Livet på vent

Fra venstre: Intitivtaker Trond Botnen (stående), Ida Lindtveit (Krf), Marianne Aasen (Ap), Karin Andersen (SV) og Ola Elvestuen (V)
Foto: Sibel Thorsen Kocabas
– Livet er på vent, det er en utfordring. Jeg ønsker ikke at noen skal måtte gjennomgå det vi gjennomgår, sier Elena. I snart ett år har hun og ektemannen fra Nigeria ventet på vedtaket om familigjenforening. 
0Shares

Et titalls mennesker har samlet seg foran Stortinget for å demonstrere mot behandlingstiden ved familiegjenforeningsøknader. Noen står i par, andre alene. Noen med barnevogn, andre kanskje bare med minner og lengsel om barnet de ikke får tilbringe tid sammen med. 

 Jeg var alene under graviditeten og nå ser barnet vårt pappaen sin kun når han får besøke oss. Den viktigste tiden vår sammen blir stjålet i fra oss, sier Elena. 

Hun er fra Russland har søkt familiegjenforening med sin mann fra Nigeria. Han er bosatt i Italia og har derfor mulighet til å komme til Norge på turistvisum, i motsetningen til mange andre, som må nøye seg med videosamtaler over nettet. Hun ønsker ikke at hele navnet kommer på trykk i frykt for at kritikk vil påvirke søknaden deres. Selv om hun påpeker at Norge ikke er som Russland, føler hun seg ikke trygg før hun får et positivt vedtak om familiegjenforening.

Loverk kun for ressursterke
Aksjonsgruppas intiativtaker Trond Botnen åpner markeringen med å fortelle om sine egne erfaringer. Han er gift med en kvinne fra Bolivia og valgte å reise til Irland mens de ventet på at søknaden skulle bli behandlet. Der kunne han treffe kona fordi landet ligger utenfor Schengen.

 Jeg trodde jeg levde i et demokrati, men i dette systemet er det bare de sterkeste som overlever, sier han følelsesladet. 

Han har samlet en gruppe politikere for å be om svar på om behandlingstiden er akseptabel og hva de har tenkt å gjøre med det. Både SV, Ap, KrF, Venstre og Sp (ved epostbesbesvarelse) er representert, mens Høyre og Frp sine stoler står tomme.

Alle de oppmøtte representantene for partiene er enige i at saksbehandlingstiden på 12-18 måneder er uakseptabel og at den bør reduseres til seks måneder. Kun Karin Andersen fra SV ønsker at Riksrevisjonen skal foreta en forvaltningsrevisjon av UDI og øke bevilginingen til direktoratet som et tiltak for å effektivisere saksbehadlingen. 

 Det er noe galt med samfunnet når forflytting over grenser har blitt noe kriminelt og når ressurser blir flyttet fra saksbehandling og over til utsendning. Savn ødelegger liv og gjør at vi ikke kan leve i frihet, sier hun.

Konfrontert
Under Stortingets spørretime denne uken ble justisminister Anders Anundsen konfrontert med spørsmål om den lange behandlingstiden for familiegjenforeningsaker. Ifølge Botnen, som var tilstede under spørretimen, svarte Anundsen at han var enig i at dagens saksbehandlingtid er på et ukaseptabelt nivå, men at det ikke var realistisk med en reduksjon av behandlingstiden i 2015. 

 Dette er et skoleeksempel på politisk falitterklæring om at regjeringen ikke har tenkt å gjøre noe med saken og gjør det desto viktigere for oppodisjonen å presse for en endring, tordner Botner. 

Stengte dører
Etter markeringen foran Stortinget tok aksjonsgruppa turen opp til Justisdepartmentet i Nydalen for å levere over 2000 underskrifter om krav på reduksjon av behandlinsgtid. Der blir de møtt av sikkerhetsvakter som nekter dem adgang til departementet fordi de ikke hadde avtale med noen politikere. Botnen er ikke motløs av den grunn og mener dette bare viser at regjeringen ikke tar problemet på alvor. 

– Vi får ikke en gang levere underskriftene i resepsjonen. Dette, og fraværet av representanter for Høyre og Frp på markeringen, viser at regjeringen ønsker å gjøre seg fullstendig utilgjengelig for oss. 

For Elena har nedleggelsen av UDIs servicesenter ført til at det føles som en mur er opprettet mellom søkere og saksbehandlere. 

– Det er ingen andre instanser som opererer på denne måten, det er kun UDI som har lukkete dører.

UDI gjorde en større omlegging av svartjenesten sin fram til høsten 2014. Det innebar at saksbehandlere fikk i oppgave å svare på henvendelser fra publikum, noe opplysningstjenesten tidligere hadde tatt seg av. Samtidig omskolerte de alle dem som før kun hadde svart på henvendelser til å bli saksbehandlere i tillegg. Dette medførte forsinkelser i en overgangsfase, kunne Utrop skrive i fjor.

Elena forteller at hun føler seg kriminalisert og opplever at samfunnet forfekter stereotypiske historier om at nigerianske menn utnytter kvinner. 

– Dette handler om våre liv og da fortjener vi å bli sett og hørt. Vi bør bli gitt den sjansen, sier hun oppgitt.