Ukraina-flyktningenes vanskelige dilemma

Ukrainske flyktninger slites mellom behov for trygghet og hjemlengsel.
Foto: IOM
Det utspilles et hjerteskjærende drama langs Ukrainas grenser, der mennesker slites mellom behov for trygghet og hjemlengsel.
34Shares

Det kommer stadig en ny strøm av kvinner, barn og eldre som flykter fra krigen i Ukraina.

Et journalistteam fra nyhetsbyrået AFP har reist langs landets grenser for å følge den største utvandringen i Europa siden andre verdenskrig. Over fem millioner mennesker har lagt på flukt ut av landet, ifølge FN.

Men flyktningstrømmen går mange veier, både inn og ut av landet – og innad i Ukraina. For å fange opp noen av disse historiene kjørte AFP-teamet 2.500 kilometer langs Ukrainas vestgrense tidligere denne måneden, fra Dorohusk i Polen til Isaccea i Romania.

Flere av flyktningene forteller at de har flyktet for andre gang, slik som Iryna Ustayanska og hennes to barn. For andre gang på en måned har de lagt på flukt fra Odesa til Bucuresti. De flyktet første gang da det var klart at russerne ville angripe byen. Men de vendte tilbake fordi de ikke trodde krigsfaren var så stor.

– Vi trodde ikke kampene skulle være så intense, men vi tok feil, sier hun. Bilder på telefonen hennes viser den svarte røyken over byen.

Datteren hennes Olena på åtte og den 15 år gamle sønnen Danylo måtte si farvel til faren for andre gang, uten å vite når de vil få se ham igjen.

– Det er veldig vanskelig for dem. De håper at vi kommer tilbake veldig, veldig snart. De kan ikke tenke seg å bo i utlandet uten faren sin, sier Ustyanska.

Mange andre er i samme situasjon og slites mellom den samme frykten, fortvilelsen, lengselen og håpet.

Den 38 år gamle kunstlæreren flyktet fra landsbyen hennes nær Bucha, den rolige pendlerbyen nær Kyiv som nå er beryktet etter massakre av mange sivile.

Dzymik forteller gråtende om hvordan russiske soldater ransaket hus i landsbyen hennes, knuste vinduer og dører og gjorde fra seg på gulvene.

Selv om russerne trakk seg tilbake i april, bestemte hun seg for å flykte for å beskytte de tre små sønnene sine.

– Stillheten var faktisk skumlere enn lyden av eksplosjoner, sier hun tydelig traumatisert.

– Når alt er stille, vet du ikke hvor disse grusomme soldatene er, sier hun.

Slik som Kateryna Bolotova, som dukker smilende opp ved grenseovergangen Palanga i Moldova.

I den ene hånden holder hun sine to hunder i bånd, i den andre en koffert med et ukrainsk flagg stikkende ut fra toppen.

Etter fem uker i Tyskland er hun på vei tilbake til hjembyen Odesa, som ligger en times tid unna med bil.

– Jeg savner mannen min, landet mitt … Ukraina er et veldig vakkert land, med veldig skjønne mennesker, sier den 36 år gamle advokaten med ettertrykk.

Hun forteller at alle i Tyskland var svært sjenerøse mot henne.

– Men jeg kunne ikke bli, jeg må være i Ukraina, sier hun.

Hvis hun noen gang må flykte fra Odesa igjen, vil hun ikke forlate Ukraina.

– Jeg tror jeg kan finne et trygt sted i landet mitt. Jeg tror ikke at den russiske hæren klarer å ødelegge alt, sier Bolotova.

De hadde flyktet til Moldova, men gråt hver dag når de leste nyheter hjemmefra.

– Selvfølgelig er vi redde, men i en måned har vi grått. Vi savner familien vår, vennene våre, hjemmet vårt.

– Hver eneste dag har vi ønsket å reise hjem – og i dag bestemte vi oss rett og slett for å gjøre det, sier hun.

Hjemme er kanskje ikke tryggest, men det er likevel best.