Foto: Lydia Tefera
Forrige onsdag ledet Mubarak Muse, frilansskuespiller og regissør, en samtale om identitet i bevegelse sammen med et panel bestående av:
Cherie Mwangi, et stjerneskudd innen rapsjangeren i Norge, og lillesøsteren til tidligere MGP-vinner Stella Mwangi.
Hamza Hirshi, låtskriver og forfatter. Aktuell med boka Asfaltblomst.
Mo Ayn, rapartist, som i låta FLAGGET PÅ BRYSTET rapper om hvordan minoritetsbefolkningen ofte blir referert til som “nordmann” om de gjør noe bra, og som “utlending” om de gjør noe dårlig.
Salamatu “Sally” Kamara, programleder i NRK-supernytt. Kamara har i flere år arbeidet aktivt for å bedre rettighetene til funksjonshemmede, kvinner og melaninrike mennesker.
Under panelsamtalen delte deltakerne egne erfaringer om hvordan de har taklet identitetsutvikling og mentale helseproblemer.
Cherie Mwangi fortalte om hvordan rasismen hun ble utsatt for i oppveksten på Kløfta, var med på å bygge hennes tøffe og sterke holdning som artist. Hun trekker frem storesøsteren Stella Mwangi som et forbilde som ga henne håp om at hun kunne nå ambisjonene sine som rapper.
– Enten så var jeg på jobb, eller så var jeg hjemme
Flere av paneldeltakerne fremhevet viktigheten av å snakke om følelser og mental helse.
Kamara gikk derimot en helt annen vei for å rense opp i sin mentale helse: Hun forteller at hun isolerte seg selv fra mennesker i et helt år for å finne den versjonen av seg selv hun ønsket å være.
– Enten så var jeg på jobb, eller så var jeg hjemme.
– Var det virkelig ingen du var sammen med?
– To av kusinene mine var der for meg, dersom jeg trengte det. Men når jeg går inn i meg selv, så går jeg inn i meg selv. Jeg liker å være i hodet mitt alene. Og det vet de.
Isolasjonen innebar å deaktivere sosiale medier og sette mobilen på “ikke-forstyrr”. Hun startet den selvvalgte alenetiden høsten 2019. Mars 2020 brøt koronapandemien ut, og isoleringen ble dermed litt lenger enn planlagt.
– Jeg dro på jobb, og kom hjem. Leste bibelen, og ba. Jeg så på serier. Jeg prøvde bare å være rundt ting som ga meg liv.
Kamara forklarer at hun måtte sette av såpas mye tid til å være alene, fordi hun ville bli trygg i sin identitet før hun viste sitt ekte jeg til andre.
– Jeg måtte gå inn i meg selv for å lære meg å vise fram den ekte meg
Til grunn for den selvvalgte isoleringen, lå en identitetskonflikt
– Jeg var en veldig flink pike, men den flinke piken, gikk ikke overens med hvordan jeg egentlig var. Slik jeg var med andre mennesker klaffet ikke med slik jeg var alene. Jeg måtte gå inn i meg selv for å lære meg å vise fram den ekte meg.
Hun forteller at hun slet med å si meningen sin i sosiale sammenkomster.
– Jeg ville ikke være sånn. Sånn var jeg ikke med mine næreste venner. Sånn var jeg ikke med familien.
Identitetskonflikten førte til sinne og frustrasjon.
– Jeg var mye sint før, og visste ikke hvor disse følelsene kom fra.
Et behov for å vise at hun kan
Kamara er vokst opp på Rakkestad hvor hun var den eneste med minoritetsbakgrunn i klassen. I tillegg var hun den eneste rullestol-brukeren. Hun påpeker at klassekameratene var gode mot henne, men at hun lærte seg å “rope høyt”.
Situasjonen ble en annen da hun flyttet til Oslo som 12-åring og havnet i en klasse med flere med minoritetsbakgrunn. Hun var riktignok fortsatt den eneste jenta i klassen med en funksjonsvariasjon og hadde fortsatt et behov for å “vise at hun kan “.
– I hvilken grad har du blitt satt i bås som dobbel minoritet, og var dette eventuelt en faktor som bidro til at det var nødvendig for deg med et alene-år?
– Absolutt! Jeg ville ikke snakke for høyt. Funksjonshemmede blir jo satt i en slags bås: Vi skal jo ikke klare oss selv, eller være eventyrlystne. Vi skal bare si “ja takk” for det lille vi får.
Kamara beskriver at det var vanskelig å bryte ut av båsen, og at det derfor var nødvendig å tilbringe såpass mye tid alene. Hun ønsket ikke at andres forventinger skulle plassere henne tilbake til “snill-pike-Sally”.
– Nå har jeg masse selvtillit
Nå er hun glad for at hun valgte å ha et alene-år, hvor hun oppdaget seg selv, utfordret seg selv, og ble den versjonen av seg selv hun ønsket å være.
– Hva ga dette året deg?
– Meg! sier Sally triumferende og slår ut med armene.
Hun utdyper:
– Nå har jeg masse selvtillit og tør å si ting.
