Foto: Privat
– For det er forskjell på å diskutere konsekvensene av innvandringspolitikken og å gjøre innvandrere til et problem, sier Azhar til Utrop.
Kommunestyrerepresentanten for Høyre i Lørenskog ønsker en åpen debatt om utfordringene med integrering. Han mener norske myndigheter i mange år har vært for forsiktige med å stille krav til dem som kommer hit.
– Jeg mener vi skal stille krav. Til språk, deltakelse, arbeid og respekt for verdiene samfunnet vårt bygger på. Og vi skal ikke bortforklare problemene i enkelte miljøer.
Samtidig mener han debatten må romme mer enn skillet mellom dem som lykkes, og dem som strever. For ham handler det også om hans egen familie og om hvem som får høre til.
Trekker fram Willochs liberale arv
Azhar forteller at Aftenpostens omtale av Kåre Willochs syn på innvandring fikk ham til å tenke over disse spørsmålene. Willochs innvandringspolitikk er også tema i debattinnlegget «Willoch hadde teften som dagens Høyre mangler» i Nettavisen.
Azhar viser til at Willoch allerede i 1987 advarte mot konsekvensene av for rask innvandring. Selv mener han den tidligere statsministeren hadde grunn til bekymring, men understreker samtidig en annen side ved arven etter ham.
– Men han innledet selv notatet sitt med Høyres liberale arv og humanistiske tradisjoner. Den arven er verdt å minne om.
For Azhar er det mulig å være bekymret for konsekvensene av innvandringspolitikken og samtidig møte innvandrere med respekt. Han vil ikke at menneskers tilhørighet skal avhenge av hvor godt de klarer seg.
– Vi snakker ikke om deg
Azhar har mange venner som er mer innvandringskritiske enn ham. De diskuterer ofte integrering, og han forteller at de er enige om mye.
Han trekker fram utenforskap i arbeidslivet, sosial kontroll og kriminalitet som problemer det må være mulig å snakke åpent om. Men når han opplever at innvandrerne selv blir forklaringen på problemene, protesterer han.
– Da får jeg ofte høre: «Men Roshan, du er jo norsk. Vi snakker ikke om deg.»
Han setter pris på ordene, fordi norsk er nettopp det han ønsker å være. Likevel blir han sittende med spørsmålet om hvorfor kritikken ikke gjelder ham.
– Er jeg unntaket fordi jeg jobber? Fordi jeg betaler skatt? Fordi jeg har engasjert meg i politikken?
Azhar har vokst opp i Norge, gått på norsk skole og arbeidet her hele sitt voksne liv. Han er trebarnsfar, senioringeniør innen telekommunikasjon og befal i Heimevernet, i tillegg til vervet i kommunestyret.
– Norge er ikke bare landet jeg bor i. Det er hjemmet mitt.
Samtidig forteller han at han gjennom livet stadig har blitt minnet på innvandrerbakgrunnen sin. Det har også gitt ham en tilhørighet til andre med lignende erfaringer.
Foreldrene ville at barna skulle bli norske
Når Azhar spør hvorfor han selv blir regnet som et unntak, tenker han på foreldrene. De kom til Norge i en tid da landet trengte arbeidskraft, og skapte et liv her.
Hjemme var integrering aldri noe stort samtaleemne. Han kan ikke huske at familien diskuterte hvordan barna skulle bli norske. Det skjedde antakelig gjennom skolen, vennene og hverdagen, forteller han.
Begrensningene var tydeligere. Foreldrene hadde forventninger til hvordan barna skulle oppføre seg, og hvilke verdier og tradisjoner de skulle ta vare på.
– De ville kanskje at vi skulle bli norske, men ikke for norske.
Han var ikke alltid enig i grensene, og noe opplevde han som kontroll. Det ønsker han ikke å romantisere eller forsvare, men han vil heller ikke overse foreldrenes innsats.
– De ga oss trygghet, oppdragelse og muligheter. De ønsket at vi skulle få et godt liv.
– Hvorfor glemmer vi dem?
Azhar mener foreldregenerasjonen hadde andre forutsetninger enn barna. Mens barna lærte språket på skolen og fikk norske venner, måtte foreldrene selv bli kjent med et nytt samfunn.
Noen fant sin plass i arbeidslivet og lærte norsk godt. Andre strevde mer, påpeker han. Når mennesker som trenger hjelp eller står utenfor arbeidslivet omtales som en belastning, kjenner han at det treffer.
– For bak mange av oss som har klart oss, står foreldre som sjelden får den samme anerkjennelsen.
– Hvis jeg er et eksempel på vellykket integrering, hvorfor glemmer vi så lett dem som gjorde det mulig?
Han understreker at han kan være kritisk til deler av oppveksten uten å ta avstand fra foreldrene eller bakgrunnen sin. Han mener heller ikke at foreldrene måtte gjøre alt riktig for å fortjene en plass i fellesskapet.
Vil ikke være en av de «gode»
Azhar ønsker tydelige krav, men reagerer på at mennesker deles inn i gode og dårlige innvandrere etter hvor godt de lykkes. Han vil heller ikke selv få anerkjennelse på bekostning av andre.
– Jeg vil ikke være en av de «gode innvandrerne» som får slippe unna kritikken fordi jeg har klart meg bra.
For ham handler dette om hvor trygg tilhørigheten til Norge egentlig er. Han mener man må kunne høre til også når man trenger støtte fra samfunnet.
– Hvis jeg bare er norsk så lenge jeg lykkes, hva er jeg da den dagen jeg trenger hjelp?
