Gresk flyktningpolitikk og en fortvilet far for retten etter at gutt (5) døde


Foto: Firuz Kutal
Han druknet i et forlis. Ikke på grunn av sjø og vind, men av politikk og frykt. Det er teksten på graven til en gutt hvis skjebne skal opp for en gresk domstol.
223Shares

Gravplassen ligger idyllisk til på en liten bakketopp ved en liten landsby, omkranset av furutrær med gløtt ned til det blå Egeerhavet. En teddybjørn lener seg mot den marmorhvite gravsteinen. Der hviler en gutt, som døde på sin første båttur. Tatt av havet før sin sjette bursdag.

Et bilde av et afghansk gutteansikt med rufsete hår og et smil om munnen viser hvem som ligger der. Gravpåskriften etterlater liten tvil om at de etterlatte legger skylden på det de mener er Europas mislykkede flyktningpolitikk.

Nettopp den politikken blir del av rettssaken mot guttens 25 år gamle far. Han er tiltalt for å ha satt sønnens liv i fare da han tok ham med seg på den farlige reisen fra Tyrkia, sjøveien til Hellas og øya Samos.

Faren risikerer ti års fengselsstraff. Trolig er det første gang et EU-land straffeforfølger en far som selv har overlevd, men mistet et barn i jakten på et bedre liv i Europa.

– Uten ham vet jeg ikke hvordan jeg skal leve. Han var det eneste jeg hadde. Alle mine håp var med ham, sier faren mens stemmen brister.

Faren snakker med AP under løfte om at verken han eller sønnen blir navngitt. Han sier han sliter med selvmordstanker etter at sønnen døde.

Hvorfor greske myndigheter har gått til sak mot nettopp ham, når det er så mange skjebner som ligner, er ikke klart. Aktivister mener det henger sammen med at Hellas vil stramme inn de allerede strenge migrantreglene.

Andre hevder det kan være et forsøk på å dra søkelyset vekk fra den greske kystvakta som ikke klarte å redde guttens liv.

– Hvis det går menneskeliv tapt, må det bli etterforsket om noen, enten ubevisst eller med forsett, har brutt loven, sier Mitarachi.

Han påpeker at asylsøkere ikke er i livsfare når de er i Tyrkia, et land EU regner som trygt.

– De som velger å sette seg i båter som ikke er sjødyktige, og som føres av uerfarne folk, setter helt klart menneskeliv i fare, sier Mitarachi.

Faren sier på sin side at han ikke hadde noe valg. Asylsøknaden i Tyrkia hadde blitt avvist to ganger, og han fryktet å bli sendt tilbake til Afghanistan. Mannen flyktet derfra da han var ni år.

Han sier at han ville at sønnen skulle få gå på skole, der han i motsetning til faren kunne lære seg å lese og skrive. Gutten drømte om å bli politimann.

– Jeg kom ikke hit for moro skyld. Jeg var tvunget til det. Jeg valgte å dra for min sønns framtid, for min framtid, så vi kunne bo et sted der sønnen min kunne gå på skolen, sier faren.

Faren sier han fikk nummeret til en menneskesmugler fra en nabo etter å ha bodd flere år i Tyrkia. Deres reise mot EU begynte i havnebyen Izmir, der 24 afghanere samlet seg i et lite hus før avreise.

Blant dem var Ebrahim Haidari, en 29-årig bygningsarbeider, og hans kone. Haidari sier at han husker gutten som en smart, søt liten gutt, som tullet med de andre passasjerene på flytende tyrkisk.

Han sier at det nære forholdet mellom far og sønn var rørende.

Den lille gutten var ikke redd, sier Haidari. Han hadde aldri vært i båt før, og var spent. Båten var av oppblåsbar type, noe som foretrekkes av menneskesmuglerne i Tyrkia. Den er billig og enkel, og blir ofte fylt av for mange folk.

Som oftest må en passasjer ta seg av styringen, ettersom smuglerne ikke vil bli tatt.

Etter å ha fått på seg redningsvester, fikk det afghanske følget beskjed om å gå i båten og å styre mot lysene i horisonten.

Da de nådde klippene ved Samos ble båten slått mot dem av bølgene. Båten ble ødelagt, og alle havnet i vannet. I kaoset som oppsto, mistet faren sønnen ut av armene.

Faren ble reddet av redningsvesten. Han sier at han forgjeves prøvde å finne sønnen i bølgene, og at han ropte etter ham til lungene var fulle av saltvann og han forsvant under overflaten.

På et tidspunkt sier både faren og Haidari at en båt kom og rettet et skarpt lys mot dem før den kjørte videre. Seinere kom en ny båt forbi, uten å stanse.

– Kanskje de ikke så oss, eller så ville de ikke hjelpe, sier Haidari.

Kystvakta forteller en annen historie, både om hvor fort gruppen fikk hjelp, og om hvorvidt patruljebåtene oppdaget dem eller ikke. Det er nettopp kystvakta på Samos som først startet rettsprosessen mot den overlevende faren.

De pågrep ham og informerte påtalemyndigheten om at han hadde satt sin sønns liv i fare.

Kystvakta på Samos har ikke fått lov til å uttale seg om saken. En tjenestemann forteller likevel anonymt at de ble varslet rundt midnatt av en engelsktalende mann om hvor gruppen med migranter befant seg etter ulykken.

Olsen sier han blir kontaktet fordi folk er redde for å ta kontakt med greske myndigheter direkte om flyktninger i nød. Han sier han fikk en telefonsamtale fra noen som sa at en gruppe hadde ankommet Samos, men at flere var savnet. Deretter varslet han kystvakta.

To skip ble sendt ut. Det ene fant ingen, mens det andre fant en gravid kvinne ved en klippe. Det tok halvannen time å berge henne, forteller tjenestemannen ved kystvakta. I forbindelse med redningsaksjonen fant mannskapet også liket av den fem år gamle gutten.

Samtidig ble en gruppe til fots observert på toppen av Cape Prasso, flere timer unna til fots. I den gruppen var faren.

– Hvis vi finner et dødt barn, prøver vi å finne ut hvem han var med. Det er annerledes når du har slektninger som hjelper deg enn når du finner dem alene, sier tjenestemannen i kystvakta.

Han antyder at det at faren ikke var med sønnen da han ble funnet, er en nøkkel til å forstå hvorfor nettopp han er tiltalt.