Sionisme er hovedsakelig å forstå som en politisk ideologi og en sionist gir derfor sin tilslutning til et politisk prosjekt som handler om å opprette en konkret og dennesidig stat for jøder på et bestemt territorium – Palestina, skriver Lars Gule.
Foto: Israel Defence Forces
Sionismen var og er et settlerkolonialt prosjekt, skriver Lars Gule i dette svarinnlegget.
772Shares

I et innlegg i Utrop (02.06.) skriver Ronen Bahar, Ervin Kohn, Joav Melchior og Leif Knutsen blant annet: 

«Sionisme, i alle sine ulike former, er helt sentralt i jødedommen. Det har vært og fortsetter å være mye uenighet om hva sionisme går ut på, men det er ikke på noen ærlig og etterrettelig måte mulig å skille sionisme fra jødedommen. Derfor støtter et overveldende antall jøder og alle toneangivende organisasjoner – fra de mest konservative til de mest liberale – statsdannelsen Israel, selv om det er stor uenighet om landets politikk.»

Sionistisk propaganda

Forfatterne har sikkert rett i at det finnes mange ulike oppfatninger blant jøder om hva sionisme er eller hvordan dette begrepet skal forstås. Det er likevel liten tvil om at i faglige sammenhenger (dvs. historiske, religionshistoriske og politologiske sammenhenger) er sionismen forstått som en moderne, sekulær nasjonalisme som dukker opp på slutten av 1800-tallet. Det er bare å lese faghistorikernes framstilling. Eller denne:

«Movement looking toward the segregation of the Jewish people upon a national basis and in a particular home of its own; specifically, the modern form of the movement that seeks for the Jews “a publicly and legally assured home in Palestine,” as initiated by Theodor Herzl in 1896, and since then dominating Jewish history. It seems that the designation, to distinguish the movement from the activity of the Chovevei Zion, was first used by Matthias Acher (Birnbaum) in his paper “Selbstemancipation,” 1886 …» (uthevet her; Jewish Encyclopedia, 1906:
https://jewishencyclopedia.com/arti…/14339-territorialists).

Derfor er det mildt sagt problematisk at det har, på ganske uhistorisk vis, blitt vanlig blant sionister og Israel-venner å gjøre sionismen til en integrert del av jødedommen gjennom alle tider. Det er således mer enn foruroligende når forfatterne sier at «Sionisme, i alle sine ulike former, er helt sentralt i jødedommen» (min utheving.). Dette er å gjøre en historisk bestemt politisk-ideologisk bevegelse fra slutten av 1800-tallet til et generisk fenomen, nærmest synonymt med jødedommen. Bare det faktum at selve uttrykket «sionisme» først brukes mot slutten av 1880-årene, forteller at det å gjøre sionismen til en integrert del av jødedommen gjennom historien er en form for historierevisjonisme som er svært manipulerende – nettopp et eksempel på sionistisk propaganda.

Sionisme er hovedsakelig å forstå som en politisk ideologi […]

Det er å bruke bibelske referanser til Sion på en anakronistisk (dvs. tilbakeprojiserende) måte for å legitimere en moderne og sekulær politiske bevegelse. For sionisme er noe annet enn en religiøs eller spirituell lengsel etter et angivelig lovet land hvor jødisk herredømme skal gjenopprettes av en gud og Messias. Sionisme er hovedsakelig å forstå som en politisk ideologi og en sionist gir derfor sin tilslutning til et politisk prosjekt som handler om å opprette en konkret og dennesidig stat for jøder på et bestemt territorium – Palestina. Dette prosjektet ble til å begynne med avvist av det store flertallet av jøder. Ikke minst fordi de ikke var interessert i å flytte til et ukjent Palestina, og blant religiøse jøder var det nærmest blasfemi å skulle opprette en jødisk stat når dette var noe som bare kunne skje gjennom gudens vilje og den ventede Messias. 

Mange jøder er motstandere av sionisme

Bare dette enkle faktum at det tok tid før sionismen vant tilslutning blant jøder, forteller at sionismen slettes ikke kan være noen integrert del av jødedommen. For sionismen var – og er – et dennesidig politisk prosjekt som bare kunne realiseres på palestinernes bekostning. Derfor var og er sionismen et settlerkolonialt prosjekt (noe a la fransk kolonisering av Algerie fra 1830 til 1962). Som sådant er prosjektet også nødvendigvis rasistisk idet det legger til grunn at jøder har større rett til territoriet Palestina enn den innfødte palestinske befolkningen.

At man forsøker å unngå denne konklusjonen ved å gjøre sionismen til noe evig jødisk og derfor knyttet til jøders «guddommelige rett» til territoriet i Palestina, er til liten hjelp. Ikke minst når stadig flere også ser den uunngåelige apartheiden som ligger i Israel som prosjekt. Ved å gjøre sionismen til en integrert del av jødedommen gjennom historien, oppheves også forskjellen mellom religion (jødedom) og politikk. Dersom forfatterne skulle ha rett i sin (anakronistiske) forståelse av sionisme og jødedom, har man gjort jødedommen til en eksplisitt politisk religion. Da kan man være uenig i enkelte detaljer i israelsk politikk, men Israel blir på denne måten en uunngåelig realisering av et religiøst mål. Dermed blir en fundamental kritikk av Israel nødvendigvis et angrep på jødedommen og jøder som jøder – og dermed også uunngåelig antisemittisk. Det absurde i en slik tilnærming blir tydelig når vi vet at mange jøder var og er motstandere av sionismen – på et jødisk-religiøst grunnlag.

Folkemords- og apartheid-oppfordringer i Det gamle testamentet

Men dersom forfatterne skulle ha rett ved at sionismen har blitt en integrert del av jødedommen, forteller dette at jødedommen er en dynamisk religion som endrer seg over tid. I så fall er det rimelig, faktisk nødvendig, å kritisere denne jødedoms-sionismen for det denne politiserte religionen medfører. Slik kritikk kan bidra til en ny fortolkning av jødedommen, nettopp i en ikke-politisk og ikke-diskriminerende retning. Alternativet er altså å holde fast på et skille mellom jødedom og sionisme, som mange gjør – og kritisere den politiske sionismen for den diskriminerende ideologien den er. Uten at dette rammer jøder fordi de er jøder, også fordi det finnes mange ikke-jødiske sionister.  

Forfatternes påstand om at jødedommen – eller jødiske verdier – på et slags uunngåelig vis står i motsetning til diskriminering, undertrykkelse og apartheid, blir underlig i både historiens og dagens lys. Det gamle testamentet er i alle fall full av folkemords- og apartheid-oppfordringer fra den antatte herren. Så må man gjerne diskutere om de som bruker jødedommen i dag for å legitimere et settlerkolonialt prosjekt, representerer rimelige tolkninger av religionen eller ikke. Det kan i alle fall ikke benektes at slike tolkninger finnes og brukes. Overraskende er det heller ikke, for man finner akkurat det man vil i de fleste religioner. Både på godt og ondt. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.