kun på som tillatt i tilfeller der det kan redde liv, og som et kompromiss mellom medisinske og religiøse interesser. Transplantasjon har de samme prinsippene.

For medlemmer av romanifolket er det vanskelig å slå sammen nekrodonasjon og obduksjon grunnet oppfatningen om at den avlidne trenger fred i kroppen.

Hvem har uavklart forhold?

Hinduismen har mange tolkninger og tradisjonsmangfold, noe som gjør at offisielle standpunkt til obduksjon og transplantasjon er vanskelig å finne. Enkelte mener at et slikt inngrep ikke er noe problem. En viss skepsis mot inngrepet på grunnplanet viser til uro over at obduksjon kan forstyrre og hindre fred for den døde i den kommende tilværelsen.
Når det er snakk om transplantasjon er det ingenting i hinduismen som tilsier at deler av menneskekroppen ikke kan doneres til helseformål.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonerne) oppfordrer den enkelte til å vurdere fordeler og ulemper ved spørsmålet om begge inngrep.

Kristensamfunnet har ikke noe fastlagt syn på inngrepene. Enkeltmedlemmer kan ha helt ulike oppfatninger om temaet: spørrende, for eller imot.

Et interessant verktøy

Linda McMahon, som er prosjektleder i Stiftelsen Organdonasjon, synes avhandlingen som interessant.

Linda McMahon, prosjektleder i Stiftelsen organdonasjn, vil gjerne komme minoritetsreligioner i møte.
Foto : Stiftelsen Organdonasjon

– Vi ser at den kan være til hjelp når vi skal ha informasjonsvirksomhet
mot andre religiøse grupper, sier hun til Utrop.

I 2019 inngikk stiftelsen et samarbeid med Islamic Cultural Centre, med mål om å forme innhold og budskap om organdonasjon sammen, og på den måten treffe målgruppen på en presis og troverdig måte.

– Gjennom dette arbeidet har vi blitt bedre kjent med målgruppen. Vi har dessverre ikke tall på hvor godt vi er kjent blant troende med minoritetsbakgrunn. Dette vil nok variere noe fra religion til religion.

Nysjerrighet og positive holdninger

Hun legger til at man fremdeles er i startfasen og kommer til å utvikle det gode samarbeidet med ICC.

– Vi har frem til nå, opparbeidet verdifull kunnskap om hvordan budskap kan tilpasses målgruppen, og vil videreføre denne erfaringen til å nå ut til andre grupperinger og trossamfunn.

– Er ulike syn noe dere opplever i kontakt med ulike trossamfunn ved organdonasjonssaker?

– Stiftelsen Organdonasjon har i lengre tid hatt et ønske om å nå ut til grupper med flerkulturell bakgrunn med informasjon om organdonasjon. I vårt møte med troende, opplever vi som regel en positiv holdning, eller nysgjerrighet på temaet. Mange uttrykker at de synes tanken om organdonasjon er god, men er usikre på om deres religion tillater det.