Foto: Claudio Castello
– Uten rettferdighet og en fri etterforskning av menneskerettighetsbruddene under militærdiktaturet i Chile kan det ikke bli noen forsoning i landet.
Slik er budskapet fra 57-årige David Mancilla, som kom til Norge som politisk flyktning fra Chile etter å ha vært aktiv med motstandsarbeid under Pinochets diktatur. I en hel uke, mellom 4. og 11. september har han sultestreiket for retten å stemme ved valget i sitt hjemland i november.
Truet på livet
Mancilla er en av mellom sju og åtte tusen chilenere som bor i Norge. Ved ankomsten til Norge i 1987 hadde han arbeidet politisk under jorda i 17 år og vært fengslet flere ganger. Han måtte reise ut av landet grunnet drapstrusler, og kom som flyktning til Norge med hjelp av FN og den norske ambassaden i Santiago.
I dag er det fortsatt veldig mange av militærdiktaturets nærmeste medarbeidere som ikke har blitt dømt.
– Sultestreik er en fredelig demonstrasjonsform, og jeg vil med dette prøve å få oppmerksomhet fra det norske folk som snart går til stemmeurnene for å velge sine politiske representanter. Det er en rett og en plikt som samfunnsborger, men som chilener har jeg ikke den rettigheten i mitt eget hjemland, uttaler Mancilla.
I Chile holdes det presidentvalg og valg til nasjonalforsamlingen 17. november i år.
– For meg og for andre chilenere, som bryr oss politisk om hva som skjer i landet, er dette en slags forlengelse av eksilet.
40 år siden kuppet
Ifølge han er datoene for sultestreiken ikke tilfeldige.
– 4. september 1970 ble Salvador Allende valgt som Chiles første sosialistiske president, mens 11. september er datoen for kuppet for 40 år siden i år. At streiken foregår forbi det norske valget understreker paradokset i at jeg ikke kan delta i demokratiet i mitt eget land, forklarer han.
For ham er sultestreiken en personlig protest.
– 11. september representerer for meg et brutalt brudd med en demokratisk valgt regjering, og begynnelsen på 17 år med militærdiktatur.
– I anledningen 40-årsmarkeringen er det nå veldig mange som påtar seg sin del av skylden for det som skjedde under kuppet, og utover de 17 påfølgende årene med militærdiktatur. Tror du på en nasjonal forsoning?
– En kan tilgi, men ikke glemme. For at man skal tilgi, så må hele sannheten frem. I dag er det fortsatt veldig mange av militærdiktaturets nærmeste medarbeidere, sivile som militære, som ikke har blitt straffedømt. Vi har ikke tatt en ordentlig oppgjør med fortiden, påpeker Mancilla.
Ut mot status quo
Av den grunn er det viktig å se på sammenhengen mellom fortid og nåtid, mener han.
– Status quo i Chile i dag kommer som følge av konsensusen mellom de to store blokkene i chilensk politikk, etablert som følge av de 17 årene med diktatur. I 20 år har en sentrum-venstre koalisjon regjert, men uten å gjennomføre viktige og essensielle endringer, av frykt for et nytt kupp.
Nå er det imidlertid mange grupper, partier og organisasjoner som har samlet seg som en alternativ opposisjon til de store blokkene på sentrum-høyre og sentrum-venstre, ifølge han.
– Her har vi blant annet studentene, forkjemperne for urfolks og seksuelle minoriteters rettigheter og fagforeninger. Styrken ligger i at disse gir et politisk alternativ som vanlige chilenere kan identifisere seg med. Folk flest er lei lave lønninger, sosiale forskjeller og et nesten helprivatisert utdanningssystem som er til for kun de rikeste.
– Stemmerett for alle er målet
Mancilla innrømmer at han alene med sin protest ikke kan endre Chiles valglov. Samtidig er han optimistisk på at dette også vil endre seg.
– Jeg har troen på at Chile en dag vil bli et mer inkluderende samfunn, og der alle chilenere, uansett hvor de bor og hvor de er født, får den muligheten til å påvirke hvordan landet skal styres. Å stemme er en grunnleggende rettighet, som ingen skal nektes.
Bakgrunn
11. september 1973 ble den demokratisk valgte venstreorienterte president Salvador Allende drept i et statskupp, og Pinochet tok makten i det som skulle bli et av de lengste og mest undertrykkende militærdiktaturer i Latin-Amerika. Pinochet regjerte frem til 1990.
Chiles nyeste grunnlov, som ble skrevet og vedtatt under Pinochets tid (1980), stadfester at alle chilenske statsborgere over 18 år har rett til å stemme ved chilenske valg. Loven sier ingenting om begrensninger vedrørende territorial bosetning. Allikevel har systemet og valgloven nektet rundt en million chilenere som bor utenfor landets grenser, de fleste av dem politiske flyktninger fra diktaturet, å stemme ved valg.
