Raseprofilering – skjer det i Norge?

 
Foto: Kristian Fabrizio
I Storbritannia er det seks ganger større sannsynlighet for å bli stoppet av politiet for mistanke om besittelse av narkotika dersom du er svart. Er det så mye bedre i Norge?
0Shares

«Jeg har vondt! Dere gjør meg vondt!» skrek Nobuhle Mbilase i smerte da politiet la henne i bakken på Grønland en sommerkveld for snart to år siden. I likhet med eksmannen og far til hennes to barn, Jean Felicien Enyam, opplever hun politiets rutinekontroll som rasistisk motivert.

Hun husker tilbake: Politiet tilkaller forsterkninger, og det som starter som en diskusjon om politiets håndtering av situasjonen, utvikler seg til å bli langt mer dramatisk. Mbilase blir lagt i bakken, noe som skal ha forverret en yrkesskade hun pådro seg for noen år siden. Så blir de kjørt til Grønland politistasjon hvor de tilbringer flere timer på hver sin glattcelle.

– De fratok meg klærne, og jeg måtte tilbringe tiden på glattcella i undertøy. Da de førte oss ut, fikk jeg ikke engang muligheten til å kle på meg. Vi fikk ingen forklaring annet enn at de utførte en rutinekontroll på folk som kunne være narkotikaselgere, erindrer en tydelig preget Mbilase.

Det ville aldri skjedd dersom jeg var hvit. Ikke sjanse i havet.

Etter flere timer på glattcelle skal Nobuhle Mbilase og Jean Felicien Enyam ha blitt løslatt uten forklaring. – Jeg fikk ikke engang muligheten til å kle på meg, sier hun til Utrop.
Foto : Jean Enyam
“Det er mange nigerianere som selger dop her. Vis frem legitimasjon”, sa politiet , som var kledd i sivil til det norsk-afrikanske paret. Året var 2014. Mbilase og Enyam, opprinnelig fra henholdsvis Sør-Afrika og Kamerun, var på vei til bilen som sto parkert utenfor førstnevntes hjem. I dag, nesten to år etter hendelsen, møter jeg dem på en kafé i Oslo sentrum.

– Jeg flyktet til Norge fra Sør-Afrika i 1984. Jeg reiste hit fordi jeg var involvert i en ungdomsorganisasjon som jobbet mot apartheidregimet. Men å komme hit, og oppleve politiet som nesten like brutale som i hjemlandet, har preget meg veldig. Det virker nesten som om svarte mennesker er et problem. Hvorfor er det slik? spør Nobuhle Mbilase.

– Det har alltid vært sånn. De (politiet) vil alltid ha et problem med oss. Husker du ikke den somaliske damen de skjøt ifjor? Selv øyevitneutsagnene strider med politiets fremstilling. Hun oppførte seg aldri truende overfor barnet.

– De ville aldri handlet på den måten hvis hun var hvit. Det er jeg helt sikker på, svarer Enyam på ekskonas innledende spørsmål.

Få anmelder politiet
Bare noen uker før hendelsen på Grønland hadde han opplevd noe lignende på Torshov. “Dette er en rutinekontroll, det er mange afrikanere som selger dop her,” fikk han høre. Det afrikanske paret bedyrer at de er langt fra de eneste som har hatt slike møter. Begge mener politiet raseprofilerer på jakt etter kriminelle. Begge mener dette er rasistisk.

Men er det virkelig slik? spør jeg meg selv. Et søk på nettet viser lite om temaet i norske medier. Det er også veldig få studier som kan belegge det paret  påstår er rasisme, og statistikk viser at folk flest har stor tillit til politiet. Bare 21 av 732 mottatte klagesaker i 2014 var relatert til diskriminering, ifølge politiets egne tall. Jeg ringer Antirasistisk senter og får vite av leder Rune Berglund Steen at organisasjonen sjeldent får klager på politiets håndtering av minoriteter.

Så hvorfor mener Enyam og Mbilase at politiet er rasistisk?

Halvparten blir stoppet
– Jeg blir stoppet mange ganger. Ofte fordi politiet sier de forveksler meg med noen som har gjort noe kriminelt. Da viser jeg bare legitimasjon og lar dem gjøre jobben sin, forteller en ung mann med norsk-marokkansk opprinnelse jeg møter på Grønland noen dager senere. 22-åringen, som helst vil være anonym, forteller at han bor i bydelen og at dette har skjedd ham fem-seks ganger årlig de siste tre årene.

Jeg ender opp med å snakke med 20 tilfeldige menn med mørk hudfarge. Halvparten har opplevd å bli stoppet det siste året. Samtlige av de spurte kjenner noen som har opplevd det samme.

– “Hey, har du noe narkotika? Vis legitimasjon”. Det sier de nesten hver gang, smiler norsk-somaliske Adnan Hussein (19) når jeg møter han på Riverside ungdomsklubb ved Akerselvas utløp.

– Det ville aldri skjedd dersom jeg var hvit. Ikke sjanse i havet, fortsetter han. Miljøarbeider Mohammed Fariss, overhører samtalen. Han forteller at han selv ble stoppet fem ganger av politiet ifjor sommer.

– Hvorfor klager dere ikke til politiet?

– Det skjer så ofte at vi ikke gidder. Så er det litt sånn at dersom vi klager, blir vi sett ned på. Mange vil ikke at folk skal tro vi bruker “rasismekortet”, forklarer Fariss, mens resten av ungdommene nikker enig.

Afrikanere overrepresentert 
I Storbritannia er det seks ganger større sannsynlighet for å bli stoppet av politiet dersom du er svart, ifølge en rapport fra Release. Organisasjonen peker på at politiets arbeid med å avdekke narkotikabesittelse er altfor fokusert på minoritetsmiljøer. Det meste av rutinekontrollene handler da også om narkotika, noe som stemmer godt overrens med de unge mennenes og Enyams og Mbilases beskrivelser. En tilsvarende statistikk over norsk politis kontroll av unge brutt ned for etnisitet, finnes ikke, opplyser kriminologiprofessor Hedda Gjertsen i en e-postsamtale med Utrop.

Så hvordan kan vi vite med sikkerhet at situasjonen er noe lik i Norge? Er det slik at mørkhudede unge menn bruker og selger mer narkotika?

Tall fra SSB som kategoriserer straffereaksjoner etter statsborgerskap og type lovbrudd, viser at afrikanske statsborgere sto for 3133 lovbrudd og forseelser av totalt 302.646 saker i 2014. Nesten en tredjedel, 28,1 prosent, av sakene dreide seg om brudd på narkotikalovgivningen. Til sammenligning var dette tallet 5,4 prosent blant de norske statsborgerne. Afrikanske statsborgere var med andre ord overrepresentert i statistikken over narkotikarelaterte forbrytelser.

Men la oss bare se på hudfarge og opprinnelse. For hvordan er ståa for afrikanere som helhet? I SSB-rapporten ”Kriminalitet og straff blant innvandrere og øvrig befolkning”, som ser på sammenhengen mellom kriminalitet og landbakgrunn mellom 2004 og 2008, finner vi også en overrepresentasjon i narkotikalovbrudd hos afrikanere. I 2008 utgjorde afrikanere og deres etterkommere 56.376 personer, noe som betyr at 3,7 prosent av alle afrikanere som befant seg i Norge i løpet av denne fireårsperioden ble tatt for brudd på narkotikalovgivningen. Tilsvarende tall hos ikke-innvandrere var 1,2 prosent. 

Eller sagt enklere: Det er i gjennomsnitt over tre ganger flere narkotikarelaterte saker mot afrikanere i Norge, enn mot den øvrige befolkningen.

0,4 prosent av beslag
– Men de tallene er også misvisende, konstaterer Akhenaton de Leon, daglig leder for Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD).

Han utdyper:

– En person kan for eksempel ha flere saker på seg. Så må vi heller ikke glemme at politiet har brukt store ressurser mot vestafrikanere de siste årene. Jeg tør påstå at mange av gjerningspersonene bor her ulovlig, uten arbeids- eller oppholdstillatelse. Dermed er veien til salg av narkotika kort.

Og De Leon har et poeng. Et eksempel på politiets fokus på afrikanere er prosjekt Touch Down, som ble startet av Oslo politidistrikt 1. januar 2012 som «En toårig innsats mot vestafrikanske kriminelle». Fra Samordningsorganets årsrapport 2013 om Touch Down: «Det ble totalt beslaglagt 20 kg marihuana og hasj. Det er utført en rekke ut- og bortvisninger etter utlendingsloven. Totalt ble det i år uttransportert 940 vestafrikanske personer, blant dem 629 nigerianere.» 20 kg marihuana kan høres mye ut. Men det ble beslaglagt over fem tonn cannabis iløpet av samme periode, ifølge tall fra Kripos.

Eller sagt enklere: innsatsen mot kriminelle vestafrikanere har gitt minimale resultater. I hvert fall når denne gruppen kun er opphav til en minimal andel av narkotikabeslagene.

– Så hvorfor skal en hel gruppe føle seg utsatt på grunn av dette? spør De Leon retorisk. Han forteller at OMOD gjennom flere år har fått en rekke klager fra personer med innvandrerbakgrunn, spesielt afrikanere, som har blitt stoppet og ofte kroppsvisitert av politiet. Måten dette gjøres på, er nesten alltid den samme; politiet vil se identifikasjonspapirer, så vil de sjekke om personen er i besittelse av narkotika.

– Det ville vært interessant å se hva som skjedde om politiet foretok lignende kontroll av etniske nordmenn på vestkanten. Det ville nok gitt utslag i form av overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken, sier han engasjert via telefonen.

– På Grønland er det ikke lett for politiet å skille de vestafrikanske selgerne fra de unge afrikanske mennene i gatene som ikke selger narkotika. Om selgerne hadde solgt dop på Frogner, ville det ikke vært enklere for politiet å plukke dem opp uten å bli beskyldt for raseprofilering? 

– Svaret er det samme om det er Majorstuen eller Grønland: Det bor flere tusen personer med afrikansk opprinnelse i Oslo, mange ferdes også på vestkanten Oslo. Politiet må ha klare signalementer på hvem de leter etter. Det holder ikke med at vedkommende ser afrikansk ut. Det er dårlig politiarbeid.

Cannabis hos nordmenn flest
Eks-ekteparet Nobuhle-Mbilase opplevde det. De Leon har opplevd det. Det samme har mange av dem jeg snakket med på Grønland. Politiet har selv gått etter mennesker med afrikansk bakgrunn, noe prosjekt Touch Down er et eksempel på. Samtidig er det mye som tyder på at afrikanere spiller en ubetydelig rolle når det kommer til omsetningen av narkotika – likevel blir mange uskyldige mennesker utsatt for raseprofilering.

Ifølge boken “Gatekapital” fra 2006 av Sveinung Sandberg og Willy Pedersen utgjør flyktninger uten oppholdstillatelse en stor andel av gateselgerne i Oslo. Mine samtaler med Uteseksjonen, som driver med oppsøkende arbeid på gateplan rettet mot narkotikamiljøet i hovedstaden, bekrefter også dette.

– Mitt inntrykk er at de fleste vil jobbe og tjene penger på lovlig vis, men fordi de har fått avslag på asylsøknaden og ikke har arbeid- eller oppholdstillatelse, må de finne andre måter å gjøre det på. Da er salg av narkotika, spesielt hasj, en løsning, sier oppsøkende sosialarbeider Bishar Mohamed Ali før han forteller at det til enhver tid finnes mellom 20 og 30 stykker som befinner seg i området rundt Akerselva. Mange er norsk ungdom med afrikansk bakgrunn, men en del er også afrikanere uten lovlig opphold.

Forskerne Sandberg og Pedersen forklarer hvordan handelen foregår i boken “Cannabiskultur”. Den foregår i sisteledd innendørs blant venner, blant norske unge gutter/menn. Skillet mellom vennetjeneste og å “deale” er flytende.

Gateselgerne med innvandrerbakgrunn, derimot, står for kun en brøkdel av det totale salget. De fleste bor her ulovlig og ser på cannabissalg som eneste måte å tjene penger på, noe min samtale med Uteseksjonen også bekrefter.

Ikke pålagt å registrere
Samtlige av dem jeg kontaktet, opplever det hele som raseprofilering. Og selv om de fleste som selger cannabis på gateplan i Oslo er asylsøkere uten lovlig opphold, vil politiet aldri vite med sikkerhet hvem det er som selger. Det eneste de har å gå etter, er hudfarge, noe mange av dem jeg snakket med bekrefter. Igjen tar jeg kontakt med OMOD.

– Jeg er ikke imot at politiet gjør jobben sin, men jeg er imot racial profiling og vil at politiet skal være pålagt å registrere kontrollene de utfører. Da kan vi få vite hvor treffsikre de egentlig er, forklarer De Leon og forteller at organisasjonen selv har skrevet brev til både politidirektør Odd Reidar Humlegård og Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm med følgende spørsmål: “Hvordan sikres det at kontrollarbeidet til PU er treffsikkert?”,”Hvordan opplæres nyansatte i PU i mangfoldskompetanse?” og “Er racial profiling problematisert i denne opplæringen?”.

De Leon gir Utrop tilgang på brevene, og forteller at treffsikkerheten hos politiet trolig er meget lav. Han viser meg også et oppslag fra Romsdals Budstikke, som ble publisert 27. juni ifjor.

– Her omtales en aksjon som Politiets Utlendingsenhet (PU) gjennomførte sammen med lokalt politi i Molde. De ville finne personer som hadde oppholdt seg eller jobbet ulovlig i området, og kontrollerte 40 steder og over 150 personer. Seks personer ble tatt, noe som gir en treffprosent på 4 prosent.

Med andre ord; 144 personer måtte bli kontrollert på bakgrunn av hudfarge og utseende. Dette i en aksjon for å ta de seks menneskene som oppholdt seg ulovlig i landet. Hadde det vært statistikk på politiets kontroll, kunne man funnet ut hvordan treffsikkerheten er, mener De Leon. 

En ensom flyktning
Men hvem er disse menneskene som oppholder seg ulovlig og selger narkotika? Hvorfor gjør de det? På jakt etter svar tar jeg meg turen til Akerselva. Det tar ikke lang tid før jeg havner i samtale med en av afrikanerne som oppholder seg der. 36-år gamle “Didier” fra Guinea forteller sin historie. Han har bodd her i sju år. Fem av dem ulovlig, to av dem som hasjselger ved nedre del av Akerselva.

– Om jeg synes politiet er rasistisk?

Han venter en stund. Ser seg rundt. Putter hendene i lommene.

– Det er et godt spørsmål. Jeg kan ihvertfall si deg at de profilerer oss veldig. Se deg rundt. Hvor mange av oss var her da du kom?

– Rundt fire afrikanere sånn ca?

– Ja, og hvor er de nå? De er borte. De er borte fordi du er her. Alle tror du er politimann. Til og med jeg tror du er politimann. 

– Dere selger ulovlige rusmidler. Er det ikke politiets oppgave å passe på at loven blir overholdt?

– Jeg tenkte aldri at jeg ville havne her. Det kan jeg si med hånden på hjertet. Jeg kom til Norge for å gi min familie et bedre liv. Å reise tilbake er heller ikke noe alternativ, de pengene jeg tjener, hjelper familien. Jeg må bli her og forhåpentligvis skaffe meg en svart jobb. Jeg orker ikke å stå her år etter år for småpenger, sier “Didier” mens han nervøst kikker seg over skulderen. 

– 16 kroner timen
Profitten varierer veldig. I snitt tjener han cirka 200 kroner dagen på å stå der, hevder 36-åringen. Arbeidsdagen varer som oftest i 12 timer. “Didier” forteller at selv om de fleste kjøperne er unge fra Oslo øst, finnes det kunder i alle aldre. Mange av de er etnisk norske ungdommer på vei hjem fra byen. 

– All slags mennesker, fra forskjellige miljøer, oppsøker oss. Så du vil aldri vite 100 % hvem den typiske kjøperen er, sier han før han forteller at den verste frykten er å bli stoppet av politiet. Da blir alt han har, konfiskert. Så tilbringer han tid på arresten, men fordi de ikke klarer å identifisere ham, blir han raskt sluppet ut igjen. Dette har hendt et dusin ganger. 

– Men forstår dere ikke at salget deres går utover uskyldige afrikanere?

– Ville ikke du gjort det samme dersom du var i min situasjon? 

Det blir stille mellom oss i noen sekunder. Didier ser seg rundt igjen. Unnskylder seg et lite øyeblikk. Går til noen busker 50 meter unna, legger fra seg en liten pose under en av plantene før han kommer tilbake med en ny tanke:

– Og det aller verste er at de som selger mest dop, er nordmenn. Hvite nordmenn som gjør det fra hjemmene sine. Hvorfor er ikke politiet etter dem? Vi er de svake. Vi har ingen rettigheter.

Skaper sinne og mistro
– Institusjonell rasisme oppleves som det aller verste. Den er subtil, og nesten umulig å sette fingeren på, forklarer Moses Deyegbe Kuvoame, førsteamanuensis ved Høskolen i Sørøst-Norge, engasjert på telefonen. 

I 2015 kom norsk-ghaneseren ut med sin doktorgradsavhanding  “In Search of Care: How marginalised street-involved Black and minority ethnic youths tackle the psychoaffective injuries of multiple and prolonged marginality in a White workfare state”. Kuvoame er en av få skandinaviske forskere som har sett på hvordan institusjoner som familie, skole, arbeidsmarkedet, hjelpeapparatet og politiet marginaliserer minoritetsungdom i sine praksiser. Ved hjelp av intervjuer kartla Kuvoame 25 ungdommers møte med det offentlige i Norge. Med 15 av dem gjorde han dybdeintervjuer. Han beskriver også deres erfaringer med politiet. 
 
– Alle de jeg snakket med, hadde på en eller annen måte kommet i kontakt med politiet. De aller fleste så på politiet som en trussel og et stressmoment i hverdagslivet sitt, sier han. 
 
I likhet med ungdommene Utrop snakket med på Grønland, var det raseprofileringen mange av Kuvoames ungdommer beskrev som verst. Ifølge Kuvoames funn har ungdommene en oppfatning av at politiet uten grunn kan stoppe dem og be om legitimasjon på åpen gate. 
 
– En slik ydmykende behandling har skapt mye sinne mot politiet. Flere av dem jeg snakket med, ønsket heller ikke å oppsøke politiet dersom de selv var ofre for kriminalitet. De negative erfaringene deres gjorde terskelen høy for å anmelde, sier han. 
 
– Kan bli opptøyer 
Sinne, mistro, skepsis. Felles erfaringer for alle av jeg snakket med. I et svarbrev fra Politidirektoratet (POD) til OMOD, datert 29. oktober i fjor på en henvendelse fra 09. mars samme år om politiets rolle i et multi-etnisk samfunn, hatkriminalitet og raseprofilering skriver POD:
 
”Racial Profiling kan skape mistillit og i verste fall opptøyer. Det er derfor viktig at politiet i størst mulig grad orienterer befolkningen om politiets arbeid og bakgrunn for aksjoner mot spesielle miljøer. God dialog er også viktig i forhold til en vanskelig sak. Menneskerettighetene og det norske lovverket skal stå i fokus.”
 
Moses Kuvoame bekrefter at raseprofilering kan føre til reaksjoner, det samme gjør eks-ekteparet Jean Felicien Enyam og Nobuhle Mbilase. 
 
– Dette her minner om tiden rundt opptøyene i Frankrike i 2005. Vi er ikke immune mot det. Frustrasjonen mot politiet er stor i mange miljøer, sier Enyam. Han tror politiet raskt og med enkle grep kan endre det synet mange i ulike minoritetsmiljøer har på dem. 
 
– Kontrollene må registreres 
– De må først og fremst lære seg respekt, og behandle folk med verdighet uansett hudfarge. Og hvis de mangler kunnskap, så kan de alltids oppsøke oss for å få innsikt i vår situasjon. Så må de lære seg menneskelig kommunikasjon, der er klart man starter en diskusjon med politiet når man blir stoppet fjerde eller femte gang iløpet av kort tid. Da begynner man å kreve svar fra dem, forklarer han. 
 
Akhenaton De Leon tar igjen til orde for å registrere alle kontrollene politiet utfører. 
 
– Dette vil gjøre det enklere for den kontrollerte å bevise at de ble kontrollert. Da får den kontrollerte en kvittering, og kan, dersom dette skjer ofte, også ha bevis når hun eller han klager til politiet. Men en registrering vil også hjelpe politiet å bli mer effektive i sine kontroller. Hvor effektive er de? Hvor mange uskyldige blir stoppet før de finner en som bryter loven? Denne tilbakemeldingen vil være av stor betydning for politiet. Da vil de kunne finne bedre og mer effektive måter å gjøre det på, sier han.

– Ikke raseprofilering
– Norsk politi driver ikke med raseprofilering, og det er nulltoleranse for rasisme i politiet. Er du rasist eller mangler etisk standard, kan du ikke jobbe i politiet, skriver seksjonssjef Jan Eirik Thomassen i Politidirektoratet i en epost til Utrop.

Han er på det rene med at enkeltpersoners opptreden kan i noen tilfeller oppfattes som rasistiske.

– Men de trenger ikke å være det. Oppfatningen kan skyldes at politiet ikke har vært flinke nok i en sak eller situasjon, eller at politiet blir skyteskive for en generell frustrasjon fra personer som har opplevd motgang og kanskje diskriminering på andre områder. Det er viktig å huske at det er forskjell på rasisme og det at en tjenestemann ikke har løst oppdraget på en optimal måte.

– Det er forståelig at enkelte kan oppfatte det negativt å bli stoppet i en utlendingskontroll. Men det samme gjelder om man blir stoppet av politiet i forbindelse med mistanke om andre straffbare forhold. Derfor er det ikke nødvendigvis riktig å konkludere med at det er rasisme selv om politiet stopper folk med annen hudfarge enn hvit. Det er beklagelig om enkelte opplever å bli stoppet av politiet flere ganger uten at det var hold i mistanken om manglende oppholdstillatelse. Her har politiet fokus på å bli bedre. Det er samtidig verdt å minne om at utlendingskontroll som ikke avdekker ulovligheter ikke registreres i politiets logg på annen måte enn tid, sted og bakgrunn for at polititjenestemannen var på stedet.

Kontroll av utlendingers identitet og oppholdsgrunnlag er viktig for myndighetene og en viktig del av Schengenforpliktelsene, forklarer han. En persons utseende er likevel ikke nok for å gjennomføre en slik kontroll.

– Ved personkontroll må kontrollen ikke ha som eneste utvelgelseskriterium at personen tilhører en bestemt etnisk gruppe eller religion, eller har utenlandsk utseende eller kjennetegn, skriver Thomassen.