Kulturell variasjon er heller ikke noe myndighetene skal blande seg inn i. Tvert imot oppmuntres vi i Norge til å dyrke kulturelt mangfold og det gis betydelig støtte til å dyrke ulike kulturer. Bildet viser markering av Harmony Day i Australia.
Foto: HarmonydayAus
Når den «offisielle» integreringsdefinisjonen begrenser seg til språk, utdanning og arbeid, hvordan kan vi da påvirke dem som ikke deler flertallets oppfatninger om sentrale verdier?, spør Lars Gule i dette innlegget.
104Shares

«Integrering» betyr å ‘bringe tilbake til opprinnelig tilstand, gjøre hel’. Det er avledet av integer som har betydningen ‘hel, uberørt’. Det innebærer i en samfunnsmessig sammenheng at det skapes en sosialt funksjonell helhet av ulike deler.

I Norge går vi litt lenger enn «salatbollen»

Det er ikke vanskelig å skjønne at dette kan skje på ulike måter med resultater som varierer fra et homogent samfunn hvor medlemmene er tett knyttet til hverandre i språk, verdier, holdninger og praksiser på den ene siden, og til svært mangfoldige samfunn med betydelige ulikheter i språk, verdier, holdninger og praksiser på den andre.

Når man legger til grunn det tette og homogene samfunnet som mål for integrasjonsprosesser, vil assimilering fort bli et ideal. På motsatt side finner vi det som har blitt kalt en salatbolle: mange ulike «ingredienser» som holdes sammen i et minimum av fellesskap gjennom de samme statsborgerlige rettighetene og pliktene. I dette perspektivet er man integrert om man holder seg til lovene i et samfunn.

I en norsk sammenheng ligger den offisielle politikken et sted mellom disse ytterpunktene for integrering. Det regnes som grei integrering, og det er det IMDi og NAV legger opp til, at man har lært seg norsk, skaffet seg relevant utdanning og funnet seg arbeid, i tillegg til at man respekterer lovene her i landet. Ut over dette har ikke myndighetene noe med hvilke (tilleggs- eller opprinnelses)språk borgerne snakker, ei heller hvilke verdier eller livssyn borgerne bekjenner seg til eller praktiserer.

Kulturell variasjon er heller ikke noe myndighetene skal blande seg inn i. Tvert imot oppmuntres vi i Norge til å dyrke kulturelt mangfold og det gis betydelig støtte til å dyrke ulike kulturer. Dette innebærer at den offisielle og praktiske tilnærmingen til integrering i Norge går noe lenger enn «salatbolle»-tilnærmingen, men ikke mye.

Likestilling utfordrer alle strengt religiøse

Denne enkle operasjonaliseringen av integrering blir likevel supplert av noen strammere krav – eller ønsker – fra fellesskapets side til dem som skal være del av det norske samfunnet. Mange, men ikke alle, vil mene at alle i Norge bør slutte seg til en del grunnleggende verdier, ikke bare respekt for loven.

Blant disse verdiene står likestilling, og derfor en stor grad av likebehandling av kjønnene, meget sterkt. Dette er på ingen måte en urgammel norsk verdi. Den er ganske ny, men har blitt så «selvsagt» at det i dag oppfattes som uakseptabelt dersom dette avvises eller ikke praktiseres på de aller fleste områder. Ikke minst på dette området utfordrer den moderne likestillingsverdien og -ideologien tradisjonelle kulturelle og religiøse verdier og praksiser. Dette gjelder for konservative kristne så vel som konservative jøder, hinduer, sikher, buddhister og muslimer.

Det er ikke noe galt i at «storsamfunnet» uttrykker sin misbilligelse overfor dem som avviser likestillingsverdien. Det er nettopp gjennom kritikk av undertrykkelse og diskriminering av kvinner vi har oppnådd så mye likestilling som vi har. Det er ikke en kamp som er vunnet en gang for alle. Derfor er det ikke noe urimelig i at det legges press, gjennom argumenter og holdninger, på konservative miljøer – enten de er kulturelle eller religiøse – for å utvide respekten for kvinners likeverd.

Hvordan påvirke de som ikke deler sentrale verdier

Vi kan også legge til andre verdier vi kan og bør forvente økende respekt for blant tradisjonalister og konservative, nemlig respekt for at det finnes et mangfold av etnisiteter,  seksuelle legninger/orienteringer og funksjonsevner. Respekt for disse verdiene mener vi er så viktig at det er belagt med straff å framsette hatefulle og krenkende ytringer mot personer på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, livssyn, seksuell orientering og/eller funksjonsevne.

Da blir spørsmålet: Når den «offisielle» integrasjonsdefinisjonen begrenser seg til språk, utdanning og arbeid i tillegg til respekt for lovverket, hvordan kan vi da påvirke dem som ikke deler flertallets oppfatninger om slike sentrale verdier?

Fare for å opptre i strid med menneskerettighetene

Spørsmålet er meget viktig fordi vi også legger til grunn at flertallet har respekt for menneskerettighetene. Dermed er flertallet også forpliktet til å leve med mangfold. Ganske enkelt fordi menneskerettighetene gir oss full anledning til å mene og tro svært ulike ting, til å ytre oss på provoserende måter og til å praktisere egne verdier og livssyn slik vi selv ønsker – innen lovens rammer.

Det betyr at det slett ikke er alt som skal formes av lover – påbud og forbud. Det meste av samfunnets verdier og praksiser skal formes gjennom sosialisering og oppdragelse, innenfor rammen av respekt for mangfold, og gjennom offentlig debatt. Respekt for menneskerettigheter og derfor mangfold, innebærer også at myndigheter og politikere skal være særs forsiktige med å tøye lov- og regelverk på måter som innskrenker virksomhetene til dem man er uenige med, ikke liker eller mener ikke er integrert nok.

Spørsmålet blir derfor hvordan man bekjemper intoleransen uten selv å bli intolerant

Dersom man legger opp til en politikk for å presse fram innordning og underordning under et flertalls oppfatninger av hvordan ting bør være, er faren stor for å opptre i strid med menneskerettighetene og å krenke menneskeverdet.

Mangfold er ikke alltid det mangfoldet makthaverne vil ha

Men også toleransen har grenser, vil man si. Det er sant. Spørsmålet blir derfor hvordan man bekjemper intoleransen uten selv å bli intolerant. Kan man bekjempe demokratiets fiender med udemokratiske virkemidler? Svaret er nei, og vi kan heller ikke bekjempe dem vi mener ikke respekterer menneskerettighetene fullt ut, ved å sette menneskerettighetene til side. I en rettsstat er det rettsstatens virkemidler som gjelder. Da tøyer vi ikke lover og regler slik det passer opinionen til enhver tid.

En slik holdning skaper også svært smale «meningskorridorer». Det innebærer at aksepten for mangfold får snevre grenser, grenser som fastsettes av tilfeldige flertall eller sterke meningsdannende grupper. Resultatet blir en innsnevring av mangfoldet. Det er verdt å huske at mangfold ikke er det mangfold flertallet eller makthavere kan leve med. Mangfold er nettopp det som utfordrer og provoserer, som virkelig er annerledes. Det må vi leve med – så lenge ikke lover brytes.

Provoserende mangfold

Islam Net (og en rekke andre religiøst konservative og reaksjonære grupper) har verdier som strider mot et norsk flertalls oppfatninger og noen ganger også imot verdier og idealer i menneskerettighetene. Dette provoserer mange, også meg. Men det er fullt lovlig å ha oppfatninger om kvinner og homofile som er ufyselige, som også kan sies å være krenkende. Grunnen er at religioner her stiller i en litt annen kategori enn rene politiske ideologier, blant annet fordi det ikke er aktuelt å forby religiøse «hellige» tekster. Der finner man ofte de mest forkvaklede oppfatninger, som hyllest av folkemord og etnisk rensing, oppfordringer til drap på annerledes tenkende og homofile, systematisk krenkelse av kvinner osv.

Det er ikke og kan ikke være forbudt å sitere fra slike tekster, ei heller kan det være forbudt å ytre tilslutning til religiøse absurditeter. Så må det være en kontinuerlig diskusjon om hvor grensene skal gå for hvordan man kan praktisere religiøse standpunkter. Likevel skal flertall og myndigheter være forsiktige med å definere rommet for religiøs praksis for snevert. Religionsfriheten krever at dette rommet er ganske vidt.

Dessuten må man sørge for å ha gode nok kunnskaper til å vite hva slags standpunkter og praksiser man faktisk forholder seg til i det enkelte tilfellet. For ingen personer eller grupper skal pålegges begrensninger fordi de blir knyttet til andre og langt verre posisjoner enn de selv har. Ei heller skal noen begrenses strengere fordi de tilhører en annen religion – islam – enn kristendommen som er utbredt i mange varianter her i landet.

Og hvem kan si hva som er verst – Islam Net med sine reaksjonære tolkninger av islam og tilhørende diskriminerende holdninger til kvinner, homofile og ikke-troende,  pinsepredikanter som svindler gamle og syke ved å love helbredelse mot betaling og påstår seg å vekke folk fra de døde, eller Jehovas Vitner som nekter militære og pålegger sine medlemmer ikke å delta i valg? Vi har heller ikke melding om seksuelt misbruk i Islam Net, mens det er rullet opp omfattende overgrep i enkelte kristne menigheter i Norge, for ikke å snakke om overgrepene verden over i den katolske kirke.

Å begrense uheldig innflytelse uten å diskriminere

Noen mener altså at Islam Net bidrar til integrering, andre frykter at de bidrar til mindre integrering og utenforskap for muslimske ungdommer. Dette vil delvis være avhengig av hvor tett et samfunn man ønsker og hvor vide verdi- og meningsforskjeller vi kan leve med. Noen ønsker tydeligvis stor grad av homogenitet i samfunnet, med tilhørende trange «meningskorridorer», andre aksepterer svært vide rammer for integrasjon.

Samtidig er dette et spørsmål om hvordan Islam Nets arbeid med muslimsk ungdom faktisk fungerer. Meg bekjent foreligger det ikke noen studier som forteller at ungdom som har vært aktiv i Islam Net-sammenhenger er mindre integrert enn annen (muslimsk) ungdom. Mine egne observasjoner forteller at mens det tidligere har vært en svært stor andel ungdom på organisasjonens arrangementer, er det betydelig færre for tiden. Det er i alle fall en indikasjon på at ungdom endrer oppfatning og beveger seg videre. Kanskje er ikke Islam Net det hinderet for integrasjon som mange frykter. Saken er at vi ikke har kunnskapsmessig grunnlag for å fastslå det ene eller andre.

Hva gjør man da når man likevel vil påvirke både ungdom og Islam Net gjennom utforming av politikk, men uten å tøye eller vrenge lov- og regelverk? Hvordan kan man begrense det man antar er Islam Nets uheldige innflytelse uten å diskriminere? Noen forslag vil være:

For det første å skaffe seg bedre kunnskaper slik at man ser de relevante forskjellene mellom ulike konservative og ekstreme muslimske grupper. Det er viktig, faktisk avgjørende, når politikere skal fatte svært konsekvensrike vedtak. For Islam Net er ikke wahhbier, Profetens Ummah eller Den islamske stat.

For det andre bør politikere bygge et godt og inkluderende samfunn, med gode tilbud til ungdom også i Groruddalen, inkludert fritidsklubber. Kan man levere et bedre tilbud til ungdom og «utkonkurrere» Islam Net, gjør man det rett og slett mindre relevant og mindre attraktivt for ungdom å søke seg til Islam Net.

For det tredje skal politikere og andre bruke argumenter mot Islam Net. Det innebærer å ta til motmæle i tale og skrift, og invitere til konfronterende diskusjoner – men også dialog – hvor man konsekvent forsvarer menneskeverd, menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Det innebærer også en prinsipiell avvisning av den typen fremmedfiendtlighet vi finner i SIAN, Resett, HRS, Document.no – og langt inn i regjeringskorridorene da Frp var med.

Sist, men ikke minst skal politikere ikke drive med stigmatisering av grupper på grunn av religion og/eller etnisitet. Det blir opplevd som svært urettferdig. Det er en velkjent faktor i de prosesser som fører ungdom inn i miljøer som oppfattes som forsvarere av deres identitet.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.