Rusavhengige og psykisk syke innvandrere:

Dropper oftere ut av behandling

Mange vegrer seg for å oppsøke helsetjenester i frykt for å bli sett ned på, forteller lege og doktorgradsstipendiat Prabhjot Kour til rus.no. De fleste i studien hennes kommer fra land hvor det ikke eksisterer gode helsetjenester for personer med samtidig rusavhengighet og psykisk lidelse.
Rus- og psykiske lidelser forekommer tre ganger oftere blant folk med innvandrerbakgrunn enn blant andre, forteller lege og doktorgradsstipendiat Prabhjot Kour til rus.no. Ifølge hennes forskningsstudie er det liten kulturforståelse blant helsearbeidere som skal bistå denne pasientgruppen.

Få ansatte innen fagfeltet rus- og psykisk helse har selv innvandrerbakgrunn. Dette gjør det vanskeligere for pasientene å relatere til behandlerne, mener Kour.

Som doktogradsstipendiat er hun tilknyttet Nasjonal kompetansesenter for samtidig rusmisbruk og psykiske lidelser (NKROP). Kour er utdannet lege og har to års klinisk erfaring fra offentlig og privat sykehus i India. Hun har også en mastergrad i internasjonalt helsearbeid.

Lever et dobbeltliv

Kour intervjuet ti mannlige innvandrere med rusavhengighet og psykiske lidelser. Hun ønsket å lære mer om hvordan det oppleves å være innvandrer og slite med dette. De fleste i undersøkelsen kommer fra land det ikke eksisterer gode helsetjenester for denne pasientgruppen. I deres egne kulturer og i norske nærmiljø er rus og psykiske lidelser ofte tabu. Mange vegrer seg derfor for å oppsøke helsetjenester i frykt for å bli sett ned på. De har derfor forsøkt å skjule misbruke sitt så godt som mulig. Selv de av mennene som er åpne overfor familie og venner om problemene sine, opplever å leve et dobbeltliv. Flere av dem kommer også fra land i krig, og er traumatisert. De har i stor grad måttet håndtere traumene sine på egen hånd. Veien inn i rusen har derfor vært kort. I studien blir det også avdekket at mange unge har opplevd mobbing etter å ha kommet til Norge.

Bare en kvinne ville stå frem

– Dette var en vanskelig målgruppe å nå frem til sier Kour til rus.no. Alle var opptatt av å være anonyme. I ettertid har samtlige sagt at de er glade for at de har kunnet bidra. De vil at andre skal slippe å oppleve det de selv har måttet gå igjennom. Samtidig er de opptatt av å forbli anonyme.

At det kun ble mannlige deltakere skyldes at rekrutteringen av kvinner var enda vanskeligere.

–  I løpet av ni måneder klarte jeg bare å rekruttere en kvinne. Derfor måtte jeg til slutt avgrense utvalget til menn i denne studien, sier Kour.

Til gjengjeld var intervjuet med denne ene kvinnen så interessant, at Kour har valgt å gjøre en senere studie bare på henne.

Er du voldelig?

Deltakerne forteller både om språklige, kulturelle, strukturelle og personlige utfordringer i kontakt med helsevesenet. Alle opplever å ha møtt liten eller null interesse for bakgrunnen og kulturen deres. Faktorer de selv mener har stor betydning. Flere av mennene rapporterer om møter med helsepersonell som medførte at de droppet ut av behandling og fått tilbakefall.

 «De forsto ikke mine behov. Det ble bare skrevet i papirer, om meg, at moren min er skilt og om hendelser i livet mitt, men det var faktisk ingen samtaler om det med meg, ingenting om hvordan det er å være innvandrer», forteller en av deltakerne i studien.

En annen forteller om å bli møtt med fordommer da han møtte psykiatrikeren og skulle fortelle om livet sitt:   Jeg var så sårbar, og da spurte hun meg bare “Er du voldelig?”, Og jeg tenkte “Hva. . . skal du begynne å dømme meg?”, det var det jeg tenkte i det minste. Jeg sa at jeg ikke kan jobbe med deg. Du dømmer meg allerede når jeg er så sårbar, og spør meg om jeg er voldelig. Jeg har fått nok av det. Hver gang jeg blir sett i gatene spør de meg om jeg var voldelig. Hva har det med noe å gjøre? Jeg vil også leve som en person i dette landet, jeg vil ikke ha disse merkelappene på meg hele tiden. Det er det som gjør vondt, ikke sant?», sier en annen.

Liten kulturforståelse

– Studien viser at liten kulturforståelse blant helsemedarbeidere som skal bistå denne pasientgruppen, er et stort problem, konstaterer Kour. Få ansatte innen fagfeltet samtidig rusavhengighet og psykisk uhelse har selv innvandrerbakgrunn. Dette gjør det vanskeligere for pasientene å relatere til behandlerne.

Et annet viktig funn er betydningen av å bli sett på og behandlet som en individ i stedet for en diagnose. Flere av mennene Kour intervjuet rapporterte om at deres vilje til å engasjere seg i egen behandling, økte når de ble møtt av helsepersonell som respekterte dem.

For dårlig ettervern

Samtlige av mennene synes også oppfølgingen etter endt behandling var for dårlig. De er blitt overlatt til seg selv i strevet med å etablere en meningsfull hverdag, og gode rutiner.

– Overgangen kan fort bli for brå. Når pasienter som har vært inne til langvarig behandling slippes ut, uten videre oppfølging, fører dette ofte til tilbakefall, sier Kour.

Hun mener oppfølging er svært viktig for denne gruppen mennesker. De ønsker å komme seg ut i jobb og gi noe tilbake, men de opplever også det som svært vanskelig. Både innvandrerbakgrunnen og lidelsene gjør det vanskelig å få innpass på arbeidsmarkedet.

Mer kunnskap om kultur og migrasjon

 – De trenger mer støtte og oppfølging enn hva de får i dag. Jobb og meningsfull aktivitet er livsviktig når pasienter med rus- og psykisk lidelse skal tilbake i samfunnet, sier Kour.

Hun mener all helsepersonell som behandler denne pasientgruppen, trenger bedre kunnskap om kultur og migrasjon. Dette gjelder også fastleger, helsesøstre og andre, som har kontakt med mennesker i risikosonen for å utvikle psykiske lidelser og rusavhengighet.

– Vi må skjønne hvor viktig dette er både for behandlingsløp og resultat, sier Prabhjot Kour.