Innvandrerkvinner deltar sjeldnere på mammografiscreening

Alle kvinner mellom 50 og 69 inviteres til mammografi. Få innvandrerkvinner kommer, melder Kreftregisteret.

Brystkreft er den vanligste kreftformen for kvinner både på verdensbasis og her i Norge, og forekommer hyppigst i Europa, Nord-Amerika og Oseania.

I Norge er det slik at alle kvinner i alderen 50 og 69 år inviteres til screening annethvert år i regi av Mammografiprogrammet.

– Dette tilbudet tilbys alle uavhengig av utdanning, inntekt, bosted og fødeland, påpeker lege og doktorgradsstipendiat Sameer Bhargava overfor Utrop.

Figuren viser et utvalg av innvandrergruppene og deres deltakelse i Mammografiprogrammet. 86 prosent av de inviterte norskfødte kvinnene har deltatt minst én gang, mens 42 prosent av kvinnene fra baltiske land har deltatt.
Foto : Kreftregisteret

Kvinner fra Nord- og Øst-Afrika og de baltiske landene har lavest oppmøte.

Bhargava som står bak studien har kartlagt innvandrerkvinners deltakelse i Mammografiprogrammet. Resultatene viser at det er stor variasjon i oppmøte avhengig av opprinnelsesland.

– Det er kvinner fra Nord- og Øst-Afrika og de baltiske landene som har lavest oppmøte, og

Stipendiat ved Kreftregisteret, Sameer Bhargava, står bak studien som har kartlagt innvandrerkvinners deltakelse i Mammografiprogrammet.
Foto : Elisabeth Jakobsen
oppmøtet er spesielt lavt blant kvinner fra Somalia, forteller Bhargava til Utrop.

Utgangspunktet for prosjektet
Forskningsprosjektet
tar utgangspunkt i de i underkant 900.000 kvinnene som mottok invitasjoner til brystkreftscreening i Mammografiprogrammet i perioden 1996-2015. Av disse var 72.000 innvandrerkvinner. Undersøkelsen avslørte at 67 prosent av innvandrerkvinner deltok minst én gang, til forskjell fra norskfødte kvinner der oppmøtet var på 86 prosent.

Studien, som er den første av sitt slag her i Norge, er finansiert av Extrastiftelsen med støtte fra Brystkreftforeningen.

Uvanlig med brystkreft
Studien avdekker altså at innvandrerkvinnene som blir invitert til mammografiscreening, benytter seg av tilbudet i ulik grad. Ifølge Bhargava kan dette ha flere forklaringer. Av landene som scorer lavest på oppmøte har samtlige lavere forekomst av brystkreft, noe Bhargava tror kan være en årsak til innvandrerkvinners lave deltagelse i Mammografiprogrammet.

– Den eneste felles forklaringen vi ser blant de landene som ligger lavest, er at brystkreft er mye mindre vanlig i disse landene enn i Norge. I et land som Somalia for eksempel hvor brystkreft er ganske uvanlig, så kan dette være en problemstilling som ikke umiddelbart virker så kjent for de aller fleste. Dette kan også gjelde de baltiske landende, hvor brystkreft også er mindre vanlig enn i Norge.

Flere fra lavinntektsland
Den utvalgte 20-års perioden, som studien tar utgangspunkt i, viser også til en utvikling i de ulike nasjonaliteters oppmøte. 

– Det vi ser er at oppmøtet har gått ned for innvandrere fra høyinntektsland og gått opp for andre innvandrere. Det vil si at innvandrere fra for eksempel middel- og lavinntektsland som India, Vietnam, og de fleste asiatiske landene, har begynt å gå oftere til mammografiscreening. Etter 2004/2005 er det til forskjell færre fra Europa som går til screening.

Bhargava peker på økt arbeidsinnvandring fra de baltiske landene som mulig årsak til denne endringen, og har tidligere uttalt at kvinner fra disse landene kan ha tatt mammografiscreening i eget hjemland.

Lovverk til hinder 
En mer konkret forklaring på hvorfor deltagelsen generelt er lavere blant innvandrerkvinner i forhold til norskfødte kvinner, har med visse begrensninger i lovverket å gjøre. Kreftregisteret har nemlig ikke tillatelse til å hente ut informasjon om opprinnelsesland når de sender ut invitasjoner. Dermed blir alle invitasjoner sendt ut på norsk. Kun i sammenheng med forskningsprosjekter har Kreftregisteret tilgang på denne informasjonen.

Bhargava mener at det til tross for dette er alternative kanaler som kan brukes for å nå ut til innvandrerkvinnene. Kreftregisteret har i samarbeid med Kreftforeningen og Oslo brystdiagnostiske senter forsøkt å gjøre informasjonen om Mammografiprogrammet og dets tilbud mer tilgjengelig gjennom flere ulike tiltak.

– Det finnes informasjon på arabisk og urdu på Kreftregisterets hjemmesider, men det er kronglete å finne frem. Samtidig er informasjonsmaterialet i ferd med å bli oversatt til engelsk på våre hjemmesider. Så det er jo en start. Men det er jo ikke alle som kan engelsk, og det er heller ikke slik at alle kan lese og skrive.

Han forteller at Kreftforeningen har laget en kort film med relevant informasjon om mammografiscreening, som finnes på urdu og somalisk, og som ligger lett tilgjengelig på YouTube.

Doktorgradsstipendiaten forteller videre at det er flere mulige løsninger som kan være med å øke oppmøtet til de ulike gruppene av innvandrerkvinner.

– Det sier seg selv at man må ha andre tiltak for å øke oppmøtet blant somaliske kvinner enn blant kvinner fra de baltiske landene. Så i tillegg til tilpasning av skriftlig informasjon kan det tenkes at vi også må benytte oss av foredrag, videosnutter på sosiale medier, talemeldinger og den type ting. Det er mange alternativer vi kan benytte oss av, men vi må først få mer informasjon før vi kan bestemme oss for hva vi mener det er best å gjøre videre.

I neste del av PhD-prosjektet vil Bhargava intervjue pakistanske kvinner om rasjonaler for å møte eller å ikke møte for å bedre forstå hvordan de kan tilpasse tilbudet til innvandrerkvinner.

Videre forskning
Forskningsprosjektet, som er med på å avdekke et behov for et bedre tilpasset tilbud, brukes også som utgangspunkt for videre forskning. For Bhargava er det viktig å påpeke at Kreftregisteret fortsetter prosjektet med den hensikt å avdekke faktorene involvert i at innvandrerkvinner møter sjeldnere til mammografiscreening.

– Vi vil se videre på om dette varierer etter fylke og sosiodemografiske faktorer som inntekt, utdanning, sivilstatus, statsborgerskap, yrkesdeltakelse osv. Vi skal så gå videre og se på om det har noe å si for om man møter eller ikke. Prosjektet vil i denne sammenheng også sammenligne hvor alvorlig kreften blir hos innvandrerkvinner og norskfødte kvinner, hvor avansert den blir og  hvor mange som overlever. 

Bhargava uttrykker betydningen av denne type forskningsprosjekter.

– Mye av den forskningen og kunnskapen vi har i Norge, går kun på befolkningen generelt. Det fører til at man kun har generelle retningslinjer, og ikke retningslinjer for innvandrere. Tidligere har det ikke vært så mye forskning på innvandrere og kreft i Norge. Til forskjell er det for øyeblikket fem ulike doktorgrads- eller post-doc prosjekter ved Kreftregisteret som ser på det. Så fremover kommer det nok til å komme en del informasjon om innvandrere og kreft.